Tospråklige barn - trenger tips

[Anonym bruker]

Vi venter barn om en stund, og lurer litt på hvordan vi skal forholde oss til dette med språk. Jeg er norsk, faren asiatisk. Bør vi snakke hvert vårt språk helt fra begynnelsen? Går det bra, eller blir barnet forvirra? Lærer de å snakke senere enn de som vokser opp med bare ett språk? Tar de det i så fall igjen senere? Uff, mange spørsmål dette... Lurer også på om dere gjør noe spesielt for å lære begge kulturer til barnet deres, eller om dere ikke tenker så mye over det.

[#Ariadne#]

vi har ikke vært noe flinke til det.. vi snakker begge norsk til henne.. litt dumt .. men mannen min føler seg dum nå som hun har lært så mye norsk vis han plutselig skal snakke sitt språk til henne. Jeg snakker ikke min manns språk så godtm så er vel en grunnene til at han ikke har gjort det..

 

vi får se hva som skjer i fremtiden , foråpentligvis lærer hun når hun blir litt større=)

 

 

[Mulatica]

Vi tenker en del på det, men er ikke veldig strukturerte i forhold til hvordan tospråkligheten gjennomføres i praksis. Hun har en del bøker på spansk, som vi leser på spansk, også synger vi sanger på spansk med henne. Mannen min snakker begge språk til henne, mens jeg bare snakker norsk. Men ofte snakker vi spansk sammen, og hvis jeg sier noe til henne da, er det på spansk.

 

Snuppa er 2 år, og snakker mest på norsk, men det er tydelig at hun forstår det meste på spansk. Hun kan endel spanske ord også, og bruker de av og til. Nå er vi så heldige å få litt hjelp av barnehagen også, siden de snakker både norsk og spansk der.

 

Vi prøver også å være sammen med venner som har barn som også snakker spansk. Vi syns det er viktig å lære henne at spansk er et språk som snakkes av flere enn pappaen. Vi var på ferie på den Dominikanske republikk i høst, og da lærte hun masse, selv om vi bare var der i 3 uker.

[Anonym bruker]

Har lest noe i bøker om tema og har selv noe erfaring fra eget barn og venners barn. Det viktigeste er å være konsekvent. ikke snakk norsk en dag og japansk neste. En person ett språk. Ikke tro at du kan lære barnet ditt både japansk og kinesisk når du bor i Norge. Men tre språk greier mange barn om foreldra snakket et språk hver og de lærer norsk i skole og barnehage. Kan hele familien japansk snakk japansk hjemme viss dere bor i Norge. Problemet er viss en prøver å lære barnet et språk der en selv snakker med aksent. En venninne av meg vart mobbet på skolen de første årene fordi ho snakket med aksent. De var vokst opp i Norge og hadde norsk far, men moren snakket norsk til dem med veldig tysk aksent.

 

I de fleste tilfeller er ikke to språk noe problem for et barn. De begynner ofte å snakke sine første ord like tidlig som andre, men på et tidspunkt kan det stoppe opp litt før det virkelig har knekket språknøkkelen og begge språkene slår ut i full blomst. Mitt barn på 2,5 snakker veldig bra norsk. Faren sitt språk forstår ho og når ho snakker hjemme bruker ho enkelte ord på hans språk (selv om ho kan de på norsk). Men ho skiller mer og mer og sa den første setningen på det språket nå nettopp.

 

Når det ikke går bra. I tre tilfeller vet jeg om foreldre som har hatt problem. Et barn som konsekvent nekter å snakke farens språk, men som likevel vil få en fordel fordi ho forstår alt. Et trespråklig barn som bad faren slutte å snakke norsk til han da han var 5 (bor i utlandet) og latet som det ikke forstod. Foreldre med et trespråklig barn som hele tiden plukket ut det ordet som var lettest å si/uttale uansett språk, så det vart en herlig blanding.

