Ikke på denne temasiden

[Anonym bruker]

Dette innlegget hører egentlig ikke hjemme her, men jeg vil så gjerne ha litt støtte. Håper du orker å lese! Takk.

 

Jeg er 25 år og i forhold med en gutt på 28 år. Vi har vært sammen i snart 3 år og har et barn på 1 1/2 år.

 

Da jeg møtte samboeren min hadde jeg nettopp avsluttet et forhold til ei jente, og vært åpen (blant venner og søsken, ikke foreldrene mine) om at jeg likte jenter, var lesbisk, i 1 år. Jeg fortalte da sambo, som prøvde å sjekke meg opp på en fest, at jeg var lesbisk. Men han bare, "jaja, det blåser jeg i, for jeg er kjempeforelska i deg." Jeg hadde alltid syntes han var veldig kjekk og grei, og det ene førte til det andre.

 

I 6 mnd hadde vi det HELT herlig. Vi var dritforelska og hadde sex minst én gang om dagen. Vi var sjelevenner og hadde det helt dødskult sammen.

 

Så ble jeg gravid. Vi hadde det fremdeles veldig fint, bortsett fra at jeg mistet sexlysten HELT, og egentlig synes det var helt pyton å gå gravid.

 

Så kom barnet vårt og vi hadde en tøff periode som de fleste andre med et nyfødt barn. Sexen tok seg opp etter en liten stund, men det ble selvfølgelig aldri det samme som før, da vi var nyforelska.

 

Så kom tankene tilbake, litt etter litt. Og på hyttetur med et vennepar rotet jeg med ei jente, hun hadde på forhånd fortalt sambo at hun hadde lyst på meg, og ville ha en trekant, evt firkant, jeg vet ikke helt. Sambo synes tanken på to jenter var stilig, og med en del innabors ble det sånn. Men bare med meg og hun jenta. Da vi begynte å kysse og sånn så ble sambo forskrekket over egne følelser. Han synes slett ikke det var noe kult i det hele tatt. Og det forstår jeg jo godt, jeg som har vært sammen med damer før.

 

Og mens vi holdt på litt så tenkte jeg bare, "fy søren, det her er greia for meg, det er det her som er ekte, gutter kan bare rulle inn snabben og legge seg!!!" Akkurat det tenkte jeg, og koste meg skikkelig en liten stund før jeg så hvordan sambo reagerte. Og i fylla så skreik jeg han rett i trynet at jeg var lesbisk og at ingen ting kunne forandre det.

 

Dagen etter var et sant hælvete... U guess... Huff.

 

Og dagene gikk... og jeg sa jeg elsket han. For jeg gjorde, og gjør jo fortsatt det.

 

Men nå i påskeferien har det gått opp for meg, litt etter litt, at jeg faktisk er lesbisk og bare liker jenter. Jeg har det helt grusomt om dagen, har ingen gode venninner å prate med dette om, og kan ihvertfall ikke fortelle min beste venn, sambo, hvordan jeg har det. Han har merket NOE, han synes det er så "tense" stemning om dagen, men han lar det bare være. Jeg tror han kanskje aner noe mer, men han vil vel ikke at det skal være sånn, vil som meg at alt mellom oss bare skal være fint.

 

Og det vil jeg og. Det er DET som er så jævlig dritt! Faen. Alt er så fint, han er min beste venn og vi henger sammen hele tiden og har det dritkult. Han elsker meg så høyt og synes jeg er kjempedeilig, det er INGEN ting galt med han og han er verdens beste far. Men jeg vil ha en jente!!!

 

Det her er skikkelig dritt.

 

Jeg har totalt innsett at jeg er lesbisk og det er jeg. Jeg ønsker så utrolig mye å kunne komme helt ut av skapet. Jeg ønsker at sambo kan treffe en kjempe fin jente som faktisk liker at han har pikk, for jeg hater den, og hver gang jeg må ta på den eller ha den inni meg, så er det noe som dør i meg. Akkurat som at jeg blir sakte kvalt.

 

Og jeg vet at det ligger på mine skuldre nå. Det kjenner jeg jævlig godt. jeg har mye vondt i huet om dagen, og er ikke i form i det hele tatt.

 

Jeg ønsker å flytte for meg selv, med barnet vårt. Og jeg ønsker at vi skal kunne ha en fin tone, sambo og jeg, at vi skal kunne være venner for barnets skyld. Jeg ønsker ikke å skade noen i det her, det er egentlig derfor jeg så gjerne skulle ønske det fantes en pille jeg kunne ta slik at jeg ble hetero. Føler at alle vil hate meg, absolutt alle, dersom jeg går ut nå.

 

Tenk det, dersom det hadde gått an å kurere homofili. I mitt tilfelle skulle jeg ønske det. Men jeg håper jeg en dag i fremtiden kan se tilbake på denne tiden, og si at takk Gud for at det ikke går an, og takk Gud for at jeg endelig innså hvem jeg var.

 

Jeg håper noen har noe å si, og ønsker IKKE useriøse henvendelser da dette er et utrolig sårt tema for meg!

 

Signerer også derfor med

 

 

[Anonym bruker]

Abolutt alle vil IKKE hate deg. Mange kommer sikkert til å komme med råd og be deg ta deg sammen og andre idiotiske ting, som ved alle samlivsbrudd, men det går over. Du må ikke holde ut, du trenger ikke å undertrykke viktige sider ved deg selv! Høres for meg ut som om du ble sammen med ham litt for å undertrykke at du er lesbisk. Han kommer nok til å bli såra og det tar kanskje litt tid før dere kan være venner og snakke sammen som normalt etter bruddet, men i lengden er det bedre at du er tro mot deg selv og det du vil, ellers kan du bygge opp et hat mot ham i underbevisstheten og det er det det blir dramatiske brudd og store problemer av.

Lykke til

[Anonym bruker]

Ingen bør være i et forhold de ikke føler er rett. Det er urettferdig ovenfor deg selv, partneren din og for barnet.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Hvis du føler at det er feil med dere to, bør du absolutt gå ut av forholdet. Det blir sikkert ikke bedre av å drøye det. Og folk kan ikke hate deg for det. Uansett så bør du følge følelsene dine. Skjønner godt at det er vanskelig, men det blir nok desverre ikke lettere av å skjule følelsene sine.

 

Lykke til