MIn mor tømmer meg for krefter... min historie

[Gjest]

Må bare få det ut. Jeg har en nokså brokete barndom om man får si, ble utsatt for overgrep som liten av min bror. Min mor var desverre ikke i stand til å forhindre det som skjedde over 5 lange år. Hun var mer opptatt av det ytre, ingenting skulle komme til overflaten. Hun hadde og har til dags dato store psykiske vansker. Jeg ble ikke ivaretatt som liten. Har hatt mange konfrontasjoner, som har vært vonde og opprivende.

 

Hun har fortsatt kontakt med min bror. Hun snakker om han, sier navnet hans. Jeg kjenner det velter i meg. Hun har truet med selvmord fra jeg var liten av. Jeg kan ikke si noe som gjør henne opprørt, da blir hun deprimert i ukesvis. Jeg er min mors søppelbøtte. Hver gang hun har vondt noen plass, har kranglet med min far, eller bikkja røyter eller samme hva f... det er, så bruker hun meg. Jeg er så tom for krefter..... Så sliten, så lei... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, ser for meg at hun vil bli meget krevende dess eldre hun blir.

 

Hjertesukk....

[Dailis]

Uff, det var mye vondt.

 

Jeg har vel ikke så mye fornuftig å si, det får andre gjøre.

 

En god klem kan jeg sende deg da!

 

Og du, hun kan ikke bruke deg som søppelbøtte om du nekter henne det.

 

Stooooor klem i natten til deg!

[Gjest]

En klem i natten er godt å få Takk.

 

Hjelper å skrive litt, blir ikke så sint da..

 

 

[Gjest]

aner ikke hva jeg skal si for å hjelpe jeg....aner bare ikke.

men en megastor og kosete klem får du.

 

[Gjest]

Takk..

 

Ikke alltid en trenger å si de store ordene. Godt å få klem..

 

Håper at alt går bra med deg.

[Gjest]

ja,hjelper masse med en klem.er litt godt å skrive det av seg også.

 

 

joda,går ganske bra med meg.er dager hvor jeg er langt nede,men jeg kommer meg opp igjen da.

 

 

 

klem

[Attpåklatten :-)™]

Trist å lese hvordan din barndom var.....barn skal ikke oppleve slikt. I tillegg føler du nok et dobbeltsvik da din mor og bror fremdeles har kontakt.....

Men du må først og fremst ta vare på deg og ditt. Det er som Dailis skriver, du trenger ikke være din mors søppelbøtte, dette velger du selv ved å være tilgjengelig hver gang hun trenger det. Kanskje du må gjøre noen grep og forandringer i ditt liv, for å beskytte deg selv mot dette. Det er nok mye vondt som ligger mellom dere, og jeg håper du får den hjelpen du trenger til å bearbeide, så ikke du bruker resten av livet ditt på de vonde følelsene.....Om du husker historien til phantomet, så vit at man kan velge underveis, hvordan man vil både ta det og ha det.......utifra sine egne forutsetninger selvfølgelig. Men det finnes alltid hjelp og de store forandringene ligger i oss selv, og ikke de rundt.... Lykke til:-)

 

En klem får du og:-)

[Babyonboard ;-)]

En stor god klem fra meg!

[Maud]

Uff, dette var trist lesing. Det er vanskelig å gi noen råd på avstand, men jeg tror du har rett i at hun vil bli mer krevende dess eldre hun blir. Du må nesten gjøre deg opp en mening om hvor langt du er villig til å strekke deg for henne. Du kan velge å gi henne helt klare grenser - ikke være søppelkasse for henne, si at du ikke vil høre om din bror, at du ikke kan stille opp for henne når hun ikke stilte opp for deg. Dette kommer sikkert til å koste masse i form av krangler og tårer og sikkert også en del dårlig samvittighet. Det du får igjen er at du slipper å stille opp for en som ikke stilte opp for deg og du blir mindre sliten. Eller du kan velge å tenke at hun begynner å bli gammel, du orker ikke bråket og bare høre uten å høre. Eller noe midt i mellom. Du kan i hvert fall kjenne etter hva du orker og si ifra om det.