[Gjest]

Vi har norsk og engelsk som morsmål, og har konsekvent snakket hvert vårt språk til barna. Hjemme snakker vi mest engelsk oss i mellom, siden vi bor i Norge og ønsker mest mulig likevekt mellom de to språkene.

 

Eldste på åtte snakker begge språk flytende, og har ingen problemer med å veksle mellom språkene om han f.eks er i et rom med både sin amerikanske bestemor og sin norske bestefar. Han var ikke tregere enn normalt med språkutviklingen.

 

Vi har også bodd perioder i både spansk- og nederlandsktalende land med ham, og han behersket en stund fire språk rimelig greit - det ene har han glemt det meste av, siden han var liten da han lærte det og vi ikke hadde kapasitet til å følge det opp. Men selv da var han ikke merkbart språkforvirret - brukte ord fra "feil" språk bare om han ikke kunne ordet på det språket han snakket akkurat da.

 

Yngste på to og et halvt har stort sett bodd i Norge. Heller ikke han har tregere språkutvikling, men favoriserer for tiden norsk foran engelsk - forsøker seg ofte med å svare på norsk når han blir tiltalt på engelsk av noen han vet kan norsk.

 

Mener som andre her at det viktigste er konsekvens i hvem som snakker hvilket språk. Desto yngre barn er desto større læringskapasitet for språk har de, så ingen grunn til ikke å gjøre det slik fra begynnelsen av. Og at det selvsagt er viktig for ungene å kunne kommunisere med familien på begge sider etc.

[Ompalompa]

Hos oss snakker pappaen spansk og jeg norsk. Vi har snakket hvert vårt språk til mini helt fra hun ble født, oss i mellom snakker vi begge deler. Vi bodde i min manns hjemland fra mini var 5 mnd til hun var halvannet. Etter det har vi bodd i Norge, og mini fyller 3 til sommeren.

 

Mini snakker like greit på begge språk. I det siste har hun forstått at hun kan si ting på to forskjellige måter, tidligere blandet hun språkene mer enn hun gjør nå. I barnehagen snakkes bare norsk, men mini kan godt finne på å snakke spansk der også, særlig når hun leker for seg selv. Hvis de voksne da spør henne om hva hun sa, oversetter hun seg selv til norsk. Av en eller annen grunn hender det at jeg snakker spansk til henne når jeg blir irritert på noe hun gjør. Dette er kanskje galt å gjøre, jeg vet ikke. Det er ubevisst fra min side, tar meg ofte i det og gjentar det jeg sa på norsk.

 

Når vi har vært uten pappen i perioder (han har vært på ferie hjemme et par ganger uten at vi har vært med) har jeg snakket mer spansk med henne, slik at hun ikke skal bli "rusten". Det kan godt hende at dette er feil også, jeg har lest lite om temaet.

 

Vi har en del barnefilmer, -bøker og -cd-er på spansk, og mini velger ofte disse selv.

 

Mini har kanskje snakket litt senere enn andre på sin alder, men det er ikke mye. Nå skravler hun som en foss hele tida, mye av det er uforståelig for oss, men sånn er det jo med helnorske barn også. Jeg tror det viktigste er å ikke gi opp, slik mange foreldrepar vi kjenner har gjort. Det har de angret på siden, når ungene ikke kan forstå begge språk.

[Happiness♡*en jente&en gutt*]

Det viktigset er som nevnt allerede at far snakker sitt språk og mor sitt. Jenta mi kunne nok forstå farens språk da hun var lita for han var veldig flink å snakke det med henne, men kan ikke urdu for mannen min snakker ikke det så mye til unga. Men engelsk skjønner hun, kan ikke snakke så mye enda, men det er fordi vi har snakket det jeg og mannen her hjemme.

Håper han skal bli enda flinkere å snakke urdu med sønnen vår, han har blitt mye flinkere i det siste. Jeg lærer jo også litt da