Trass - hva gjør dere?? (langt...)

[*K75*]

Endelig er påska over, og jeg er tilbake på fredelige jobben...

 

Storesøster har vært full av TRASS hele påska, og jeg føler meg som en mislykket mamma. Jeg lurer litt på hva dere andre gjør når eks. følgende skjer: Vi skal ut å gjøre noe hyggelig, gå tur, på café eller på besøk til noen storesøster liker å besøke (det er med andre ord ikke snakk om noe negativt som skal skje).

 

En god stund før vi skal dra, sier jeg fra at om en stund skal vi sånn og sånn, og før det må vi ta av pysjen, gre håret, pusse tennene og ta på vanlige klær. Fem minutter før alt skal skje, gjentar jeg den kommende prosedyren. Når vi så skal sette i gang, er all hell lose... Alt er galt, alt gjør vondt, hun klarer ikke sitte, klarer ikke stå, vil ikke ligge, nei, nei, NEEEEEEEIIII, er helt gummiunge og vræler og gråter av full hals.

 

Jeg prøver å bevare roen så lenge jeg kan, men etter 10-15 min. med trygling, bønn og vennlige oppfordringer, klarer jeg ikke mere. Da må jo jenta bare holdes fast, og jeg merker godt jeg har "sinte hender". Jeg er ikke noe hyggelig i det hele tatt, snakker hardt til henne og tar sikkert for hardt i henne også. Når hun er påkledt, bare går jeg fra henne. Etter ytterligere noen min. med VRÆÆÆL, kommer hun tuslende blid og fornøyd, som om ingen ting har hendt.

 

Jeg prøver å snakke med henne i ettertid, og si unnskyld - det var ikke meningen å bli så sint, men det var fordi sånn og sånn. Vi snakker også om at hun blir sint, at alle mennesker blir det, at det er helt greit, men at det ikke er noe hyggelig å krangle hele tiden. Hun er helt med på notene, og virker ikke som hun bærer nag/er lei seg.

 

Jeg, derimot, har vondt i magen, og gruver meg til neste seanse... Som kan komme når vi skal spise, bade eller gå ut i hage å leke, eller...

 

Hva gjør dere??? Hun er forresten straks tre år og har en lillebror på snart ett år, som heller ikke lar seg avspise med smuler når det gjelder oppmerksomhet fra mamma og pappa...

[Gjest poda]

Hei,

Datteren vår på drøye 2 år har vært ganske "mark" en stund ved påkledning spesielt - skjønner godt at det kan være en prøvelse. Jeg har ihvertfall funnet ut at dette hjelper:

 

- Hvis hun sniker seg unna og gjemmer seg bort i en krok, hvor jeg ikke kan få tak i henne, sier jeg bare at "nå setter jeg meg her og venter til du er klar, for jeg gidder ikke å krangle med deg. Du kan få hente en leke som du kan se på mens vi kler på." Ofte går hun da i lekekassen og finner noe hun kan holde på med mens vi skifter.

 

- Hvis hun bare "åler seg" og er helt gele, pleier jeg å sette meg ned på gulvet foran henne, så kiler jeg henne og tulle-koser litt og vifter håret mitt i fjeset hennes. Det synes hun er så gøy, og da blir hun straks litt mer medgjørlig etterpå. Prøver ofte å leke bort trassen, for det er som oftest mest vellykket. Kanskje det går an å fortelle en eventyr-historie eller synge litt sammen mens påkledningen foregår, så blir det litt spennende. Det gjør vi under tannpussen, og da går det veldig greit. Jeg lar henne få kle på seg litt selv også, hvis hun vil, og så sant det er tid til det da...

 

Lykke til!

[Expat]

Imot alle barneoppdrageres råd, det høres ut som det hadde vært best for dere at hun bare blir kledd på, uten advarsel, så får hun få melding om det dere skal mens dere kler på? Så sant hun ikke har bæsjebleie, og du er mobil, så kan hun vel kles på der hun står. Vår lille nekter ofte plent å komme når vi sier det, da bare går vi dit hun er og kler på mens hun fremdeles holder på med sitt. Funker så langt, det også!

