Ufin oppførsel fra andre i forbindelse med din graviditet?

[Anonym bruker]

Andre som har opplevd manglende støtte/engasjement blant sine nærmeste i svangerskapet? Eller enda værre familiemedlemmer/venner som har problemer med at du er gravid på en slik måte at det går utover deg?

 

Er vel unødvendig å si at dette er blant mine erfaringer, og det har vært en stor påkjenning. Stort sett er de rundt meg veldig glad på våre vegne og de jeg kanskje forventet minst engasjement fra har overrasket meg positivt, men blant de aller nærmeste er det faktisk et par stykker (en på hver side) som har taklet situasjonen svært dårlig slik at de har oppført seg svært ufint ovenfor meg som person og i forhold til svangerskapet. Dette preger i stor grad hverdagen selv om jeg prøver så godt jeg kan å tenke på alt det positive (for det er mest positivt). Likevel har jeg grått mange tårer i første halvdel av svangerskapet og jammen er det bare blitt værre.

 

Håper jo at dere andre har vært så heldig å slippe unna en slik problemstilling, men kanskje er det også en trøst å høre at jeg ikke er alene i situasjonen hvis det gjelder flere!

[Anonym bruker]

Jeg har kun opplevd manglende støtte fra EN person, og det er min egen far... Ikke at han har sagt noe negativt direkte til meg, men gått bak min rygg og sagt negative ting, noe som jeg har fått vite av andre... Det har vært forferdelig vondt og sårende...og jeg har tatt et oppgjør med han pga dette, så for øyeblikket er vi ikke på talefot. Etter dette så mener han at han støtter meg, men er det støtte å ikke gi datteren sin en klem, et smil, en gratulasjon eller å si noe som helst positivt om graviditeten? Ikke i mine øyne i hvertfall! Har det nesten bedre uten han i livet mitt akkurat nå... Så du er ikke alene! Håper det ordner seg for deg!

 

Klem fra en likesinnet..

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd ufin oppførsel av to jeg jobbet sammen med.

Den ene spurte jeg om hun var mye uvel da hun var gravid, siden jeg hadde vært uvel og sykemeldt i nesten 2 mnd. Å da fikk jeg til svar at nei hun hadde så god innstilling til svangerskapet, så da ble man ikke dårlig!!!!! utrolig frekt!!! ble faktisk ganske lei meg, å da tok hormonene litt overhånd. Så da måtte jeg bare gå på toalettet for å gråte litt men så gikk det bedre etterpå!

den andre spurte om jeg var gravid, å da jeg sa ja, så sa hun bare: ja, du får ha lykke til med det! på en spydig og sarkastisk måte.

men hun er jeg vant til, fordi hun er alltid negativ osv. sa faktisk rett til meg at jeg var garantert skilt og alenemor om 10 år!! å hun har ikke engang møtt samboeren min!!!!!

Fatter ikke at folk kan være så ekkel!!!!

særlig når begge disse har vært gravid selv, og sikkert vet hvor følsom man er i denne tiden!!

Heldigvis så har familien min vært veldig støttende, bortsett fra søsteren min som er litt sjalu. Hun har nemlig prøvd å få barn i over 2 år nå, så skjønner godt at det er litt sårt for henne når jeg ble gravid så fort......menmen.......godt å få ut litt frustrasjon

[Anonym bruker]

Uff - det hørtes ikke greit ut. Jeg bir overrasket over hva folk kan klare å lire av seg!

 

I mitt tilfelle er det min søster som har dratt meg inn i en karusell jeg ikke hører hjemme i fordi hun har vansker med å forholde seg til min graviditet. Det har vært mye frem og tilbake og vart en god stund, derfor et laaaaangt innlegg her som beskriver deler av det.

