Min fødsel og litt om tiden etterpå...

[mammasgo`jente]

Hei!

Da var snuppa vår komt til verden. Vart født på termindato, og var 3800 gram og 52 centimeter. Verdens skjønneste jente! Fødselen var langt fra noen fantastisk opplevelse...

 

Det hele begynte med at jeg vart syk på lørdagen. Var hos legen på mandag og fikk konstatert lungebetennelse. Ikke bare litt syk med influensa for å si det sånn. Hadde over 39 i feber i to dager. Fikk pencillin, så på tirsdag var jeg feberfri heldigvis.

 

Mandag morgen klokken 5 om morgenen fikk jeg rier. De var ganske vonde og regelmessige helt fra begynnelsen, med ca 10-15 minutt mellom hver. Gikk med rier hele dagen, og reiste inn til sykehuset på ettermiddagen Etter å ha blitt sjekka av jordmor viste det seg at jeg ikke hadde åpning i det hele tatt. Så reiste vi hjem igjen, og jeg hadde rier hele tiden med 10 minutt melllomrom. Sov veldig lite om natta, da jeg måtte opp å gå hvert 10. minutt. I tillegg til feber og hoste var dette veldig slitsomt.

 

Ut på tirsdagen gikk slimproppen og jeg begynte å få et lite håp om at ting var i gang. Ringte sykehuset, men fikk beskjed om at riene ikke var tette nok. Skulle få sovemedisin dersom riene ikke gav seg utover dagen slik at jeg skulle få sove. På kvelden dro min mann til sykehuset og hentet tabletten. Denne fikk jeg aldri tatt, for da han kom hjem igjen begynte jeg å blø friskt blod. Ringte til sykehuset igjen, og denne gangen sa de at jeg skulle få komme inn. Dro inn på natta, og ble sjekket med en gang. Hadde da 4 cm åpning. Vart ganske glad for dette siden det nå snart skulle skje noe. Fikk sovemedisin og fikk sove et par timer. På morgenen ble jeg sjekket igjen, men ikke noe mer åpning. Var nå skikkelig sliten, og hadde veldig vonde rier i tillegg til veldig vondt i magen. Det ble prøvt med akupunktur uten noen virkning. Riene dabbet av og kroppen min var fullstendig utslitt. Babyen var altfor rolig, og det var snakk om å tilkalle lege. Men etter noen ekstrasjekker fant de ut av babyen hadde det fint.

 

Det ble nå bestemt at jeg skulle få epidural. Kroppen min klarte ikke mer, og riene var veldig vonde men ikke effektive. Epiduralen var helt fantastisk! Jeg sovnet og fikk slappet av noen timer. Vannet ble tatt etter 1 tiime med epidural og det var sterkt misfarget. Ble satt på drypp etter enda en time.

 

Etter 60 timer med rier kunne jeg endelig begynne å trykke, og etter å ha trykket i 20 minutter var jenta endelig ute. Jeg var så sliten at hele kroppen skalv og det var vanskelig å glede seg over den lille. Hun var selvfølgelig bare helt skjønn, men jeg følte jeg ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg har aldri vært så sliten før, og hsuker ingenting av natta etter fødselen.

 

Den andre natta på sjukehuset kom de å hentet den lille jenta mi for hun hadde forhøyet crp. Jeg fikk ikke ha henne hos meg, og fikk heller ikke amme. Fikk sovetablett for å kunne slappe av for jeg var fortsatt veldig sliten. På grunn av denne natta kom amminga veldig dårlig i gang, og vi måtte vere noen ekstra dager på sjukehuset. Men nå går amminga veldig greitt og frøkna legger godt på seg!