 

Fjummsi har mange triks opp i ermet også...

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

For oss fungerer det fint å "fjerne presset". Men det tar ofte en tid før den strategien funker fint om de ikke er vant til at det er slik det foregår. Det vi begynte med her var å forberede som dere, og så si fra når det var tid til å begynne (lurt å aldri ha tidspress i starten av dette, altså!) at nå skal vi gå, mamma kommer til å gå å kle på seg nå. Kan du komme når du er klar? Evt. spørre hva hun vil ha med seg når vi skal xyz (i butikken, på badet og skifte bleie, gå i bilen osv). I starten tok det ofte lang tid og mange forsiktige påminnelser, nå går det ofte i løpet av sekunder eller i værste fall et par minutter. Ikke alltid, men da henger det ofte sammen med matinntak (eller mangel på sådann er rettere å si) eller at hun er for trøtt. Noen ganger tar jeg også bare med klærne til der hun holder på og kler på innimellom leken. Det er de gangene jeg mistenker at det lett kan skjære seg litt.

 

Å fjerne presset er ikke gjort på en gang om de er vant til å bli "tvunget" til ting. De må få tid til å virkelig forstå at det er et valg, at de har tid og kontroll over egen situasjon. Men min erfaring (og den er basert på erfaringen til mange andre jeg kjenner) er at dette funker. Bare man "begynner på nytt" på et tidspunkt og holder seg til det.

 

Nå funker det såpass knirkefritt her at jeg kan si f. eks. at vi har det kjempetravelt og ikke har tid til å vente til hun er ferdig med xyz - men må forte oss NÅ. Da kommer hun også umiddelbart og kler seg kjempefint. Stort sett, da. Ikke 100% av gangene, men nesten alltid.

 

Noe vi også gjør er at vi sier - hvor er skoene dine? Der ja! Da kan du ta på de mens mamma tar på sine. Flott! Ja, det er riktig fot. Hvor er jakka di? Osv...

[*K75*]

Hei og takk for svar!

 

Noe av det dere nevner, gjør vi alt i dag: Vi kler på midt i leken, pusser tenner mens vi pusler puslespill og skifter tissebleie mens vi ser på Byggmester Bob... Jeg prøver også å avlede ved å være tøysete, kile og synge, men det har som regel effekt i nøyaktig to sekunder.

 

Når det gjelder å "fjerne presset", var dette nye tanker for meg. Interessant. Hvis jeg forstod deg rett, fjummsi, så må man innføre dette tankesettet/denne arbeidsmetoden ved et klart brudd fra tidligere måter å eks. kle på? Dvs. at vi ikke fjerner presset en dag og går tilbake til "gamlemåten" neste dag? Hvis ikke ting blir litt bedre fremover, skal vi seriøst vurdere dette.

 

En liten tilleggskommentar: I går var det barnehage, hverdag og normale rutiner igjen - og dagen gikk myyye greiere. Bare litt krig akkurat da hun skulle legge seg. Tror dere hun er så pass avhengig av klare rutiner og forutsigbarhet at ting går litt i ball når det er ferie? Vi så samme tendensen i juleferien, mens helgene stort sett går fint.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Ja, presset må fjernes ved et klart brudd tror jeg, ikke hoppe fram og tilbake. Det er i grunnen en helt ny måte å tenke på for meg. Men når det er sagt - jeg klarer det ikke hele tiden, altså! Jeg er ikke et supertålmodig overmenneske ;o) Men det funker likevel, i overgangen var vi VELDIG strenge med oss selv, og det tok også en del tid å få det til å funke (eller, merket faktisk bedring etter en dag eller to, men hun var ganske liten)

 

Om faste rutiner vet jeg i grunnen ikke så mye, for vi har en som ikke er så avhengig av det. Vi er ikke rutinemennesker selv, og siden vi ikke trenger å tenke på barnehage eller andre aktiviteter til faste tider trenger vi heller ikke å innføre det for å få hverdagen til å gå. Men jeg vet at mange er ganske så avhengige av rutiner og at ting skjer på faste måter ;o)