forholdet ryker, takket være hans barn

[Anonym bruker]

..nå har jeg fått nok..

Midt i svangerskapet går jeg nå fra samboeren min.

Ikke fordi jeg ikke er glad i han, men fordi hans to unger tar så stor plass i forholdet. jeg har prøvd å være en ok stemor, men jeg klarer det ikke mer!

 

Så, dere som ikke har prøvd dette, å omgås andres unger, hold kjeft.

Det er faktisk ikke lett.Og man kan si så mye man vil at de bare er unger..men det er ikke bare bare.

 

Så fortvilet og føler meg så nede, men jeg orker ikke mer!!!

 

Er det bare meg???

[Kreoline]

Huff så trist at du finner ut dette mens du er gravid. Hvordan var det før du ble gravid, hormonene kan jo spille deg ett puss slik at du ikke takler dette like bra som før. Har dere vært i noe form for rådgivning, ikke for at jeg tror at det er løsningen på alle problemer, men mange har fått hjelp.

 

Nå sier du ingenting om tingenes tilstand, men uansett så er det din mann og faren til barna du skulle vært sint på. Han er ikke "uskyldig" oppi dette. Han har valgt å starte en familie på lik linje med at du viste at han hadde barn fra før. Men når man går inn i forholdet er det ikke sikkert man er enig i hvor stor plass stebarna skal ha, problemene kommer når far fokuserer kun på de barna han har fra før og blåser i sin nye familie som han selv har valgt å stifte.

[Gjest]

Tror ikke det er mange her inne på disse sidene som ikke har prøvd å omgås den andres unger, uten å ha hatt sitt svare strev.. Det tar tid å lære seg å leve med et annet menneskes barn, og jeg er sikker på at ingen her med hånden på hjertet kan si at det ikke har vært både tøfft og vanskelig og til tider så frustrerende at de ikke utstår barna.. om enn i noen få sekunder..

 

Det er ikke bare bare å inngå et forhold med noen som har barn fra før, og det er derfor det er desto viktigere at man har et stabilt og godt forhold før man starter på ny, med ny familie..

 

Denne gangen er det du som nå skal ha ditt eget barn, og som nå skal finne deg en som skal utstå ditt barn i sitt forhold med deg.. - Har du tenkt over hvordan det kan bli da?

 

Jeg ville råde dere til å ta kontakt med familieværnkontoret (som anbefalt over her) og ta en prat med dem. Kanskje de kan hjelpe dere finne ut av hva som er problemet og hjelpe dere å finne en løsning som dere kan leve med begge to.. - Hormonene i svangerskapet kan gjøre at du blir ekstra utmattet og lei ungene hans, og det er dumt å ha tatt en konklusjon på basis av dem.

 

Det er tøft å være alene om et barn, og det er tøft å måtte ta en slikt valg når man er som mest sårbar. - Jeg liker ikke tanken på at du er så langt nede heller. - Dette er en tid der dere skal glede dere sammen, over det lille mirakelet som er i ferd med å skje.

 

Kan du ikke love meg at du oppsøker hjelp, og at du holder oss oppdatert. Ingen som unner deg å gå gjennom dette alene. Det er derfor vi har slike forum, for å støtte hverandre og hjelpe hverandre se at det finnes flere sider av samme saken. - Spesielt når man har sett seg blind og lei!

[Anonym bruker]

Har ikke prøvd å omgås andres unger.

Men jeg var en av disse ungene selv. Ikke bare lett det heller..

Å omgås andres mor hele tiden...

 

 

 

(men det er nok ikke bare deg. ville lagt hovedansvar på barnas far, men du må nok ta litt selvkritikk, du også)

 

 

[Gjest]

det er ikke bare deg. vi har alle vært dær.. de som sier at forhold mellom stebarn, og steforeldre er perfekte... nææææh ville ikke trodd det.. alle har sine opp og ned turer.. og du er også mye mere sårbar,nå, når du er gravid.. så det gjør ikke det lettere.. er det ingen som kan ha disse stebarna som avlastning.. hos familiemedlemmer..? kanskje i helgene.. og noen etterm.. nå som du er gravid.... det hadde kanskje hjulpet deg...?? lykke til i allefall

[Anonym bruker]

Takk for fine svar, det var jeg som startet dette.