 

Men med mor går det ikke så greitt... Er fortsatt ikke i form. Hoster veldig mye og er sliten i kroppen. Jeg gråter veldig mye, og klarer liksom ikke glede meg over dette underet som ligger her ved siden av meg. Jeg har ingen morsfølelse og føler ingenting når jeg ser på henne. Har en vond klump i magen som ikke går bort, og er veldig lei meg. Er så redd for at jeg ikke skal vere glad i jenta mi, og at jeg ikke skal klare dette. Jeg hadde det jo veldig greitt før jeg fikk henne, så hvordan vet jeg at jeg virkelig vil ha henne? Ansvaret er veldig stort, og jeg ønsker av og til at noen skal komme å bare ta henne med seg litt sånn at jeg får slappet av. Jeg blir veldig redd når jeg tenker framover på at hun skal vere her hele tiden. Hvordan skal jeg klare dette her...?

 

Har snakket med de på føden om dette og fått tilbud om samtale med jordmor som var med under fødselen. De sa at jeg ikke er den eneste som har det sånn, men det hjelper ikke så mye. Jeg føler meg så stygg som ikke klarer å glede meg over min egen datter. Hun har jo ikke bedt om å komme til denne verden, og hun er jo fullstendig avhengig av meg stakkar liten. Fikk råd fra føden om å ta tiden til hjelp så ordner det seg nok. Det håper jeg virkelig for det er vondt å gå med slike tanker.

 

 

[2småkrapyl]

Hei

Uff, dette hørtes ut som en stri fødsel. Du kan jo heldigvis være glad for at det gikk bra med dere begge to.

Men når du er så innmari sliten, er det ikke så rart følelsene dine er i ulage. Det er klart du får morsfølelsen akkurat som alle andre. Men det er ikke uvanlig å være litt "rar" den første tiden. Hormonene dine raser rundt og alt er uvant og litt skummelt.

Sikkert lurt å ta imot den støtten du kan få for å komme deg videre. Hvis du har fått fødselsdepresjon er det jo ikke til å spøke med. Da er det nok bra at du er så åpen om det. Også mot helsepersonell, ikke bare på disse sidene.

Du får sikkert noen gode råd på helsestasjonen også.

Forrige gang jeg fødte hadde jeg ikke den opplevelsen du har hatt, men jeg vet om flere som har blitt stresset og lei seg over å ikke få "morsfølelsen" fra første stund.

Men hvordan vet du at det er morsfølelse du kjenner eller ikke ?? Du har sikkert ønske om at din lille jente skal ha det bra, spise godt og kjenne seg trygg hos deg? Det er jo morsfølelse det også, selv om du ikke føler deg jublende lykkelig :-)

 

Lykke til videre. Det ordner seg nok skal du se.

 

 

[Nilla :-) jenter 05/07]

Hei!

 

For det første vil jeg si at du virker helt utslitt. Er pappen der for å avlaste så du kan sove deg opp og bli frisk?

Hvis ikke, sørg for at noen andre kan hjelpe deg litt i tiden fremover..

 

Kan bare trøste deg med at endel føler det slik etter fødsel og noen bruker lang tid (flere mnd) på å føle tilhørighet og morsfølelse. Dette er noe man ikke snakker så mye om, slev om det har kommet seg.

Selv følte jeg at helsestasjonen ikke tok meg på alvor og jeg krevde derfor at de skulle innlemme meg i en barselgruppe før fordi jeg var desperat etter å være sammen med andre voksne i noen lunde samme situasjon. Jeg gråt mye; når sambo dro på jobb, når han kom hjem. Følte at jeg hadde ødelagt hele forholdet vårt og var sikker på at livet aldri skulle bli det samme igjen..

Når man er tappet for energi, som den er etter fødsel, klarer man ikke tenke rasjonelt. Det jeg mener er at livet blir ikke hlet det samme, men når du og jenta di får litt rutiner på hverdagen og dere rekker å bli bedre kjent vil du føle både å savne henne og ønske nærheten, litt etter litt.

Selvom 2-3 mnd virker lenge nå, vil det snart være rom for litt voksentid.

 

Rådet mitt er vel egentlig bare å sette ord på disse følelsene og snakk med noen. Be om hjelp. Det er ingen skam.

