Er mannen/samboeren din flink til å snakke om følelser?!?

[Anonym bruker]

Arrg samboer er ikke flink til og forstå hva jeg mener, han er så enkel i "hodet" liksom...sånn,sånn=ferdig liksom!!!

 

Om jeg er sint eller lei meg etc så skjønner han ikke det heller, istedenfor å snakke med meg om dette, så sier han bare: jaja, alt ordner seg!! så er han ferdig med den saken...jeg saver en mann som kan snakke skikkelig med meg!!

men elsker jo sambo over alt på denne jord...men jeg klarer ikke forandre han...

kan jo legge til at jeg er en veldig følsom person....

[FrkForsiktig]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver - skulle tro det var mannen min du snakket om....

 

Han bare avviser meg når jeg vil snakke om ting som jeg ser plager han, og hvis jeg tar opp noe som plager meg så lytter han (uten å si noe selv), gir meg ingen synspunkt, og så sier han noen sånt som "det blir nok bra" etterpå...!

 

Er så frustrerende!!!!!

 

Det ender jo med at jeg heller snakker med andre om det som jeg går og bærer på, og det er forferdelig trist synes jeg. Vi kommer jo ikke akkurat nærmere hverandre av det....

 

Han sier selv at han vet at han har vanskelig for å snakke om ting og tang, men kan ikke si at jeg synes han prøver så hardt heller....

[Anonym bruker]

AKKURAT sånn er min også.

 

Noen ganger lurer jeg på om det kan bli forholdets bane. Ikke for at jeg ikke elsker han, for det gjør jeg. Men jeg savner meningsfulle samtaler. Alt vi snakker om blir så overfladisk. Hittil har jeg tenkt at han kanskje ikke forstår at mine "problemer" er problematiske for meg, at det er derfor han ikke klarer å leve seg inn i det. Men der tok jeg feil... For noen dager siden døde faktisk faren hans. Da han fikk vite det, begynte han å gråte. Han gråt i to minutter, og så var han ferdig med den saken liksom. Har prøvd å snakke med han om det (som så mye annet), men han sitter faktisk bare og ser på tv og sier at det ikke er noe å snakke om. At han ikke er lei seg, det er jo ikke noe og gjøre med at han er død.

Selvsagt er det ikke noe å gjøre med det, men likevel?!? Hva med å vise litt følelser??

Det er ikke bare det at vi ikke snakker sammen om "ordentlige" ting. Det er også det at han ikke er noen "kjærlig" person. Han viser liksom ikke følelser den veien heller.

 

Jeg klarer heller ikke å forandre han, jeg har begynt å innse det nå.

Jeg har lenge tenkt at "jeg skal være den som får han til å åpne seg", men det går ikke. Ikke er jeg så sikker på at det er så mye der inne, hvis man først får åpnet heller...

 

Uff.

 

Skulle virkelig ønske det var annerledes.

[Anonym bruker]

he he...litt komisk og høre at andre har det likt meg da!

kansje det er typisk menn?

heldigvis er min flink til og vise kjærlighet i form av berøring, klem og kyss, det er jeg veldig glad for...men skulle ønske han kunne "prate" om følelser også..han sier jo ofte at han er glad i meg/elsker meg..men det er liksom så vanlig...

jeg har heller aldri sett min gråte...tror jeg har sett tårer i øynene han noen ganger..men hvis jeg da sier: Har du tårer i øynene?? da sier han, nei det har jeg ikke!!! akkurat som han er flau...he he...det skjønner jeg ikke..fint å vise følelser!

 

HI

 

[FrkForsiktig]

Godt å vite at vi er flere....

 

Men hva tenker dere om fremtiden? Kommer det alltid til å være sånn? Kommer dere til å klare å leve sånn resten av livet? Skal dere bare tilpasse dere han, og akseptere at det er sånn?

 

Disse spm stiller jeg meg av og til....Orker jeg virkelig å ha det sånn? Men hva kan jeg gjøre? Kreve at han prater med meg? Sette knallhardt mot knallhardt...?! Hva vil jeg oppnå med det?

 

Jeg trenger faktisk at han prater med meg, eller så kommer jeg til å klikke en vakker dag.... Noen ggr når vi har hatt sex så bare begynner jeg å storgråte, klarer ikke å la være, da kommer liksom alt som jeg har gått og bært på over lang tid, da holder han godt rundt meg og det er godt, men han spør aldri om jeg vil prate om det..!!!! I begynnelsen av forholdet vårt pratet jeg "til" han da, og han lyttet, men det virker som om det interresserer han "midt bak", så nå gidder jeg ikke lenger. Hvis han ikke er interesert i å vite hva jeg er lei meg for så kan det til h.... bare være..!!!

 

Men hva gjør det med meg? Joda, det blir bare verre!!!! Aaaarrrrggghhhh

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk sett han gråte tre ganger, og det bare på to år! En gang da jeg hadde gjort det slutt (i begynnelsen av forholdet, nettopp fordi vi aldri snakket ordentlig sammen), så møttes vi og ordnet opp mellom oss, og da gråt han faktisk. Og så gråt han da vi var på sykehuset og trodde vi hadde mistet datteren vår i senabort (heldigvis gikk det helt fint!). Og så gråt han nå når faren døde. Så jeg VET jo at det er følelser der, men de skal jo gjemmes som en statshemmelighet!

 

Mamsen & Lillegutt:

Det er det jeg tenker også... Om jeg orker å ha det sånn... Er derfor jeg er anonym nå...

Jeg har prøvd å kreve at vi snakker sammen, men han tar det ikke alvorlig. Jeg oppnår ingenting med det, blir bare sittende i stillheten og glane.

Jeg kjenner jeg blir litt sint også, for jeg synes faktisk det er egoistisk å ikke legge hele sin sjel i samtalen når en annen vil snakke om noe seriøst. Hvilken rett har han til å sitte helt uberørt og si "det går nok bra", når jeg nettopp har brettet ut sjelen min til noen som er så vanskelig å snakke med? Grrr....

 

Har også snakket "til" han tidligere, men man får det jo ikke bedre av å snakke "til" noen, man må jo snakke "med" noen. Så nå sier jeg ingenting før jeg blir spurt om hva det er. Og det kan jo ta dagesvis. Når jeg endelig får luftet hva jeg tenker på, blir jeg bare skuffet over responsen etterpå uansett.

 

Nei Mamsen, jeg tror ikke at jeg vil akseptere det og innrette meg.

Skal fortsette å jobbe med saken, og se om jeg kommer noen vei.

Hvis vi ikke får til å kommunisere bedre, vil jeg trekke han med på familieterapi. Og funker ikke det, så er det vel over og ut den dagen jeg får nok.

[Anonym bruker]

Kunne skrevet akkurat det samme selv! Jeg er veldig følsom, en berg-og-dalbane person, lar meg begeistre over ting, kan le høyt, men kan også være langt langt nede. Samboer er mer jevn i humøret, men på den depressive siden. Vet at han sliter med mye, men han kan ikke snakke med meg om det. Og når jeg snakker med han, får jeg ingen trøst, bare taushet. Det blir enetaler. Så jeg har vel egentlig gitt opp å få orden på dette, vi har vært hos familieterapeut også. Vet ikke hvordan dette blir i fremtiden. Skulle ønske jeg hadde en jevnbyrdig partner på dette planet, men dessverre så tror jeg veldig mange menn er sånn (er oppdratt sånn...) Så dere som har en mann som kan snakke om ting, sett pris på det dere har!!