 

En person med psykiske vansker kan lett kontrollere hele familien med sine problemer. For meg er det viktig at alle får mulighet til å leve sitt liv og ta vare på sine nærmeste. Sørg for at hennes problemer ikke sliter så mye på deg at det går utover barna dine. Lurer på hvor pappaen din er jeg da. Hvor stort ansvar tar han? Både for det som har skjedd tidligere og det som skjer nå? Kan du bruke ham som skjerming? Be ham om å bremse henne eller i det minste få hans "godkjenning" til at det er greit å ikke stille opp for moren din?

 

Ikke lett å si noe klokt om en så vanskelig situasjon. Sender deg i hvert fall en stor klem.

[Gjest]

Min far har nok ikke vært så mye tilstede som jeg skulle ønske. Han er nok litt keitete med ord, men prøver ut i fra handlinger å stille opp så godt han kan. De er flinke begge to til å hjelpe oss rent praktisk. Det mangler aldri på middager , økonomisk støtte osv. Men det mangler så på støtte og oppbacking når det gjelder min situasjon mht til overgrep og traumer. Jeg har gått lenge til psykolog, og lever helt greit med minner og flashback, men det er så utrolig invaderende når hun prater om han, "stakkars, han har det vondt han og, vet du".

 

Alt i alt så går ting bedre, jeg er mye flinkere til å sette grenser. Men når hun invaderer rammer det meg så hardt hver gang. Jeg bygger og bygger på murer , men hun vet hvordan hun skal skyte hull.

 

Jeg vet at jeg må sette grenser. Men hun er en martyr med stor M. Hun har fått en leddsykdom nå, og hver dag er hun på telefonen og klager på hvor vondt og smertefullt det er. Jeg holder på å klikke. Det er aldri noe positivt.

 

De to ukene vi var i Australia var fantastiske. Jeg kjente at jeg levde, pustet og var fri. Jeg var ikke sliten og hadde masse overskudd. Gikk ikke lenge etter vi kom hjem, før jeg kjente utmattelsen komme.

 

I mai skal vi i stor familiehappening. Jeg føler meg forpliktet til å gå. Min bror kommer og.. Sist gang satt jeg nederst sammen med gamle folk og små barn, som et utskudd. Han tronet ved hovedbordet. Aldri følt meg så liten. Hvis dere har sett filmen "Festen", er det nokså likt min situasjon.. Jeg gruer meg. Sist gang fikk jeg panikk, fikk ikke puste. Har fått beskjed av min andre svigerinne om at hun håper at jeg holder meg i skinnet for barnas skyld. Den kommentaren sved, jeg gjør jo alt jeg kan for barna slik at de ikke skal merke noe. Alle lever videre, som om ingenting har skjedd. Igjen sitter jeg med sår som ikke vil gro..

 

Takk damer. Jeg synes dere er supre. Tar imot alle råd og klemmer, det gjør meg veldig godt

[Gummelillan]

Har ikke så mange kloke ord å komme med, men sender over en kjempeklem! Får helt vondt langt inne i sjelen når jeg hører hva du må utsettes for.

 

Stooooor knusekoseklem fra

[Reveenka]

Du har opplevd mye tøft, og såvidt jeg skjønner er dette et sår som stadig rippes opp i fordi din mor og familien ellers(?) ikke repekterer deg?

 

Jeg må si jeg blir ganske oppgitt over at din mor ikke greier å se dine behov i dette, fremfor din brors eller hennes egne. Jeg skjønner at hun har en del psykiske problemer, men jeg vil likevel si at selvom man har psykiske problemer, er det ingen unnskyldning for å å bare lesse utav seg all mulig "søppel" til de rundt seg - slik hun bruker deg til sin søppelbøtte.

Har som flere av de andre som svarer deg her opplevd slikt i familien(om enn ikke i den grad du gjør), og også sett at skylden på problemene blir plassert hos offeret snarere enn hos overgriperen som heller stakkarsliggjøres.

 

Jeg kjenner jo ikke alle sidene i saken, men skjønner at det også er gode sider ved dine foreldre som gir deg litt støtte - men kanskje ikke det du trenger aller mest.

 

Jeg vil gi deg et råd likevel - ta vare på deg selv!

 

Du er ikke på noen måte forpliktet til å møte i et familieselskap hvor DU ikke får støtte(men tvert i mot kjipe kommentarer fra en utrolig ufølsom svigerinne!), og i tillegg er nødt til å forholde deg til overgriperen.