 

Ønsker deg lykke til :-)

[en dag i mai]

Jeg må bare skrive noen få ord til deg. Er ganske sikker på at når man er sliten og tappet for krefter slik som du er nå, kan det være vanskelig å ha noe å gi. Kjenner meg delvis igjen i din beskrivelse. Da jeg fikk førstemann må jeg innrømme at det ikke var kjærlighet ved første blikk. Jeg var sliten og uvant med å ha baby i huset i det hele tatt. Jeg var rett og slett sjeleglad når han var mett og sov, for da slapp jeg å forholde meg så veldig til han. Gradvis endret det seg, og jeg kan ikke si med sikkerhet når det snudde seg og det gikk opp for meg at jeg elsket den lille kroppen... Iallefall er det du opplever nå ikke unormalt! Det beste tipset syns jeg som nevnt over her, er å hvile deg mest mulig og samle krefter. Snakk med noen om hva og hvordan du føler, og fortsett å være ærlig!!

 

Det går bra! Lykke til!

[Gjest]

Uff, dette var trist å lese, stakkars deg! Du må jo være totalt utslitt, og det er vanskelig å finne ro og hvile når man i tillegg har dårlig samvittighet for hva man tenker.

 

Jeg er sikker på at du kommer til å elske jenta di over alt på jord når ting bare faller på plass rundt deg. Du er IKKE den eneste som har tenkt sånne tanker, antagelig er det mer vanlig enn man tror. Ikke alle som kan være like ærlig ovenfor seg selv som det du er her.

 

Ønsker deg masse lykke til videre, og gratulerer med jenta di!

[mammamaiken]

Vil bare si at jeg føler med deg! Jeg har nettopp gått gjennom nesten samme opplevelsen, minus sykdommen i forkant. Med oss endte fødsel med keisersnitt og infeksjon hos både mor og barn. Hun lå på barneavdelingen og jeg på barsel i over en uke. Dette gjorde attt ammingen kom veldig skjevt ut med antibiotika medisiner og morsmelkerstatning.

Nå når vi er hjemme igjen er ting bedre, men jeg kjenner jeg er veldig sliten og ofte lei meg. Er veldig klar over at disse følelsene er helt normale

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Kjære deg. Gratulerer saa mye med din lille datter. jeg har ingen erfaring selv ennaa (venter paa min lille prinsesse..) men jeg ahr lest endel om födselsdepresjon pga av noen av mine nærmeste omgangskrets som jeg hjalp til med. vel det er ikke saa rart at du er deprimert. kroppen er helt utslitt, og da klarer man ikke mer. Jeg haaper virkelig du har mulighet til aa faa neon til aa ´være sammen med deg hele dagen saa du ikker er alene, en du kan stole paa og være avslappet sammen med. som kan passe barnet og ta seg av litt husarbeidet saa du faar sove og hvilt deg og bare faa kosestunden med ammingen. Faa mannen din til aa ta seg av barnet om natta fullt og helt. hente barnet gi det til deg for a amme saa ta seg av henne for aa faa henne til aa rape, skifte bleie, sove igjen. dermed faar du masse sövn som er det viktigste for aa komme ovenpaa igjen. Hvis du faar saa mye hjelp naa slik at kroppen kan faa hvile og du ikke trenger aa tenke paa noe annet enn aa sove, spise og amme. kan dette snu seg ilöpet av en uke hvis du er heldig. saa er det viktig aa snakke med jordmor og annet helsepersonell.

En liten personlig historie. Jeg bor i utlandet, da min söster födte sin förste kom jeg paa besök etter fem dager. hun var syk med feber og utslitt mannen hadde influensa og hun/dem hadde det töft med ungen som nok var litt syk for han sov ikke noe særlig Jeg skjönnte heldigvis at her maatte noe gjöres. jeg tok nettene hadde ungen ved siden av meg i rommet rett ved foreldrene. fikk roet han ned og gikk inn med han naar jeg skjönta at han var sulten hentet hann saa. ungen sov godt etter ett dröyt dögn. om dagen lagde jeg mat, vasket klær etc. lot dem gjöre det de hadde lyst til av bleieskift og bading. etter en uke var energien og helsa komme tilbake hos foreldrene. da skulle jeg ogsaa dra hjem. av og til trengs ikke mer av og til trengs mer. pröv aa faa hjelp og snakk med helsepersonel. Lykke til gleden kommer til slutt!!

