uff dårlig samvittighet!!!

[Anonym bruker]

Hmm.. hvor skal jeg begynne..

Sambo har ei datter fra før.. Vi har henne så ofte vi kan, inkl. alle ferier. (ganske mange mil mellom moren hennes og sambo)

Det er jo kjempekoslig og har gått greit før i alle år når jeg ikke var gravid, men kjenner det er VELDIG travelt nå når magen begynner å bli stor og bekkenløsningen plager meg som verst.

Jeg føler jeg ikke kan si så mye til henne. Det overlater jeg til sambo, siden jeg bare er dama til pappa.

Uff men nå er jeg ganske fortvilt. Vet ikke helt hva jeg skal si, er bare så sliten og føler jeg farer rundt som en annen hushjelp.. sambo er flink å hjelpe til men tar litt lengre tid før noe blir gjort.., og ikke sier han noe til datteren heller. Vi har henne nå i påsken.

Hun er tolv år gammel og klarer ikke å smøre sin egen brødskive engang.. å rydde opp igjen etter seg , hva er det? hun setter fra seg ting overalt og bare forventer at noen andre skal ta det.. og det blir jo meg.. spør jeg henne om hjelp, som for eks. om hun kan fare over med støvsugeren fordi jeg er så låk i ryggen finner hun alltid noe annet å gjøre--for dette slipper hun hjemme med moren..der sys det skulderputer til di grader!!! uff, jeg trodde man klarte slike ting selv, men blir så oppgitt av å måtte gjøre den minste ting.. så kjenner jeg at jeg blir irritert, for sambo sier jo ingenting.. så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg blir irritert.. hva skal jeg gjøre.. hva skal jeg si og hvordan skal jeg legge det frem til sambo uten at han mistolker det? tenker også på til termin.. han vil at datteren skal være her rett etter vi har fått.. selvfølgelig skjønner jeg jo det, jeg vil jo det jeg også men jeg ser litt mørkt på det for jeg har vel nok med å rydde opp igjen etter meg selv og babyen.. hvordan skal jeg få forklart det til han uten at det mistolkes? er jo kos og ha henne her og jeg er veldig glad i henne.... er bare så trøtt og sliten..

[Anonym bruker]

signerer med anonym

[Anonym bruker]

Du må huske på at det er viktig at du tar det med ro når du har BL, kanskje bare bite det i deg at ting tar litt mer tid med samboeren din, og ta en prat med han, at nå må han være den som ordner for datteren sin og ikke deg. Han får ta seg av det meste fysiske, og så kan jo du få lov å kose deg med datteren hans, prate og ha det hyggelig. Det blir jo litt anderledes for dere alle når det kommer en til. Kanskje du blir litt mer enn bare "dama" til fattern...Lykke til ihvertfall

[Anonym bruker]

Nå vet jo ikke jeg hvordan forhold du har til mannen din. Men hvis du har et bra forhold til han så hadde jeg sagt det på den måte du har skrevet det her. Det beste tror jeg er at dere setter dere ned og snakker om det. Du kan jo forklare han hvor sliten du blir av å måtte rydde etter. Og kanskje du kan gjøre det samme til datteren hans. Forklar situasjonen din og at du trenger litt ekstra hjelp. Det kan jo hende at hun skjønner det, selv om hun ikke har det sånn hjemme hos mammaen.

 

Jeg har sagt til mannen min at jeg håper besteforeldre stiller opp for datteren vi har fra før. Hun er hans biologiske og jeg har adoptert henne. Jeg tror det kan bli litt slitsomt med en gang, så jeg har sagt til besteforeldre at det vi trenger hjelp til er henne. Så hun ikke skal føle at alle glemmer henne og bare tenker på babyen. Dette har jeg og mannen snakket mye om og han forstår meg. Jeg har også sagt i fra til han at jeg trenger mye mere hjelp fra han i huset nå som det begynner å gå mot slutten. Jeg har "bare" 7 uker igjen. Og det begynner å bli tungt. Han har iallfall forstått og hjelper meg med alt jeg trenger hjelp til.

 

Håper det ordner seg for dere. Og ikke glem å snakke med samboreren din. Det har jeg erfart er det beste å gjøre.

[liliana]

Slik jeg ser det, så handler et forhold om å gi og ta. Da jeg skulle inn i et nytt forhold var jeg temmelig klar på hvem jeg var og hva jeg ville. På det du skriver virker det ikke som du har definert dette for deg sjøl og samboer. Samtidig virker det ikke som om samboeren din har gjort det heller. Det er det første jeg hadde gjort.

 

Når jeg og MANNEN ble samboere satte vi oss ned og definerte hva vi trengte for å være lykkelige. Vi fordelte også ulike ansvarsområder i hjemmet. Dette innebærer at han må få lov til å gjøre ting på sin måte - i sitt tempo.

 

Det handler altså om å respektere forskjeller. Et eksempel på det er at jeg skal hente posten. Nå er det slik at jeg godt kan ha posten liggende et par dager, mens han liker å hente den hver dag. Derfor blir det ofte til at han gjør det sjøl om det er mitt ansvar. For meg blir det hans problem og ikke mitt. På den andre siden har MANNEN ansvaret for kjøkkenet. Han gjør det selvfølgelig ikke på min måte og i mitt tempo - og det er greit. Jeg klarer å leve med det.

