Gå til innhold

Barselvisitt


Leee

Anbefalte innlegg

På det halve året som er gått siden vi har mistet, har tre av våre vennepar fått baby. To av disse er nære, og begge to har fått i løpet av de siste 3 ukene. Før de fikk, gav vi beskjed om at vi ikke kom til å besøke dem på fødeavdelingen, enkelt å greit fordi jeg ikke orker å gå tilbake til det stedet enda. Dette ble mottatt med veldig stor forståelse, og egentlig syns vel de fleste at det er helt greit å ikke bli rent ned av besøkende når de ligger på sykehuset. Men nå gruer jeg meg skikkelig til å gå på det første besøket hjemme hos dem. Vet jo at jeg må holde babyen og slikt, og er egentlig litt redd for at istedet for å være glad på deres vegne kommer min egen sorg til å velte opp på nytt.

Føler meg litt egoistisk, men baby-temaet er veldig sårt for meg...

 

Noen som har noen erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Selvsagt er dette vanskelig for deg, og noen trenger lenger tid enn andre før di kan glede seg igjen. Husker jeg gikk på Kvadrat førte gang etter vi mistet sønnen vår, og måtte bli kjørt hjem igjen gråtene fordi det var så mane gravide og mødre me babyen sin der. Så det er vanskeligt.

Men det jeg skulle fortelle deg var et et næst vennepar av mannen min fikk sin sønn bare to uker etter at du mistet vår (november), og jeg nektet å besøke dem, ville helst ikke høre noe om dem. Mens mannen min tok turen opp på sykehuset og sånt. Så skulle di døpe ungen deres, og jeg var veldig usikker på om jeg ville klare å gå i dåpen. Så det jeg gjorde var at jeg gikk på besøk, men sa at jeg dessverre bare kunne komme inn i 5 min. Og så når det gikk greit bestemte jeg meg for å gå i dåpen. Det var selvsagt veldig vondt samtidig som det var kjekt å se hvor glade foreldrene var. Så jeg angrer ikke på at jeg gikk.

Men jeg tror det er greit å ta noen små skritt først, så kan du se hvordan du reagerer, for en eller aen gang vil du jo se barnet. Tror det hjalp meg med sorgen også..

Ønsker deg uansett lykke til, og håper du lærer å leve med sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke fremtving et besøk før du føler at du er klar for det. Har selv mistet i uke 31, har en venninne som fikk litt før meg, dette barnet orket jeg ikke å se før det var blitt nesten ett år. Den største redselen min var at den lille jenta skulle ligne på min lille datter. Føltes da bedre å vente til hun var blitt så stor. Ellers tror jeg vel at det er lettere å besøke noen som ikke har fått det kjønnet man selv mistet. Ble faktisk helt uplanlagt nødt til å være med på fødselen til søsteren min, men hun fikk heldigvis en gutt. Dette var 3 år etter at jeg selv mistet. Tiden leger jo en del sår, men glemme vil man jo aldri. Lykke til. Trøsteklem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg mistet min datter på overtid i sv.skapet. Vi var flere venninner som gikk gravide samtidig. Min nærmeste nabo og venninne hadde termin 11 dager etter meg.

Visste at jeg kom til å møte mange bebier i nærmeste framtid og prøvde å forberede meg på det. Jeg orket heller ikke å besøke noen av de på føden, enda vi har tradisjon på det i vennegjengen. Møtte full forståelse for det...

Når naboen fikk jenta si, snakket jeg først med henne på telefon. Og det kom selvfølgelig masse tårer. Siden vi bor nesten vegg i vegg, følte jeg at jeg ikke kunne utsette besøket for lenge, så jeg valgte å hoppe i det. Men passet på å komme når de var alene, og forberedte dem på at jeg kanskje kom til å begynne å grine... Noe både jeg, min mann og de gjorde.. Dette var kjempetøft for dem også.. Men det var faktisk godt å se den vesle jenta...

 

For meg var det det rette å "hoppe i det", men ble litt spesielt siden så mange av mine venninner var gravide, så jeg følte at jeg måtte... Tror faktisk ikke at det hadde blitt noe lettere å utsette det... Det er jo noe man må igjennom en eller annen gang allikevel...

Men vi er forskjellige så det er ikke sikkert dette er det rette for deg.. En fordel er det jo at det er nære venner slik at du kan være deg selv...

Håper du finner ut av hva som er best for deg.. Lykke til..

 

Føler med deg i sorgen

 

Klem fra en som også har mistet det kjæreste som finnes

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Min beste veninne og jeg hadde termin med 16 dagers mellomrom. Jeg fødte to uker for tidlig og hun to uker for sent, så det ble 6 uker forskjell på min engel og hennes datter.... Vi snakket masse om det første møtet i den tiden og hun var kjemperedd for at jeg skulle kutte kontakten. Det var ALDRI tema for meg, men jeg grudde meg veldig!!!

Det tok tre uker før jeg orket å besøke dem. De sendte bort sin eldste og vi reiste uten våre slik at det ble bare oss voksne og babyen. Da kunne vi gråte så mye vi ville uten å skremme de større barna.

Det gikk over all forventning. Vi fikk på en måte bekreftet at dette var en annen nydelig baby, ikke vår vakre gutt. Jeg orket til og med å holde henne... MEN det som VIRKELIG jorde vondt var da vi skulle reise. Vi sto på trappa og jeg begynte å lete.... klappet på lommene, tittet rundt.... Skulle til å spørre mannen; "hadde vi med noe mer" da jeg skjønte at det var ungen min jeg lette etter.... Det tok alle mine krefter å ikke bryte sammen da......

Så mitt råd er; snakk med venne på forhånd. Si at dere prøver, men kanskje snur i døra, kanskje dere ikke orker mer enn en liten titt eller kanskje dere faktisk orker å kose..... Fortell dem hvordan dere føler det hele veien. Og HUSK det er vondt for dem også!! De har KJEMPEDÅRLIG samvittighet for at de har babyen sin og ikke dere...

 

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...