Situasjonsrapport fra Forkvinnen i EEMF

[Reveenka]

Ser at jeg heldigvis ikke er alene, La Perla...c",)

 

 

Vi har hatt Amerikabesøk den siste måneden, og tanten min (som jo er norsk...) er overveldet over norske barn - de er ute og leker, går overalt - hjem til hverandre osv. og er i det hele tatt mye mer aktive enn amerikanske barn.

Så fikk hun vite at andreklassingen her i huset av og til går hjem fra skolen; det er to kilometer gjennom et boligfelt, så på gangveien langs hovedveien før hun svinger inn på gårdsveien vår og går ca 600 m gjennom skog/åkerlandskap. Det var helt tydelig at hun syntes det var i overkant, og om jeg torde det og syntes det var helt trygt?

 

Straks fikk jeg betenkeligheter, men syntes at ungen måtte få lov, hun vil gjerne og syns det er stas å være så stor at hun går hjem selv (hun har selvsagt fått instrukser om hvordan passe seg for trafikken, ikke bli med noen noe sted whatsoever osv osv.).

 

Men i går.....

Hun skulle gå hjem, og jeg møtte henne mens jeg hentet i barnehagen ved siden av skolen. Så så jeg henne nede ved butikken mens jeg bare skulle en snartur innom, så jeg regnet med at jeg ville passere henne på den siste biten før vi kom hjem.

Men ingen unge! Og ikke var hun inne heller! HJELP! Jeg skulle hørt på tanta mi!

 

Da var det bare å snu i døra, kle på de tre andre ungene, ut i bilen for å dra og lete (og vi snakker om at det ikke engang var gått den tiden hun pleier å bruke hjem engang...).

 

70 meter borte i veien hoppetihoppet den vesle revungen fornøyd på hjemvei - " det var bare en liten snarvei gjennom noe bjørkekratt borte ved gangveien, mamma".....

 

 

Herlighet...... hvor skal dette ende?

Jeg kommer ikke til å få en rolig stund etterhvert, er jeg redd... c",)

[La Perla]

Hehe!

 

Ja, det er jammen bra det er flere av oss. Eller, kanskje ikke...?

[Maud]

Jeg jobbet en gang sammen med en dame som er oppvokst mange andre steder enn i Norge selv om hun jo er norsk. Hun sa mye av det samme som tanten din. Sa blant annet at det å gå julebukk var det det samme som å oppmuntre til kidnapping og overgrep. Det å hjelpe noen som sto fast i veikanten var å oppmuntre til å bli drept...

 

Et sånt syn på verden vil ikke jeg ha! Dessuten tror jeg mye av grunnen til at norske barn er trygge og selvstendige, er at vi som foreldre tør å vise dem tillit og slippe dem litt. Min 2. klassing går også hjem fra skolen selv. Det er i underkant av en kilometer. Han kommer til og med hjem til tomt hus, jeg er der 20-30 minutter etter ham. Avtalen er at dersom han ikke er hjemme til en bestemt tid (1 time etter han gikk fra SFO), så etterlyser jeg ham. Det fungerer kjempefint. Det er klart jeg har forestilt meg hvor mye som kan hende i løpet av en time og lurt på om jeg er uforsiktig. Tror imidlertid ikke det. Jeg vil ikke være æresmedlem i EEMF ;-)

[Reveenka]

Jeg er enig, Maud - jeg ønsker også at ungene skal bli trygge og selvstendige - og den eneste måten å få til det på, er jo nettopp å slippe dem avgårde! Min kommer også av og til hjem til tomt hus(etter avtale), og etter at hun fikk lov til å gå hjem alene har også bestevenninnen som bor rett borti skogen her også fått lov. Så av og til har de to følge, og hvis de har lyst til å bli med hverandre hjem får de lov til det, bare de isåfall ringer med en gang og gir beskjed.

 

Husker fra da jeg selv var liten - vi gikk hjem, alle som en. Noen til tomt hus, andre til mamma. Og vi gikk til venner, og var ute og lekte i gata eller i hverandres hager - til og med etter at det var mørkt, bare vi var hjemme til avtalt klokkeslett. Sånn vil jeg gjerne at mine barn skal få lov til å ha det også - de skal føle seg selvstendige, trygge og frie.

 

 

Det som gjør meg til forkvinne&medlem i EEMF er jeg altså likevel ikke greier helt å la være å bekymre meg for likt og ulikt, og alt som kan skje....(men ungene har ikke oppdaget det ennå, heldigvis c",))

 

[Ronja65]

Det å være mamma er til evig bekymmer, men også en masse glede. :-)