Si fra til familien hver gang det inviteres - "Jeg kommer, men bare hvis jeg ikke treffer min bror der." Si også fra hver eneste gang at du ikke vil høre om ham, snakke om ham eller lignende. Hvis det likevel skjer, går du bare.

 

Det som peker ut denne litt harde kursen, er noe du selv sier lenger opp: Da du var i Australia i to uker, kunne du slappe av og leve, og hente krefter.

 

 

Har du forresten anmeldt det som skjedde? En overgriper blir sjelden dømt, dessverre - men såvidt jeg vet, så blir slike anmeldelser liggende på rullebladet selvom de henlegges...

 

 

Det høres ut som om du har en familie som bare tapper deg for krefter og positiv energi - så da skal du få masse positive tanker herfra, og en diger klem!

[dritgrei hei hei!]

Dette er grusomt! Det største svik, fra alle dem som skal være din base. Opplevelser det ikke går ann å viske ut, og følelser det ikke går ann å ta bort... Men jeg er glad for at du kjenner på følelsene, og at du faktisk kan skrive dem ned, en form for bearbeiding - om enn ikke så mye. Og jeg er glad for at du sier at ferieturen ga deg energi, det betyr at du klarer å leve i deg og i ditt liv, så sant du slipper å bruke energien din på noen som ikke gir noe annet enn vonde minner og fornedrelse tilbake.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, jeg vil gi deg en klem, det er nå en ting, men jeg tenker mye. Jeg er en sånn en som så gjerne bare vil ta bort ting, rydde det vekk og bli kvitt driten, men i de fleste situasjoner er jo det helt umulig, deriblandt denne.... et helt liv preget av trygghetspersoner som ikke har vært sitt ansvar bevisst, den største sorg, og den største skam.... det er grusomt. Du har hodet over vann, det er beundringsverdig!!!

 

Men kan du la familie være familie, og drite i dem, og heler kose deg med venner og din egen lille base??? Kan du tenke at dere, du og mannen og ungene, må starte på nytt?? På den måten kan de som vil leve i det uærlige og overflatiske gjøre det, så kan du bruke din energi på å finne ut at du faktisk er verdt bedre, og at din familie skal ha gode verdier og kjærlighet som basis??? Jeg tenker høyt, som sagt - jeg skulle ønske jeg kunne fikse....

 

Skulle ønske du kunne la damen bli gammel med sin mann, og svigerinnen få leve med sin mann og tenke "dem om det", så kan du leve godt med ditt og dine. Jeg ønsker deg alt godt!

 

klem fra

[Maud]

Jeg tror kanskje du kan velge å leve med noen av din mors vanskelige sider og samtidig ta vare på det som er bra i relasjonen. Det kan du gjøre samtidig som du markerer grensene dine tydeligere og nekter å la henne skyte hull i murene dine.

 

Du kan si at du ikke orker å komme i familiehappeningen. Hvis andre synes det er dumt eller vanskelig, er det deres problem. Panikkanfall viser at dette er for vanskelig for deg. Det er tøft for barna å oppleve sånt og det er vondt for deg. Du trenger ikke strekke deg for å få til det. Sårene dine gror ikke helt, men de gror i hvert fall ikke hvis du pirker på skorpene ved å tvinge deg selv til å delta i sammenhenger der du må møte din bror. Heller ikke hvis du tvinger deg til å høre om din bror for å ikke være 'drama queen' eller noe sånt. Si stopp til moren din hver gang hun later som ingen ting. Hun har sikkert behov for å late som om ingenting har skjedd eller som om alt er bra nå. Det har skjedd noe og det er ikke bra nå. Det må du fortelle henne!

 

Så fint at du får hjelp. Familien din prøver å hjelpe deg med det som er lett for dem, du må nok innse at de aldri kommer deg i møte på de områdene der du trenger det. Finn venner eller andre som kan fylle på tomrommet! Stor klem fra med til deg!