 

For dere som orker å lese:

 

Det hele begynte med at jeg spurte om hun gledet seg til å bli tante og svaret var klart og tydelig at det var hun ikke så opptatt av og syns ikke det var så interessant. Når jeg sa at dette var skuffende endte samtalen i at jeg ble skjelt ut etter noter for det ene og det andre, noe forståelig (selv om det ikke er helt måten å ta det på) men det meste helt urettmessig. Etter at jeg brøt kontakten fikk jeg en unskyldning for så å oppleve at hun dro rett før jeg kom på familiebesøk en gang. Etter dette har hun tatt kontakt gjentatte ganger for å fortelle meg at hun ikke orker å ha noe med meg å gjøre pga en abort hun tok for mange år tilbake. Jeg har vært forståelsesfull hele veien, trøstet henne, oppmuntret henne og gjort ALT jeg kan for å gjøre denne nyheten så behagelig som mulig - alt jeg forventet tilbake var litt glede på mine vegne.

 

Hun har klart og tydelig demonstrert at hun ikke unner meg dette samtidig som det kommer sms med at hun selvfølgelig er glad på mine vegne. Veldig vanskelig å forholde seg til. Til slutt måtte jeg be om at hun ikke tok kontakt med meg så lenge hun ikke orket å ha noe med meg å gjøre fordi det ble en stor påkjenning. Dette respekterte hun ikke og jeg fikk stadig mld om at hun har det så fælt og ikke orker å ha noe med meg å gjøre- hvordan skal jeg da løse det? Og hvorfor er det min jobb å løse? Hvilken hensikt hadde det å fortelle meg dette?

 

Jeg får legge til at jeg hele tiden har strekt ut en hånd i håp om å gjøre situasjonen lettere - hver gang har jeg fått høre at det ikke nytter og at hun kanskje aldri blir klar for å møte meg igjen. Hun har også gjort en god jobb i å få meg til å føle meg som en del av problemet, enda alt jeg har gjort er å bli gravid. Til slutt bestemte jeg meg for at dette var så tøft for meg at jeg bare måtte ta avstand fra hele situasjonen.

 

Enden på visa er at hun over natten har kommet opp av egen "depresjon" som dette egentlig har dreid seg om (ikke min graviditet) og plutselig later hun som ingenting og syns det var helt greit å møte meg i et familieselskap hun har nektet å delta i (pga meg) fordi hun nå gjerne ville se huset til onkelen min - et hus han har eid i langt over et år nå. Jeg endte opp med å være den som ikke dro i og med at jeg fikk sms om dette 1/2 time før vi skulle være der (jeg var da reist hjemmeifra). Jeg sitter igjen med følelsen av at min graviditet ikke var så stort problem, men at hun trengte å skylle på noen (det gjør hun alltid når hun er deppa) og derfor dro meg ned i søla. Selv sitter jeg nå og er helt ødelagt etter alt som er skjedd og er redd for at jeg er på vei til å bli deprimert, mens hun tydeligvis er i fin form og ferdig med det hele.

 

Det føles så urettferdig at jeg er blitt en del av et problem jeg egentlig ikke har ansvar i, og at dette i tillegg har vært med å legge en demper på egen lykke i forbindelse med svangerskapet. Alle tårer jeg har grått - og for noe som tydeligvis ikke var værre for henne enn at hun kunne glemme det for å se en leilighet....

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd manglende ineresse og støtte. Både min familie og hans familie later som om jeg ikke er gravid. Skjønner ikkje hva jeg skal med stasjonsvogn når golfen min med to dører fungerer som den skal... Spørr ikke hvordan det går heller. Når min tvillingsøster ble gravid ringte mine foreldre til henne med det samme og hjepte henne hele veien med å passe hennes førstefødte fordi hun var så dårlig og hadde det så travelt. Min mor har til og med uttalt seg om at hun ikke tror samboeren min har mye peilig på barn..... ! Blir utrolig lei og skuffet. Prøver å late som ingenting og som om jeg ikke bryr meg, men jeg gjør det likevel. Jeg har rett og slett funnet ut at jeg ikke orker å involvere dem i det som skjer. Hvis det er slik det skal være kan det være det samme.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

På meg virker det som om søsteren din er veldig egosentrert og opptatt av at hun på en eller annen måte må få vridd oppmerksomheten mot seg selv når den egentlig peker mot en annen. Dette er faktisk helt typisk for mennesker med psykiske problemer.

