De første 2 ukene - hvordan er de?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn enda, men det nærmer seg. Jeg lurer veldig på hvordan de første par ukene etter at babyen er kommet til verden er. Hva gjør dere? Hvordan er døgnrytmen (om det er noe rytme i det hele tatt)? Hvordan finner dere ut av ting (har knapt holdt en baby i hele mitt liv, er yngst i slekta og ingen venner med yngre søsken)? Har dere hatt besøk av f.eks. venner, mor e.l. som hjelper til?

 

Hilsen en "grønn" førstegangsmor

[2 prinsar å 1 prinsessa;)]

Eg hadde mye besøg di fysste ugene, masse fålk så ville kåmma å sjikka på den deilige bebissen;) Mamma kåmm å jor litt husarbei for meg (frivilligt)...Eg hadde jo klart d sjøl åg men;) Me såv lenge, t ett-to tiå di fysste ugene.. Trengde å såva ud rett å slett, men eg va nåkk litt heldige..gulle mitt såv mar enn 23 timar i døyne di 4 fysste ugene, måtte vekka han t kvart målti;) D va någen deilige uger...hehe:) Lykke t=)

[Nicita73]

Jeg hadde også masse besøk de første to ukene, ble veldig sliten, jeg hadde holdt igjen litt hadde jeg vært deg, kos deg med den lille den første tiden, besøket kan vente.

Lillegutt sov enten i sofaen eller i vogga si i stua på dagtid, de har ikke så mye rytme så tidlig, men vi la han i senga si kl 21 og der sovnet han med en gang.

Jeg syntes den første tiden var vanskelig, ikke fikk vi til ammingen, han skrek mye og jeg var usikker og full av følelser, ble mye tårer.

Lykke til, det er utrolig å være mamma,og det blir bare bedre og bedre med tiden:)

 

[Anonym bruker]

Helt ærlig? Det var de værste ukene i hele mitt liv! Tårene rant på både meg og baby, melken kom ikke ordentlig i gang, fikk brystbetennelse, baby la ikke skikkelig på seg, snudde døgnet på hodet... uff, ikke meningen å skremme deg - det er fantastisk og fælt på samme tid!

 

Hvis du skal amme råder jeg deg til å lese litt om dette på forhånd. Jeg trodde det bare var å legge til baby så gikk resten av seg selv... Stupid me!

 

Men fortvil ikke! Etter noen uker har du litt mer kontroll, og nå (etter 6 mnd) er alt topp! Nå våkner hun, forresten - må løpe. Ønsker deg masse lykke til. Vær forberedt på hardt arbeid, så klarer du dette!

 

Klem

[Gjest]

Jeg var på sykehuset den første uka, og var for sliten til å ha noe besøk der (veldig lav blodprosent, måtte få blodoverføring). Da vi kom hjem var det en del besøk, men prøvde å spre det litt utover. Jeg var heldig og hadde pappan hjemme de første to ukene etter at vi kom hjem til sykehuset. Han lagde mat, ryddet, handlet, skiftet bleier, osv. Vet ikke hva jeg skulle gjort ellers. Ellers vet jeg svigers styrte noe innmari før jeg kom hjem med å hjelpe til med å gjøre huset skinnende rent til jeg kom hjem da De fleste klarer seg jo godt uten hjelp tenker jeg, men det er greit å ha avtale med noen som kan komme og hjelpe til litt om du trenger det.

 

Når det gjelder å finne ut av babystell osv så er de jo flinke på barsel og vandt til mødre som knapt har sett babyer før...er visst vanligere det med førstegangsfødende enn omvendt, også lærer du raskt. Se på den lyse siden, du slipper kanskje alle de velmenende rådende som til tider kan være slitsomme når man er mor for første gang. Dessuten står det mye lurt i sånne bøker du får med deg fra sykehuset.

 

Døgnrytmen bestemmer nok babyen fullt ut de første ukene. Det gjør i hvertfall min fremdeles, men den har forandret seg. Til å begynne med var den akkuratt sånn som da han var i magen min...masse liv til to om natta for eksempel, men det har han gitt seg med nå. Nå sover han som regel fra klokka ni om kvelden.

 

Du skal se alt ordner seg, og du finner nok greit ut av det. Mødre har gjort det før oss så lenge mennesker har vært på jorda

 

 

[Gjest]

Og ja, som anonym sier...veldig lurt å lese om amming på forhånd. Det hadde jeg heldigvis gjort, men måtte likevel ha masse hjelp på barsel for at vi skulle finne ut av det. Ikke fortvil om amminga er litt pes til å begynne med (hvis du har tenkt å amme da), for det er nok mer vanlig enn folk vil innrømme....