[Gjest]

Vet dere hva, jenter? Jeg er helt grineferdig, jeg. Ikke fordi jeg er trist, men fordi dere, helt fremmede mennesker for meg sier så mye fint og bra. Ting som er veldig beskrivende og gode, lange svar. Jeg skulle ønske at jeg kunne rydde dritten langt vekk. Det er min store sorte sorg. Men sorgen må jeg leve med. Det er som dere sier, det er jeg som må endre meg, ikke dem. Det kan jeg ikke forvente. Jeg må skape en trygg base for mine barn. De skal ikke lide for min vonde barndom. Jeg er en sterk person som slåss for at mine barn skal oppleve trygghet, betingelsesløs og ekte kjærlighet. Jeg har en flott mann som bærer meg frem. Gode venner som gråter og ler sammen med meg, og bærer sorgen med meg. Så jeg er i ferd med å bli hel, bygge min egen plattform. Men svingene på veien er der enda, om enn ikke så skarpe som før.

 

Gode, snille damer. Jeg setter veldig pris på svarene dere gir. Jeg er god og varm inni meg nå

 

Klem på klem på klem

[Ronja65]

Helt enig med de andre kloke svar du fått. Tenkte bare si at du er en sterk kvinne. Du har jo allerede begynnt og sette foten ned.

 

Blir utrolig lei meg når jeg tenker på hvor mye fasade og skam som blir stuvet ned under teppet i mange familier.

 

Nå er det viktig at du tar godt være på deg selv og din familie. Hvis avstand også fra din mor, er best for deg. Så tenk på det.

[Blomman]

Tror bare jeg sender deg en diger klem fra meg og minste Blommangutt jeg...... (og hans koser er såååå gode skjønner du....)

Hvis noen er litt nysgjerrige på godingen min kan dere lese på tettinntilforumet(tettinntil.com) - heter Blomman der og - og der er et lite bilde av godingen min....

[Gjest]

Huff å huff,sender deg en stor klem.

Du må nok bare nekte henne å bruke deg som søppelbøtte.DU må tenke på deg selv.

Kjempe klem til deg !

[fru <3]

Føler med deg! Ser du har fått mange "gode svar." Familie er en fint når det går bra og svært vondt og vanskelig når det ikke gjør det...

 

Har selv opplevd missbruk i barndommen av en "trygg voksenperson" og vil bare fortelle litt om "min vei" tilbake til livet og til friheten og selvrespekten. Jeg er kristen og har en annen vinkel til dette enn mange andre. Min vei var tilgivelse, enn så vanvittig det høres ut! Bare ordet satt fast i halsen en lang stund i begynnelsen. Men så etterhvert greide jeg faktisk å tilgi, det er helt sant. Ved å la Jesus "ta saken" fikk jeg min frihet. De vonde minnene og angsten "bleknet" og ble ikke så altoppslukende lengre. Hatet som sakte men sikkert hadde fortært meg ble også borte. De vonde og verkende sårene fikk skorper og nå har jeg bare arrene igjen. Det kan gå lenge mellom hver gang jeg husker på disse arrene også.

 

Herren er en rettferdig dommer og alt skal en dag komme frem i lyset!

 

Han som missbrukte meg truet med å henge seg... men han gjorde det aldri. Ikke en gang når "saken" kom opp i offentligheten pga. et annet "offer". Tenker på din mamma nå, som prøver å legge ansvar på deg som ikke er ditt. Greier du å trekke noen grenser rundt deg? Og på en eller annen måte begrense henne fra å komme innenfor? Greier du å la være å bry deg om hva hun og evt andre i familien vil si?

 

Klem og klem fra meg.

[Gjest]

Hei fru<3.

 

Så leit at du også har opplevd dette. Det er jammen ikke rettferdig at barn og ungdom (ikke voksne heller) skal oppleve dette.

 

Det var vel i denne prosessen at jeg mista barnetroen min. Jeg ringte til min bror, etter å ha gått lange runder med meg selv om jeg skulle tilgi eller ikke. Jeg ringte og fortalte ham hvordan jeg opplevde ting, hvordan minnene var kommet strømmende på etter første fødsel og hvor vanskelig livet var å leve. Jeg sa at jeg ville tilgi ham, at han var et "barn" som gjorde ting som vonde og grusomme. Men han ble veldig sint og truet med å slå meg, kalte meg de verste ting og ødela mye for seg selv. Jeg ba ham om å møte meg slik at vi fikk ordnet opp. Men i stedenfor sådde han hat og fortvilelse hos meg. Jeg har funnet en annen livsvei nå, jeg er på vei til noe, men som sagt, veien er fryktelig lang og svingete av og til. Jeg har blitt et etappemenneske.... Vet ikke om jeg noen gang finner tilbake til kristendommen. Men jeg respekterer at andre har funnet trøst og hjelp i Jesus. Det beste er vel egentlig at vi prøver å leve med det vonde så godt vi kan

 

Klem til deg og.

