påskeopplevelser og ettertanker

[dritgrei hei hei!]

Jeg unngår konflikter med søstrene mine og deres ektefeller, i stedet for å kjempe ungenes sak... Jeg lar de holde på, betrakter det de sier og gjør, og korrigerer mitt barn om han skulle følge en regel jeg ikke kan gå god for. Det føles rart... jeg får så vondt av de ungene, og vondt av foreldrene som helt tydelig ikke orker å sette seg inn i de enkleste saker og ting for å lage hverdagen enklere og bedre for dem alle. Jeg blir provosert, jeg blir trist, jeg blir svett og sinna, og til slutt fortvila over at de med sine sterke ord og meninger gjør ting som eer helt mot ine prinsipper, og drar meg med inn i det fordi deres barn må ha det sånn og sånn, mens min er så stor at han kan vike. Men som sagt, jeg sier ingentign, jeg lar det bare gå, men det bobler inni meg, og jeg har vel røkt noen sigaretter mer enn jeg nødvendigvis hadde trengt, bare for å komme meg ut å lufte hodet litt av og til. Jeg er yngst, og jeg har alltid fått høre at jeg er den som tar størst plass, men det er vel fordi jeg har latt de andre lage den sannheten, for jeg er etter denne påsken ikke sikker på om det er helt sant.

 

Både kjæresten min og jeg har hele denne påsken gjort helt hemmelige ting for å bevare roen, vips, så hadde vi handlet inn vin og mat til mange dager, vips så hadde han ryddet av bordet og striglet kjøkkenet, v ips så hadde jeg vasket hele leiligheten, vips så måtte vi sove i et annet hus, og vips så måtte babyen våres sove ute på verandaen, og vips så måtte vi være sist på fjellet, og vips så måtte vi være først nede, for vips vi måtte jo lage middag til alle 11, og vips så var badet vasket igjen, ofg vips så var alle de møkkete klærne vasket..... Jeg sier ikke at vi dro lasset, for de andre var på fjellet og var sammen med ungene, det er en jobb det også, jeg vet det, og jeg klager i grunnen ikke heller, men med dette i bunnen pluss en overhengende beskjed om at jeg tar stor plass blir litt vanskelig å svelge, når dritgreifamilien i sin helhet, gjør masse og ofrer endel for at de andre skal få dekket sine ønsker og ehov. Jeg mener faktsik fortsatt, selvom jeg skriver dette at det bare skulle mangle, jeg liker å oppleve at vi er en familie som kan inrette seg. Men når vi da gjør det, så blir alt det andre så fælt.

 

denne påsken var det den ene søstrefamilien som tok showet. Eller rettere sagt, det er søstra mi som tar det. Hun sier ungenes navn ca 500 ganger i løpet av en dag. Hun roper sånn kose-mamma-roping på dem i tide og utide. Hun trenger ikke ha noe hun skal si heller, hun bare roper det for kosens skyld... hjelpe meg. De er ikke enige om en eneste oppdragelsesregel, så ungene virrer i et hav av formaninger og unskyldninger og vissvasseri, og når de endelig setter foten ned, så er det helt bak mål. Da er det mamman som bestemmer fordi hun vet hvordan ungene har det. Hun velger for eksempel å si ting som; "Nei han kan nok ikke det, for han er så redd", ungen var ikke redd en plass, og det viste seg at han syns det var toppen å kjøre slalom, men han måtte jo forstå selv at han ikke var redd, for mamman hans hadde jo sagt at han var det.... men.....

 

Hun sier også at: se han er livredd mormor.... hvilket han a) ikke er, ikke har noen grunn til å være.

 

det som provoserer meg er at hun sier disse tingene så ungen hører det. Daer det umulig å ta en diskusjon med henne.

 

Samtidig som hun bestemmer hva de skal tenke å føle disse ungene, så klarer hun ikke å bestemme saker og ting en mamma skal bestemme. hun bestemmer ikke når de skal sove, ikke hva de skal spise ikke hva de ikke får lov til å gjøre, hun stiller tusen spørsmål i stedt. hva vil du?, vil du ha?, skal vi? etc........ hun er så vag og fjern at ungene står å hyler MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA! Det tar for denne familien to og en halv time å legge ungene de er 2 og snart 4. "Jeg kan jo ikke legge dem så tidlig, da får jeg jo ikke se dem" - vel jeg er i alle fall interresert i å få dritgreigutten i seng før i ti-tida. Han har da aldri vært oppe så seint, han blir sliten og trist av det, men det gikk fint.

 

Jeg burde sikkert si ting, foreldrene er så slitne at de ser ut som slips, og de glemmer å være to, det er så trist å se på.... æsj.