klem

[Amsterdame]

Jeg hadde det litt likt som deg. Hadde endel smerter etter keisersnittet og kunne ikke komme meg opp av senga uten endel strabaser. Var også sliten på forhånd fordi jeg jobbet til siste dag før fødsel (bor i utlandet). Men, etter 6 uker (vet det høres lenge ut) ble ting mye bedre. Babyen sov lengre mellom måltidene og formen min var bra og vi hadde begynt og få litt rutiner i hverdagen og jeg hadde fått mer selvtillit at jeg klarte dette fint. Den beryktede morsføleslen kom da jeg klarte slappe av og nyte dagene med min lille datter og det tok noen mnd.

 

Denne gangen er jeg klar over at de første 6 ukene blir veldig tøffe og jeg vet at ting blir enklere etterhvert.

 

Pass på deg selv og slapp av så du får tilbake litt energi og overskudd. La din mann/andre ta litt vare på deg nå.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg har ikke født selv ennå, men vil bare prøve å si at reaksjonene dine er helt normale etter en så stri fødsel. Alt blir - og vil føles bedre når du har fått hvilt litt og hentet deg inn igjen. Jeg er helt sikker på at du er en flink mamma, selv om den store gleden og morsfølelsen ikke har manifestert seg ennå. De kommer, skal du se.

 

Ta tiden til hjelp!!

[mammasgo`jente]

Tusen takk for mange gode svar. Det har beroliget meg litt å lese at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Vil si at jeg har en fantastisk mann som stiller veldig opp og avlaster meg. Han gjør så godt han kan, og er veldig flink til å roe den lille tulla vår. Er også heldig til nå med at hun sover mye, og sover lange økter om natta sånn at mor også får sove.

 

På dagene er humøret ganske greitt og jeg prøver å kose meg med babyen, men på kvleden kommer alle de mørke tankene igjen. Men det er jo sånn det er med en depresjon. Jeg får ta tiden til hjelp, og håper at dette går fort over.

 

Takk igjen for oppløftende svar!

[Fallerifallera]

Kjære deg! Har ikke så mange trøstende ord, da jeg er førstegangs, men jeg kjenner igjen følelsene rundt det å være deprimert - og de blir alltid utrolig mye verre når man er trøtt og sliten! Jeg vet det ikke er lett, men prøv å tenke at de negative tankene du har rett og slett kan skyldes dette - og ikke har noe å gjøre med at du ikke er i stand til å være glad i ungen din, for det tror jeg helt sikkert at du blir. Bare det at du bekymrer deg for de tankene du har om henne viser jo allerede at du bryr deg!

 

En annen ting; Ring helsestasjonen og prat med en helsesøster. De har nemlig en ordning (iallfall har de det her, og tviler på at det er unikt) med foreldre som er veldig slitne, har opplevd en tøff fødsel feks, ved sykdom, eller rett og slett "bare" har en veldig urolig unge - så kan en helsesøster komme hjem til dere og ta seg av ungen noen timer, slik at dere får sove og slappe av. De aller fleste helsesøstrene er jo veldig hyggelige og kan være behjelpelig med andre ting og, evt bare det å ha noen å prate med. (PS; Det er ikke noe nederlag, og de jeg kjenner av helsesøstre her iallfall gjør det mer enn gjerne!!)

 

Huff, vet ikke om dette ble noe hjelp, litt rotete skrevet. Men ønsker deg masse lykke til!

[Søskendrøm<3]

jeg synes det var trist å lese innlegget ditt. men du har gjort noe veldig bra, og det er at du er åpen med følelsene dine. synes du skal tillate de følelsene du har nå. tenk på alle de omveltningene kroppen din og du er og har vært igjennom! jeg tenker at ting må få tid til å komme på plass først, og at man så klarer å gå videre. ønsker deg masse lykke til! klemmer

[Fire småtroll]

Heisann! Du har fått mange fine svar her, men jeg må jo sende en liten trøst jeg også.. Jeg hadde også en tøff fødsel første gang, og var syk med over 39 i feber og helt utslitt i tiden etterpå, jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Trøsten er at det er helt normalt å føle sånn når man er så sliten og langt nede. Morsinstinktet er der, men morskjærligheten mangler. Jeg angret på alt sammen, og tenkte at hvis bare ungen kunne forsvinne på et vis skulle jeg aldri tenke på å bli gravid igjen, dette ble for mye for meg!