 

Ps! Jeg øver meg på å sette grenser. Har begynt i dag, lurer på hvordan det skal gå... Men jeg øver og øver

[fru <3]

Tror du din bror egentlig skammer seg over hva han har gjort mot deg, og er redd for å miste ansikt..... ?

 

Lykke til med grensesettingen!

 

=0)

 

 

 

 

[mamma tiL 1stor+2små]

Heisann.Dette hørtes ikke bra ut og det kan være lett for folk som står utenfor å gi råd,men ikke så lett når en står i det selv,for en er jo redd for at ting en skal gjøre får konsekvenser.

 

Det som er viktig er at du tar vare på deg og din familie.Prøv å si fra til din mor at du ikke orker å høre på henne,når hun setter i gang.Gi beskjed om at hvis hun nevner din bror for deg,snakker du ikke med henne(hvis dette er i telefonen,legger du ganske enkelt på)Dett kan være vanskelig,siden hun da vil bruke sin psyke i mot deg,men prøv.En annen ting,folk som til stadigheter prater om å ta livet av seg,gjør det sjeldent.De som virkelig har bestemt seg for å ta livet sitt,sier det sjelden,det er derfor dette kommer stort sett som et sjokk på de pårørende.

 

Vet ikke om dette var noen trøstende ord,veldig vanskelig å si noen,men vil gi deg en varm klem og ønske deg lykke til.

[Gjest]

Hei og takk for gode ord.

 

Du har rett i det med at mennesker som truer med selvmord, sjelden gjør det. Men det er noe med det taket hun har på meg. Jeg husker at jeg ble så forbanna på henne da jeg var tenåring, at jeg slengte piller rett i fleisen på henne og sa at hun fikk bare se til å ta livet sitt. Jeg var så fortvila og lei..

 

I dag har jeg satt grenser. Hun begynte å prate dårlig om min far. Jeg sa det indirekte ( jeg øver, vet dere...) sånn, prate om andre ting og si ehmøhm. Men hun slutta... Prøvde igjen 5 minutter etterpå, men fikk ikke respons. Tror du jaggu ikke hu slutta da og? Får håpe det varer da, hun pleier å være ganske utspekulert...

 

Ellers skinner sola og jeg er ganske glad i dag.

[Ronja65]

Så flott. Din mor vet at hun har et slags overtak på deg. Så hun vill nok ikke gi seg med det første. Men fortsett sån. Flink pike.:-).

 

Tror også at det kan være vanskelig å tilgi. Om man noen sin kan det? Synes det er fantastisk at du fru<3 har klart det.

 

Man kan lure på hva det hva som gjorde at din bror gikk over grensen, for hva som er normale "sex leker" for barn. Da tenker jeg på doktorsleker. Se og ta på hverandre, på en mer "normal" måte. Tore Langfeldt har skrivet bok om barns seksualitet.

 

Det er kjempevanskelig for oss foreldre og forstå hva som er "normalt" at barn utforsker. Men jeg mener absolutt at din mamma og pappa, burde ha stoppet det som foregikk mellom dere.

 

Kan din bror selv har vært utsatt for noe? Det er nemlig ikke uvanlig, når barn og voksne "går over streken". Han føler nok en slags skam over det han gjort. Men har problemer med og erkjenne det. Kunde ønsket at han også kunde fått terapi.

 

Overgrep, gir dype vonde spår. Ofte fordi det er både vondt og godt på samme tid. Missforstå meg rett. Det gir jo på en måte en slags usund nærhet til et annet menneske. Kanskje i mangel på annen nærhet?

 

Min svigermor har dype sår i sin sjel. Etter og bla ha vært seksuelt missbrukt av sin stefar, under mange år. Min samboer fortalte det til meg for en stund siden. Det merkelige er at "morfar" som nå er død. Blir snakket veldig "pent" om. Han var nemlig en mann alle likte.

Får grøssninger ved tanken. Alle vet det nemlig, men det blir aldrig snakket om.

 

Dette er nok mer vanlig en man tror.

 

klem til dere.

 

 

 

 

[Ronja65]

klemmen var ment til deg og fru<3.:-)