 

Som en av dere nevner, selvfølgelig tar jeg også min del av skylden.

Og, det er nok sikkert sant at graviditet gjør meg mer sårbar.

 

Jeg orker likevel ikke mer, jeg får det ikke til. For et nederlag. Jeg får ikke til å like ungene hans, jeg får ikke til å ta på en falsk maske og late som..jeg går bare vekk og for meg selv når ungene hans er der.

Jeg er voksen, 34 år, og burde sikkert visst bedre. Men jeg orker ikke.

Det er så sårt for faren å høre hva jeg syns om ungene hans, at jeg ikke orker de akkurat nå..jeg føler meg innvadert.

Jeg klarer ikke være en del av den familien min samboer så gjerne vil.

Alt med ungene irriterer, og at han hele tiden skyver de foran, bruker ALL tid med de, gjør meg bare enda mer fortvilet. Vi er sjelden alene.

 

I dag har jeg anonnse i avisa etter leid leilighet. Salg av huset er for drastisk. Men jeg tror jeg må ha tid alene. Og ja, jeg har kontaktet famvern.kontoret, som kan hjelpe om en mnd.

 

Han er rolig, så i kontrast til han blir jeg den kruttønna akkurat nå. jeg griner, kjefter og går...egentlig vil jeg bare ha trøst. Føler meg ufattelig ensom oppi dette.

[Anonym bruker]

Jeg kan kun svare deg utfra meg selv, og min erfaring, er ikke sikkert din mann er noe lik som min.

Men når jeg var gravid første gang var min mann, livspartner, min elskede en totalt drittsekk mot meg. Jeg trengte han sårt, og han hadde aldri tid til meg. Han kunne fint tatt seg tid til meg, men valgte å ikke gjøre det. Han brukte så mye tid og energi på barna fra før at han ikke hadde noe til overs for sin gravide kjæreste.

 

Jeg konfontrerte han med dette flere ganger, og det var som en kamp for at han skulle gidde å være med meg, jeg var sikkert ikke noe hyggelig selskap heller, men hadde han strakt ut en hånd, så hadde jeg tatt i mot, men neida, han hadde bedre ting å gjøre. Jeg var så ensom.

 

Jeg konfontrerte han med at jeg følte meg nederst på lista og enda litt til, vi gikk til samtaler, ting ble bedre, og han endret seg. Jeg bad han forklare seg, hvorfor han aldri ville være sammen med meg, være romantsik med meg, snakke med meg, dele hvordan han hadde det, og høre hvordan ting var for meg. Ting ble mye bedre og nå har vi hatt det fint sammen veldig lenge.

 

Men det har tatt så fryktelig lang tid å bygge opp igjen forholdet, for meg til å bli trygg på at han elsker meg, og vil ha meg i livet sitt annet enn som hushjelp og sengehygge, jeg er bitter fordi jeg måtte mase det inn, at han ikke så for seg selv at hvordan han behandlet meg var galt.

 

Han kunne kun se barna, muligheten for at de skulle føle seg tilsidesatt, savnet av dem, skyldfølelsen av å skulle få en ny baby som var der hele tiden etc. Jeg er bitter fordi han ikke kunne se meg.

 

Nå er jeg mor selv, jeg er gravid, jeg mener fremdeles at jeg hadde rett. Jeg er fullstendig klar over at barn tar tid, vi fikk et barn som ikke var frisk, et barn som krever litt mer. Selvsagt skal en ta seg godt av barna, men en er også nødt til å ta seg godt av hverandre. Klart barna i en familie tar opp mye plass, men det skal ikke være til fortrengsel for alle andre, det er ikke bra for barna.

 

Det er ingen grunn til at det skal skje, om din mann ikke gjør plass til deg i livet sitt gjør han deg urett. Han bør få forklare seg såvel som endre seg. Det er egentlig en temmelig utilgivelig synd.