[jamlena]

Skjønner at noen vil lese om amming på forhånd men syns ikke du skal pese med det. Fikk førstemann for 7 år siden, da var det ikke like opplyst m fora, info ol og ammingen gikk helt supert. Nå når jeg fikk nr2 ble jeg faktisk forvirret av all info om hvordan det skulle og ikke skulle være.. Ta deg god tid og slapp av så går det av seg selv.. Man har jo ammet i alle år.. Et tips er å få en veninne, mamma eller svigermor til å vaske hus, re opp senger og ha det "shina" når du kommer hjem fra sykehuset. Man er ikke i no særlig form til å styre med sånne ting selv. Har jo nok med seg selv og den skjønne lille.... Lykke til:)

[noje]

Har hatt det veldig forskjellig med mine to barn. Mi første bare sov og fikk mat. Jeg husker jeg hadde forberedt meg lite til dette med amming, noe som tar mye tid i starten. Jeg har hatt to raske fødsler og var ikke så sliten første gang. Kunne begynt å jobbe etter en uke da. Denne gangen fikk jeg et uroligt barn. Jeg var så full i adrenalin de første døgna at jeg ikke sov. Etter fødsel og tre døgn uten søv, var jeg helt utslitt. Gikk seg til etter noen dager. 6 dager etter fødsel var jeg ute på trilletur, deilig. Men det tok 2 mnd før vi klarte å få noenlunde nattrytme. Det er viktig å sove når en har tid, noe jeg ikke fikk til selv. Så var veldig sliten og "på felgen" en stund. Mye kos uansett.

[Simselimsen]

¨Vi lå på sykehuset i 2uker før vi fikk komme hjem så Leah var allerede 14 dager gammel da vi kom hjem. Og vi hadde jo blitt kjent med henne på sykehuset+ at jeg hel-pumpet så det var ikke noe pes med amming. Mannen min var hjemme de to første ukene etter at vi kom hjem, og vi koset oss masse.

 

Leah sov jo av og til et par timer mellom hvert måltid så hadde egentlig bedre tid da en nå. Var litt uvant og måtte passe på va klokken var hele tiden...Når skulle jeg pumpe, når skulle hun ha skift, når skulle hun mates osv....Men man blir fort vant til og være slave av tiden.

 

Hadde ikke så fryktelig mye besøk, noen vennepar og besteforeldre, så kom resten litt ettervert.

 

Huff må nesten bare si det, men jeg synes den første tida er litt kjedelig, Veldig godt og endelig ha fått ungen sin, men man gleder seg så til at den skal begynne og smile til deg og ta etter deg osv.....Så når den sover mesteparten av døgnet så blir man jo ikke så sliten, men det er absolutt morsommere ettervert, selv om man også blir mer sliten:)

 

Du burde bare glede deg:)

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Helt ærlig - mer slitsomt enn jeg noen gang trodde var mulig.

 

Har ingen i nærheten som har hjulpet til, mamma døde da jeg var liten, søster har ikke barn, de fleste venner har ikke barn, svigermor har ikke så god kontakt med etc. Som deg har jeg knapt holdt en baby så jeg hadde ikke peil i det hele tatt. Jeg burde ha hatt mer hjelp, men man kan ikke alltid velge sånne ting.

 

Nå ville ikke vesla ammes, så det bidro en del til den tøffe starten, hun ble også født 3 uker for tidlig og hadde kolikk. Jeg satt hjemme og lurte på hva i all verden jeg hadde gjort de første ukene, jeg angra på alt. Det eneste jeg ville var å komme meg vekk og leve livet mitt alene uten ansvar. Hun bare gråt og jeg gråt med henne. Jeg fikk ikke tid til å sove og jeg ble deppa over ammesituasjonen, hadde fått inntrykk av at ingen amming = dårlig mor (av jordmødre på barsel av alle ting, de fikk meg til å føle meg skikkelig mislykket), og jeg ble utslitt av all pumping, vasking, koking imellom slagene. Trodde jeg var på vei til å få fødselsdepresjon, men det var nok bare litt overveldende i tillegg til alle hormonene som raser rundt. Rutiner kommer litt krypende av seg selv, det gjør også følelsen av at kanskje du klarer dette likevel.