 

Hun bør ta kontakt med legen sin for henvisning til psykolog/psykiater slik at hun får hente seg ned igjen. En søster uten slike problem ville aldri ønske å tre bekymringene sine ned over sin egen gravide søster.

 

Altså: Det er helt tydelig at det er hun som har problemer, ikke du. Du må ikke gjøre hennes depresjoner om til dine, det verken fortjener eller trenger du. Har du noen i familien som kan hjelpe deg med å gjøre søsteren klar over at hun trenger hjelp fra fagfolk? Dersom du kan snakke åpent med din mor eller far eller noen annen som også din søster vil kunne ta imot råd fra, tror jeg du kanskje fikk lagt fra deg dette. Du må IKKE gå med dette alene.

[Anonym bruker]

Det er leit at enkelte skal klare å ødelegge en av de lykkeligstebegivenhetene i livet. For uansett hva man sier om å prøve å ikke bry seg og tenke positivt er det klart at manglende støtte fra de nærmeste går inn på en. Det er meg med de lange innlegget om min søster som skriver og jeg kjenner meg godt igjen i tanken om å ikke innvolvere familien. Selv om jeg har fått fantastisk støtte fra resten blir jo forholdet mellom meg og søsteren min noe som innvolverer hele familien og jeg føler at de syns litt for synd på henne og ikke gir meg den forståelsen jeg trenger for hva jeg føler i situasjonen. Det blir jo også et emne hver gang man snakker sammen på et eller annet vis så til slutt er jeg kommet dit at jeg ikke orker å snakke med noen der dette kan komme opp - utrolig slitsomt, for da mister man jo plutselig store deler av nettverket og føler seg veldig alene. Det er forferdelig å ikke kunne støtte seg på familien så jeg forstår veldig godt at slike kommentarer du har fått gnager veldig - spesielt siden det er nettopp disse menneskene man forventet å glede seg sammen med.... Selv er jeg utrolig takknemmelig for min fantastiske samboer som gjør situasjonen levbar og til og med får meg til å le de gangene jeg er lengst nede:)

 

Takker til deg over også for svaret ditt - det betyr mye at mennesker forstår og at man får bekreftet at det ikke er en selv som er urimelig, for av og til er det ikke så lett å vite!

[Anonym bruker]

Det høres ut som om søsteren din har en personlighetsforstyrrelse. Hun trenger hjelp!!! Og det kan ikke du gi henne:)

Trist at det skal være sånn, men synes du har håndtert situasjonen bra, jeg!

[linda87<3 Nathalie 5/9<3]

Har ikke opplevd annet en støtte i dette svangerskapet, men det er fordi jeg mistet min lille gutt i uke 23+6 i forrige svangerskap.. både min og hans familie er og har vært i begge svangerskapene veldig støttende og behjelplige.

 

Men venninner derimot i forrige svangerskap, ble så skuffet over de at jeg nesten ikke orker tanken på å dele noe av dette svangerskapet med de..

som for eks en venninne : var på besøk hos henne da jeg var i uke 23 (uka før jeg fødte) og hun begynte å kommentere hvor tykk jeg var (jeg har alltid vært veldig tynn, og hun har vært den litt store) , hun hadde nemlig slanket seg, og hun stod å målte rundt overarmene sine og magen osv.. så plutselig griper hun rundt min arm og skal måle meg... også sier hun, oi , du har så mange flere cm enn meg osv...og målte magen min og lo liksom.. (hallooo, det var en baby der)

 

ble helt stum jeg.. skjønte ikke hva som var i veien med henne.. og en annen venninne klaget evig om at jeg aldri ville komme til henne (feste, behøvde jo ikke å drikke)..

 

så derfor holder jeg meg unna nå.. selvom de mer enn gjerne vil være der for meg blir jeg kvalm av tanken på hvordan de var forrige gang..

[*dragonfly*]

skjønner godt at dette går innpå dere , men vi velger selv hvem vi vil være venner med og da velger vi dem som gjør oss glad. Så enkelt er det i livet mitt, og etterat jeg har tatt det valget har jeg det 10 ganger bedre..... Det er et tøfft steg å ta, men sååååå verdt det!