trenger noen råd...

[adriana78]

nå er det påske og vi har besøk av dattera til samboeren min som er 10 år.Hun skal være her i litt over ei uke, Han og mora har aldri vært sammen, derfor har vi aldri hatt ordentlig kontakt med henne. Avstanden mellom oss og henne er stor. Helt fra hun ble født har samboeren min prøvd og ha kontakt med datteren sin gjennom besøk og telefonsamtaler.

 

Datteren hans har måttet forholde seg til veldig mange mennesker i løpet av sitt liv. Og hun har bodd flere forskjellige plasser og for meg virker det som hun har vokst opp under usikre rammer. Problemet er at hun er veldig aktiv og må jeg få kalle det slitsom å ha her. Før trodde vi det var alderen, men hun blir ikke noe spesielt bedre etterhvert som årene går. Andre folk reagerer på hennes oppførselen hennes og derfor velger vi eller føler oss presset til å isolere oss fra omgivelsene. Når vi har besøk prøver hun å kontrollere situasjonen gjennom å prate masse hele tiden og gjøre ablegøyer som gjør oss flaue. Dette er unormal oppførsel.Hun er veldig kontaktsøkende også mot mennesker hun ikke kjenner. Vi har flere ganger kommet opp i konflikter med andre fordi de blir irritert over oppførselen hennes.Vet at hun har store konsentrasjonsvansker på skolen og kan ikke lese eller skrive enda.

Vi har en sønn sammen på to år og vi venter en til sommeren. Hun er veldig voldsom i lek med sønnen vår og han blir ofte redd hennes oppførsel.

 

Dette er vanskelig for oss og jeg gruer meg rett og slett til hun skal komme hit.vi har tenkt at hun føler seg utrygg og derfor prøvd så godt vi kan og støtte henne uten hell.Vi krangler mye pga dette og faren prøver naturlig nok å forsvare henne.Han mener ofte jeg overdramatiserer.og det har han sagt etter hver telefonsamtale med moren som mener vi må ha tålmodighet med datteren. Greit nok det men det går en grense. Ser at han blir kjempe sliten av henne fordi han ikke vet hva han skal gjøre og Jeg blir veldig sliten og sur fordi jeg har masse jobb med han vi har fra før. I tillegg er jeg ekstra trett pga graviditeten . Har ofret veldig mye på dette og kjenner at jeg rett og slett misliker henne og det gir meg kjempe dårlig samvittighet. Kan ihverfall ikke si at jeg ikke prøver å få dette til å fungere. Har gjort alt jeg kan i mange år.Men kan ikke akseptere at hun ødelegger familien. Hva skal jeg gjøre???

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Hei du!

 

Synes ikke du overdramatiserer. Man kan bli sliten av mindre. Og det er slitsomt å få et barn, stort eller lite, som kommer med gjevne mellomrom og som snur opp/ned på hele tilværelsen. Her er det mannen min som har et barn fra før. Også han synes det er slitsomt når barnet hans kommer, fordi han krever mye av oss. Han kommer med voldsomt mye energi og setter oss på prøver ift barneoppdragelse. Vi havner stadig i situasjoner vi ikke er forberedt på og som vi må takle der og da. Ikke alltid man handler riktig, det ser vi i ettertid.

Ift til din stedatter, så høres det ut som at hun har en enorm oppmerksomhetstrang. Siden du skriver at hun har måttet forholde seg til mange mennesker ila sitt liv og har flyttet masse, så er hun kanskje litt utrygg og stresset. Stress kan gi seg utslag på mange måter. Men den første tanken som slo meg var at hun kanskje kan ha ADHD... Konsentrasjonssvikt, ikke lært å skrive og å lese i en alder av 10 år, veldig aktiv, tester grenser. Jeg kan ikke all verdens om dette, men det er i allefall ting jeg har hørt er betegnende for ADHD. Kanskje dere bør få sjekket dette litt nærmere?

Ift hva du føler for henne, så anser jeg det naturlig etter alt dere har vært gjennom. Hun er ikke ditt kjøtt og blod, og klart dine følelser for henne blir satt på en prøve når hun tester dere på slike måter som du beskriver her. Jeg tror følelsene kommer tilbake når ting får roet seg. Du er dessuen veldig hormonell nå som du er gravid, og da er man ikke like rasjonell. Hormonene kan spille deg et puss. Det kan tenkes du føler det annerledes når barnet er født og du har fått tilbake energien og kreftene.

Har ikke løsningen på hva dere skal gjøre, men vil bare ønske dere lykke til