 

Nå har det gått 8 uker og jeg er superglad i henne og tror at hun kanskje liker meg likevel. Kanskje jeg ikke er så dårlig mor som jeg trodde, vi har det jo fint sammen. De første ukene går fort, eneste måte å lære på er å gjøre det. Og lese mye her, jeg fikk god hjelp online til alt mulig. Prøv å ikke isoler deg, men spør andre om det du lurer på. Bli med på treff, jeg er med i en gruppe hvor vi alle er førstegangs over 30 og vi har møttes i flere måneder og har tenkt å fortsette med det.

Husk at det blir bedre! Fortere enn du tror, så bare hang on in there. Kanskje du klarer deg fint med en gang, det vet man aldri :-)

 

Jeg synes det er lurt at du innser at fødselen er ikke slutten, i det store bildet betyr den så lite og man glemmer fort hvor vondt det var i tiden etterpå.

Ønsker deg lykke til! Du kommer til å klare deg fint :-)

[Gjest]

Hadde mye besøk de 2 ukene, og vi var på lange gå-turer, og byturer, sov, ammet og koste oss skikkelig. Jeg gikk å la meg om kvelden med han, og han sovnet alltid til puppen, våknet hver 3 time til mere pupp, sto opp som vanlig...

Trur det er viktig å ikke lulle seg inn i en sånn greie om at dette er slitsomt, at man bare går inne i pysjen og tenker : huff og huff, sovet bare 3 timer jeg.

 

Stå opp til normal tid, kom deg i dusjen, gå ut.

 

Jeg skjønner ærlig talt ikke de som klager, eller de som MÅ ha pappaen hjemme de første to ukene..

 

Tredje uka - og utover krever jo mere, men for det : Vi har valgt det selv, så ingen grunn til å klage syns jeg da.

[mimmi`80 - 07 & 09]

forskjellig fra mor til mor. Min opplevelse var slik.... :

 

Melka kom fort, men verken jeg eller babyen hadde styring. Sølte ut det meste av klær, både mine og hans. Dermed ble det MYE klesvask og vi måte kjøpe mer klær til han enn det vi trodde var mulig, selv om vi vasket mange ganger om dagen. Jeg greide ikke tolke gråten hans slik som jeg hadde lest alle mødre klarte instinktvis. Om han ikke sluttet å gråte når jeg tok han opp, gav jeg han mat, det funket. På sykehuset var vi så redde for å ta i ham at vi plinget på en dame som kunne komme å flytte han fra armene mine til pappan sine, he he. Stellet tok lang tid da vi var veldig forsiktige. Jeg og pappan gjorde alt sammen, slik at vi kunne konferere med hverandre, det hjalp på min usikkerhet. Jeg var ganske sprek etter en lett fødsel, slik at jeg trengte ikke hjelp med husarbeid etc annet enn det mannen min tok. Mamma hadde på forhånd meldt seg til hjelp dersom jeg trengte det. Det var godt å vite at hun kunne komme dersom jeg hadde behov for det. Jeg klarte å si nei til besøk fra min familie, mens jeg fikk mannen min til å si nei til sin. Selv om jeg var sprek ble jeg sliten av mye besøk og spm om fødselen osv, pluss at jeg følte meg grønn i behandlingen av baby og følte at ded som kom "sjekket meg" og tenkte sitt, he he. Litt besøk er greit, men begrens det slik at du om mannen din kan kose dere og lære dere å kjenne babyen. Det var ingen døgnrytme, babyen sov stort sett hele døgnet, avbrutt av mat. Jeg leste en bok jeg fikk tak i på sykehuset som heter Spedbarnsboken utgitt av goboken. Den var gratis. Der står det mye nyttig. Jeg har også hatt nytte av DIB, der rare spm, som ikke står i boka kan bli besvart Lykke til

[Simselimsen]

Skal ikke akkurat si at jeg MÅTTE ha pappan hjemme de første 2 ukene....Men han fikk jo fri 2uker med betaling så hvem sier nei til og få være 2 uker hjemme med gullet sitt:) Desuten tror jeg det er viktig at pappan også knytter bånd:) Nå ammet ikke jeg, så da hadde de enda mere tid til og bli kjent!

[LadyLuck &]

vi hadde mye besøøk til å begynne med, men sett grenser...

du finner fort ut av ting, og finner egne måter å gjøre ting på...