 

Når det gjelder datteren til din sambo, så mener jeg at hun fint kan få faste plikter. Om hun ikke har det hos moren, så kan hun fint ha det hos dere. Dette er noe du må forklare til samboeren din. Å ha to familier innebærer ikke konkurranse, men at datteren hans får oppleve to ulike verdener. På den måten kan hun velge det livet hun vil når hun blir eldre. Jeg er enig i at visse ting skal være like og diskutert mellom dere tre (fire?) voksne. Det er også viktig at de voksne diskuterer og kommer til enighet om avtaler UTEN barnet til stede. Hvis moren hennes mener at hun ikke trenger plikter i SITT hjem er det hennes problem.

 

Dette er ting jeg har tenkt gjennom og lever etter siden jeg har ei jente fra før. Dette er det livet vi lever, og vi har ei lykkelig storesøster som forguder lillebroren i magen og han som er 7 mnd.

 

Å gå som ei tidsinnstilt bombe gagner ingen. Om du ikke orker å snakke med ham, så kan du jo skrive et brev. Se objektivt på saken og legg den frem fra din side.

 

Bruk; JEG mener, JEG trenger, JEG synes, JEG ditt og JEG datt. På den måten kommer han ikke i en forsvarsposisjon siden du ikke rekker en anklagende finger på ham for å få ham til å endre seg. Hører han ikke på deg, tenk deg godt om, er det dette du vil?

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

hei hei anonym

 

jeg skjønner problemet ditt og det er nok veldig vanskelig å vite hvordan man skal ''te'' seg i næreheten av stebarn, speseilt når di er veldig bevist på at di har en anna mamma, men jeg ville ha snakket med samboeren din om det og fortalt at du kanskje ikke vil ha besøk de første ukene, de første to ukenen er jo satt av til mor far og det nye familie medlemmet så man skal blir kjent med hverandre og deter ikek sikkert dattra hans har så mye glede av dette i disse ukene uanz,

jeg vet hva jeg snakker om da jeg selv er ''skilsmissebarn'' ja om man kan kalle det det.. hehe.. der pappa giftet seg på nytt og fikk ny unge med hu nye, det er oxo vanskelig for barn å omstille seg til dette,

 

men jeg anbefaler deg å sette deg ned å snakka med far til barnet ditt å fortelle hva du syns og mener,

og fortelle at i starten de første ukenen vil du ha litt kvalitetstid bare dere tre uten at du skal behøveå rydde opp etter fler enn nødvendig, og dette tror jeg han forstår rimelig bra:) han har jo tross alt vært gjennom dette en gang tidligere.

 

ellers ønsker jeg deg bare lykke til, og stå på.. og holde tilbake det man føler og vil er ikke rette tidspunktet nå

 

 

[Anonym bruker]

Takker for gode tilbakemeldinger :-)

 

Har snakket med sambo om dette, og han er ganske så forståelsesfull og vi er heldigvis ganske enige på dette.. (etter jeg har fått forklart han hva jeg føler..)

 

Det er viktig for alle barn at man har regler og grenser og forholde seg til, og vi kommer nok til å bli flinkere på dette. Spesielt sambo. Hvis ikke hun får det er det noe vi kommer til å slite med desto eldre hun blir.

Hun reiser snart hjem igjen til moren (om en dag). er jo veldig trist, for er jo kjempekos å ha henne her.. hun var nesten på gråten ista for hun sa hun trives så godt her attmed oss at hun vil nesten ikke reise. (sånne ting som er veldig godt å høre) . men blir jo ikke så altfor lenge til hun kommer igjen

 

Hilsen HI

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Ville bare ønske deg lykke til eg:)

D årdne seg sikkert til slutt, d e jo fint at dåkker har fått prata ut om d.

Åg at dere setter grenser og krav til datra hannes e bare bra, fordi da lærer hun å sette krav og grenser til seg selv også

 

[Anonym bruker]

Heisann! Det virker som dere er på rett vei og klarer å få orden på dette sammen. Vil bare tilføre at nå som dere får et felles barn er det naturlig at alle samtalene om barneoppdragelse kommer, og de to barna må få de samme reglene å forholde seg til, da blir det lettere å innføre noen forandringer ettersom dere blir enige om hvordan dere vil ha det..

 

Et lite tips er jo dette med lommepenger, en 12åring er jo stor nok til å få lommepenger, men de må opptjenes mener jeg, alle i en familie må være med å dra lasset sammen. Kanskje er det lettere å få henne til å hjelpe til, hvis det er eneste måten hun kan tjene seg noen ekstra lommepenger på når hun er hos pappa. Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Hm..........ideelt sett ville jeg ha sagt det til henne på en fin og snill måte en gang ikke faren hennes var der, men hun er vel bare der når han er der... Jeg ville sagt at jeg var kjempe sliten og at i en familie må man alltid hjelpe hverandre og du hadde satt stor pris på om hun kunne hjelpe deg litt. Sett dere ned i sofaen og vær litt pedagogisk! Da får du respekt senere også Jeg forstår at det er vanskelig, spesielt når man har begynt å irritere seg over det! Jeg har ikke det på samme måte men er så utrolig lei av å være kvinnen i huset og må ta dritten etter andre dag ut og dag inn.............men dette er voksne mannfolk og de FORSTÅR BARE IKKE!!!!!!!!!!!!!