 

Men gradvis kom kreftene mine tilbake, og plutselig en dag når jeg tittet ned på mitt lille sovende nurk kom følelsene veltende over meg.. Plutselig kom angsten for krybbedød og alle andre skumle ting, jeg kunne jo ikke leve uten dette lille barnet, jeg elsket det jo høyere enn mitt eget liv! Og alt bare falt på plass.. Plutselig gikk alt så mye bedre!

 

Du vil komme dit du også, du trenger litt tid, og kanskje trenger du litt hjelp også, men ta en dag av gangen. Stell og kos med babyen din, og hvil deg masse. Spis godt, og få litt frisk luft hver dag, finn noen du kan prate med og gradvis kommer energi, humør og morsfølelse til deg.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[M&Ms]

Du blir glad i jenta di, det kan jeg love deg! Du er det helt sikkert allerede, det er bare det at det ikke har gått opp for deg ennå. Selv var jeg kjempesyk og slet med ekstreme smerter og høy feber etter forrige fødsel. Da klarer man ikke å nyte å være mor, og man får lett mange vonde tanker. Nå tror jeg nok også det er noe biologisk nedarvet at det kan ta litt tid før den store morskjærligheten kommer. Før i tiden var det jo vanlig at spedbarn døde, og derfor knyttet kanskje ikke mødrene seg så kraftig til dem før det var sannsynlig at de fikk beholde dem? Uansett årsak er det hvertfall vanlig at det tar litt tid - hos meg kom morskjærligheten plutselig som en slags åpenbaring etter 3 uker. Det sammenfalt med da jeg begynte å bli frisk. Jeg er sikker på at du også kommer til elske ditt lille nurk høyere enn alt annet i verden - som sagt tror jeg du gjør det alt, det bare føles ikke sånn nå, fordi du er for sliten og hormonene herjer litt for vilt med kropp og sinn.

[Vibeke28(fått to jenter)]

Hei og gratulerer så mye=)

 

Tenkte jeg skulle svare deg litt, jeg som har vært igjennom noe av det samme. Jeg hadde en enkel fødsel, men et helvete i svangerskapet.

 

Dette var med datter nr 1. Jeg fikk alt av komplikasjoner, ble innlagt på sykehus og var altfor ung (umoden om du vil) til å takle alt som skjedde rundt meg.

 

Når jenta mi kom så syns jeg jo selvfølgelig at hun var verdens vakreste og var stolt som bare det. Men morsfølelsen kom ikke.. Når jeg kom hjem ble jeg deprimert. Jeg ville ikke ha henne, ville bare at noen skulle skru tilbake tiden til det bare var meg og kjæresten..

 

Det er helt grusomt å gå igjennom det, men du er flinkere enn det jeg var for du snakker/skriver om det - hatten av for deg!

 

Må bare skrive kort, har ei jente på 6 uker som krever sitt;-)

 

Det går over! Føler du behov for hjelp så skaff deg det! Men for meg gikk det over og nå er hun straks 6 år og mitt hjerte..

 

Var redd for at det samme skulle skje med nr 2, men det skjedde ikke. Jeg fikk morsfølelsen med en gang. Hele familien min har bemerket hvor annerledes jeg er denne gangen, tryggere.. gladere..

 

Prøv å ikke grav deg ned i dårlig samvittighet. Det vil komme, alt vil bli normalt.. Du trenger litt tid til å bearbeide alt som har skjedd, du er sliten og trenger egentlig hvile. Men det går ikke så bra med en nyfødt i huset..

 

Jeg har så mye på hjerte ang dette, men jeg har så dårlig tid. Send meg gjerne en privat mld så skal jeg svare på ting om du lurer på noe..

 

Mange klemmer fra meg