 

Jeg sitter igjen her etter påske og føler meg som et uspiselig vesen. Jeg tenker; ja ja - hva kan jeg gjøre, samtidig som jeg tenker at jeg burde gjøre noe.... også er jeg ufattelig glad for at ting funker i dritgreifamilien. GLAD PÅSK.

[Superlis]

Vil bare si god klem til deg dritgrei!! Kjenner meg veldig igjen i mye av det du sier,familie er mange ganger vanskelig. Dette minner veldig mye om ferier vi har sammen med ene broren min,jeg har som regel mageverk og skuldrene helt over hodet når vi reiser fra de. Akkurat samme problemer med leggetid,og alt ungene ikke kan,vil,tørr osv...Jeg føler meg som regel som et uspiselig vesen jeg og,og trenger noen dager før jeg føler meg normal igjen:( Kunne skrevet mye mer,men ville blitt veeeeeeeldig langt............................Igjen skjønner hvordan du føler det!!!

[mamma søker barn-har fått 2]

Oj oj oj..... her var det mye å ta tak i..... Vil bare gjøre en lang historie kort og si at jeg vet hva du mener, og jeg er veldig enig med deg.

 

Man setter jo umåtelig stor pris på det man har selv da...... Og det er godt at ikke påsken varer helt til jul....... Men jeg er ikke særlig god på lengre ferier med familien jeg heller.... Til det er jeg altfor egenrådig.

 

 

[Maud]

Kjære lille du. Det første jeg tenker når jeg leser det du skriver, er at du sikkert ikke har all verdens innflytelse på hva de gjør og ikke gjør. Du er lillesøster som tar masse plass og de ønsker ikke råd fra deg. Er det noe jeg har lært i løpet av mine skoleår og jobbeår, så er det at man ikke skal gi råd til folk som ikke har bedt om det. Det blir det bare surr av. Samtidig er det vanskelig å se på at folk overkjører ungene sine. Av og til sier jeg ting som "Tenk på det da, mamma tror du er redd og enda var det sånn nettopp at du ikke var redd i det hele tatt. Kanskje mamma ikke har skjønt at du har blitt større og litt mindre redd?" Sier det mens mamma hører. Forsiktig da selvfølgelig og ikke mange ganger, prøver å unngå å tråkke den voksne på tærne. Er allikevel mest opptatt av å gi barnet oppreisning. I jobbsammenheng er det ofte mer ekstremt, da kan jeg si "Nå ser jeg at du blir lei deg, det må være vanskelig når mamma bare sier de negative tingene om deg. Vil du at vi skal snakke om det du får til litt nå?".

 

Jeg har prøvd ferie med flere venner og har opplevd det samme som deg med noen av dem. Mine unger legger seg til fast tid og det er lite slingringsmonn på det, selv når det er ferie. De må sitte ved bordet og spise ordentlig, det er ikke lov med masse godteri rett før maten, TV skal ikke være på hele dagen osv. Vi har rett og slett valgt bort ferier med dem som kjører en helt annen linje enn oss. Det blir for slitsomt å opprettholde viktige rutiner når noen andre gjør det helt annerledes og det er for vanskelig å holde munn når jeg synes andre er dumme foreldre. Dessverre ødelegger det jo også vennskapet å se at de styrer foreldrerollen på en "dum" måte. Jeg skjønner det er er vanskeligere å velge bort ferie med familie, men kan dere ikke skjerme dere litt mer da? Bo i egen hytte, styre dere mer selv. Eventuelt ikke være så lenge sammen av gangen?

 

Sender deg en stor trøsteklem. Familie er deilig og fint, men jammen er det vanskelig også. Vi fikk liksom noen roller for mange år siden og det er vanskelig å få endret dem og det er vanskelig å si ifra om ting fordi man har så mye historie der som påvirker hvordan det vi sier blir oppfattet.

[Tiggywinkle]

Henger meg på, Maud her jeg.

Tenker som henne, la de styre og prøv å verne dine..

Ikke lett når man samtidig skal bevare roen med søsken etc..

 

Også jeg har opplevd vanskelige ferier med venner helt uten grenser for barna.

 

Her trives vi best med dem som er lik oss, og barna trenger rammer også i feriene. Velger heller bort dem som lar alt flyte fordi hele ferien blir ødelagt av det.

 

Ikke lett dette, men vær trygg på deg selv og ta vare på familien din:-)

 

Klem

[Trollmora]

Huff da, skjønner at det har vært en slitsom påske. Ja Maud får sagt det veldig godt. Uspiselig er du ihvertfall ikke, tenk heller at dine barn blir harmoniske og trygge av gode rammer og forutsigbarhet.

Har ikke flere gode råd å komme med, men

 

en STOR trøstekæm

 

til deg fra

 

[Urtete]

Åhhhhh - kjiiiiiiipt, Dritgrei!