 

Ting er blitt bedre hos oss nå, mye bedre, men det tar tid, og det er vondt. Ting går fint for oss, vi er flinke til å ta oss tid sammen, vi har faktisk timeplan som et minimum og vi passer på at ikke ting glir ut. Vi har fått henvisning til kontroll hos en spesialist med vår lille, vi håper på friskmelding de hørtes positive ut, det er muligens snakk om en operasjon til, men fremtiden ser helt frisk og fin ut, og vi skal ha enda en liten. Travelt blir det, både med dem og med de han har fra før, men uten at vi to holder sammen er det ikke noe familie, samme hvor mange arn vi har, vi er nødt til å ta vare på oss oppi det hele, og det må barna bare rett og slett tåle.

 

Få han til å innse at du fortjener faktisk en mann som er der for deg når du trenger han. Er det så mye å be om? Ble veldig personlig og veldig langt, men du får ha veldig masse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg veit så veldig godt hvordan du har det nå. og jeg føler så vannvittig med deg;)

har nå selv en sønn på 4mnd med min mann, han har gutt på 10 og jente på 4 også fra tidl forhold.

på meg virker det som at han prioriterer dem framfor vår sønn når dem er her, og det sliter veldig på vårt forhold.

han har aldri bodd sammen med jenta, siden han å morra gikk fra hverandre føre hun blei født.

jeg ser forressten ikke helt påenget med at han har henne heller, da hun også kaller stefaren for pappa når hun er hjemme (han ble sammen med morra føre ho ble fødd)

så lenge morra lar jenta kalle han pappa, så kan hu vel la han være pappa på heltid å ?!!?

 

isvangerskapet ble jeg tilsidesatt hele tiden, samme nå etter gutten vår ble fødd.

han snakker ikke til de to andre engang, og det er kun jeg som setter grenser og meg de har respekt for.

 

det orker jeg ikke lengre, så nå har jeg satt hart mot hart å tar med meg gutten min å flytter.

 

da kan han kansje se hvor ålreit det er å være alene med de to andre når han har dem, og å se så lite til vår lillegutt, for det er ikke aktuellt med vanlig samvær så lenge han er så litten og han skal heller ikke tro at det å være hos pappa betyr å ikke ha grenser og bare styre som han selv vil.

 

ønsker deg lykke till, og håper alt orner seg for deg.

 

 

hilsen Nilsen

[Anonym bruker]

Stakkars dere begge som snart blir alenemødre!

 

(og stakkars babyer som ikke får være sammen med far fordi mor hevner seg...)

 

hilsen en alenemor

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det dreier seg så mye om hevn, som at en som stemor ser hvordan far behandler samværsbarna og rett og slett mener det er forjævlig og ikke vil at egne barn skal behandlies like dårlig. Uten grenser og vokse seg til manipulerende,. bortskjemte drittunger.

 

Som stemor ser en jo hvordan det faktsik påvirker barna å leve i to familier. Foreldre har en tendens til å si at det er jo ikke så ille, de greier seg fint, de er lykkelige nok. Det mener jeg er fornektelse, fordi det tross alt er dem selv som har valgt å ikke leve sammen med mor/far lenger. Som stemor ser en hvor opprivende det er, hvor rotløst det er å skulle ha to hjem.

 

Min personlige mening er at det er bedre for barna å ha et hjem, med besøk av den andre forelderen, eller besøk til den andre forelderen regelmessig, men ikke nødvendigvis med overnatting. 50-50 synest jeg hørest helt uholdbart ut for de fleste barn. 50% ordningen er som kjent bedre for foreldre enn for barna, igjen foreldrenes egoisme.

[Anonym bruker]

...hold kjeft....prøv å stå i den andres sted før du uttaler deg!

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig, ett hjem. Det er slitsomt for større barn spesielt å veksle slik hele tiden.

Men, det er nok ikke alltid det som er best for barna blir lagt vekt på. Ligger nok litt maktkamp bak dette også, noe som er ekstra ille...

[Anonym bruker]

Du har misforstått, venne.....

En baby er en baby...syns du man skal bli i et dårlig forhold for en babys skyld?

Babyen blir tidsnok kjent med pappaen sin, ingen som har nektet samvær.