Lykke til *klem*

[mammantil2+1]

De første 2 ukene var kaotiske for å si det mildt og med første mann vil jeg tørre å påstå at de første 2 mnd var kaotiske. Det hele fortoner seg som en stor tåke når jeg tenker tilbake på det. Med eldste jenta hadde vi mye besøk og jeg ble veldig sliten av det. Alt var nytt, strevde litt med ammingen, var hormonell og generelt litt sliten. Jeg hadde egentlig mer enn nok med å bli kjent med datteren vår og venne meg til situasjonen. Det å plutselig ha et så stort ansvar var nytt.

Denne gangen var det fremdeles kaotisk første tiden, men ikke fult så lenge. Jeg tok ikke imot besøk de første ukene og det sa jeg også i fra om på forhånd. Jeg ville bruke tiden på eldste jenta vår og vår nyfødte datter. Storesøster er bare 11/2 år så det ble en veldig omstilling for henne så vi har fokusert en del på at dette.

 

Jeg vil anbefale deg å ta deg god tid til å bli kjent med nurket ditt. Døgnrytmen kommer etterhvert, men dette kan du lære babyen din. Kos deg masse med babyen, de vokser så altfor fort. Besøkene synes jeg du skal ta litt som det kommer, men våg å si nei når det ikke passer eller du er sliten.

Det tar litt tid å bli kjent med hverandre, men jeg tror du kommer til å finne ut av at du nesten rent instinktivt vet hva du skal gjøre.

 

Lykke til og kos deg med den kommende babyen:-)

[bobby - nr 2 i juli]

Synes de to første ukene var kjempespennende! Hadde forberedt meg på ren unntakstilstand i heimen, men det var langt fra så ille. Husker jeg lå om natten og gledet meg til neste morgen! Så var det kjempekos at pappaen var hjemme. Babyen vår sov mye, og ammingen gikk greit (med det var vondt, da...). Vi hadde ikke så mye besøk, for det var jul og alle var bortreist (har ingen familie i byen hvor vi bor). Det var litt kjedelig. Kunne tenke meg mye besøk, hadde så lyst å vise frem lillegutt!

 

Jeg hadde heller ikke noe erfaring med babyer fra før, men det gikk helt fint. På sykehuset var de flinke og viste oss det vi trengte, så det trenger du nok ikke bekymre deg for. Jeg hadde keisersnitt, så det var pappaen som stelte lillegutt de første dagene, og det tror jeg vi fikk mye igjen for senere.

 

Vi hadde ingen som hjalp oss i huset og sånn, men det var heller ikke nødvending. Lurt å handle inn litt enkle middager og sånn og ha i fryseren på forhånd, og kanskje bake litt og putte i fryseren til gjester hvis du orker. Siden jeg hadde planlagt KS fikk vi også vasket og ryddet huset før lillegutt kom hjem, og det var litt deilig.

 

Lykke til! Jeg misunner deg, gled deg og prøv å nyte tiden. Ikke stresse for mye, ting går seg til.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg må ærlig innrømme at jeg var veldig sliten og ammingen ikke gikk så bra da MIna la så lite på seg. Orket nesten ikke besøk på verken sykehuset eller hjemme jeg i løpet av de 2 første ukene.

[Expat]

Du har sett spekteret over her. Jeg har noen praktiske råd:

 

Sørg for at pappa'n (hvis du har en sånn for hånden) tar seg fri de første dagene hjemme, slik at han kan ta seg av deg (du har nok med baby). Ikke planlegg noe som helst fast.

 

Ha masse ferdig mat i fryseren. Inkludert melk og brød.

 

Planlegg at alle som vil besøke kommer på en gang (Det angret vi ikke på!). Det er lettere å plukke opp to kaker på nærmeste bakeri og koke masse kaffe en gang, og så sitte på stell når besøket er der, og la alle beundre barnet og si hvor fin h*n er. Mye lettere enn en og en hele de to første ukene. Etter det MÅ du ikke invitere noen som helst.

 

Når noen spør "er det noe du trenger" så si noe praktisk. "Kan du ta med middag?/Lage oss formiddagsmat?" "Kan du ta oppvasken og gå over kjøkkenet?"

 

Gå inn på ammehjelpen.no, les litt (ellers er Mamma for første gang (Nylander) kjempebra. Se om det er ammehjelpere der du bor, noter evt nummer. Tipser også om ammedebatten her inne. Fint å lese der også!

 

Lykke til!