Jeg har også hatt sånne ferier - der jeg er mer frustrert og sliten etter ferien enn før vi startet....

 

Jeg har ikke masse kloke ord til deg... Vil bare si at jeg vet hvordan du har det.... Jeg har en svigerinne som til tider vet å suge energien ut av de fleste rundt seg. Det er best for meg å holde litt avstand til henne, men samtidig er hun jo en del av den nærmeste familien min - og derfor så er hun der hele tiden allikevel. Mer i perioder og heldigvis mindre i andre perioder. Sukk... :-(

 

 

Men hei hvor det går!

[Travelmor]

Neste år skal du ta en påskeferie kun med dritgreifamilien! Det er den beste resept på en god påske:-)

 

Men er du som meg, har du vel glemt det til neste påske.

Men noen ting henger mer i. Jeg har fortsatt ikke lyst til å feire jula med andre enn kjernefamilien, og feiren for snart to år siden med min mor, ligger fortsatt i bakhodet.

 

Håper dritgerifamilien får det fint den neste ferien!

 

[dritgrei hei hei!]

hei fininger, det er jo på en måte godt å høre at det er et kjent tema. Kanskje ikke for ungene som må leve med disse vage menneskene, men godt for meg :-)

 

Påskeferien var faktisk en fin opplevelse, dritgreifamilien hadde det vedlig fint, jeg ble kjempeforelska i dritgreipappan der han sto og var fjellets vakreste i skiutstyret sitt, og dritgregutten fikk gått mil på mil på ski, og hatt en hel dag i bakken, og babyen er jo bare baby hvor enn hun er så vi hadde det toppen.... men det er som dere sier vanskelig når man så gjerne vil være sammen på den ene siden, og slett ikke funker sammen på den andre. For ungenes del komme rjeg nok til å gjøre det samme igjen og igjen, vi får det jo til, det bare krever at dritgreifamilien er på lag. og det krever at Dritgreipappan og jeg vet at vi må ofre noe for å gi våre unger den beste opplevelsen.

 

Du har rett Maud, det er i grunnen et valg vi må ta, for rollene er satt, og ingen vil la seg verken oppdra eller veilede av lillesøstra. Jeg får gjøre så godt jeg kan for mine, så får de bare styre. heldigvis var det bare ei av dem der i år. hun andre sendte mann og barn til fjells og ble hjemme selv. Det er jeg glad for, hvis ikke så hadde dette opplevelsesinnlegget blitt ufattelig mye lenger, fo rhennes oppdragelsesmetoder sliter jeg enda mer med.... hun oppdrar en liten voksen, og det er helt grusomt å se på.... men det slapp jeg altså denne påsken.

 

Men neste år skal vi leie en stor hytte sammen på fjellet, en med nok rom til alle mann, med plass til å kunne trekke seg tilbake å være bare familie på ett rom, det er fint!

[Gjest]

Oi hoi, dette hørtes veldig slitsomt ut. Jeg kjenner jeg blir helt andpusten av tanken på det...

 

Først av alt må jeg si at det høres ut som om din søster har et veldig behov for å bli sett og hørt og ja... Når hun hele tiden må ha oppmerksomhet fra barna sine, bekreftelse og må ha kontrollen på hva barna skal spise, ikke spise, være redd/ ikke redd osv. Det er så fryktelig slitsomt for barna og de andre som er rundt henne. Jeg tror at du må gjøre som Maud sier. Gi ungene bekreftelse på at de kan noe. Så får du tenke at du ikke er uspiselig, men en trygg og god mamma som lar ungene dine få lov til å erfare, men samtidig opplever trygge og gode rammer.

 

God klem til deg

[Gummelillan]

Tror nesten vi må være søstre, jeg! For du beskriver jo faktisk storesøsteren min og familien hennes ;-)

 

Nei, fleip til side. Min søsters unger er litt eldre. Men temaet svært kjent, ja. Jeg pleier å uffe meg til mamma og hun mener dette er storesøstersyndromet... Har en veldig flott og flink storesøster som er vant til å være flinkesen. Men når det gjelder ungene sine så har hun alltid så dårlig samvittighet at hun lar de styre hele showet uten å ofre en tanke at de kanskje har best av noen klare rammer..

[♥Snulder]

Nå har ikke jeg tatt meg tid til å lese svarene du har fått på innlegget ditt.. jeg bare svarer hva jeg tenker.... DU er den heldige i din familie!!! Ja ... det er kjedelig å måtte innrette seg, men jeg tviler ikke ett sekund på at du og kjæresten og barna har det langt bedre enn søstrene dine! At de sier at du tar stor plass er nok mer at de ser opp til det og vil være som deg, men ikke vil innrømme det ;=)