Kåring av den mest sære Dibberen?

[phantomet]

Akkurat nå tror jeg at jeg leder med et hestehode foran de av dere som hevder å være sær... For øyeblikket gjentar jeg for nte gang at noen ting er det ikke verdt å bruke energi på...og dette er garantert en av dem.

 

For:

 

Idag er den store byttedagen. Dvs at de to eldste barna til phantom-mannen kommer hit. Og det er i anledning bytte og møte med ekskonen til phgantom-mannen at min sære siden kommer frem...tror jeg...

 

Siden det er nydelig vær har hele phantom-familien vært i aksjon på tomten og i hagen og ryddet. Og fyllt flere tilhengere med hageavfall og søppel, og så har gutta dratt til fyllinga med dem.

 

Mens de var avgårde med hengeren, kom eldstegutten og mammaen syklende hit. Jeg fikk overlevert ting og tang, og var iferd med å få noen praktiske opplysninger når min svigermor kom ut fra nabohuset. Og når hun ser eksen kommer hun bort.

 

Og der blir hun stående å skravle, skravle og skravle enda mer. Om vondter, om naboer, rot i huset, biler, unger osv osv. Og gjentar seg selv x antall ganger. Mens jeg står der med Måka på armen må jeg høre om gamle episoder dem imellom, spørsmål om faren til eksen og ikke minst tre ganger hilsener til eksens nye samboer, ved navn...(Som faktisk er grunnen til phantom-mannen ble skilt fra denne kvinnen. Og som er skyld i at ungene nå må flytte som pakkepost mellom to hjem.)

DA blir jeg både trist og sint på denne dumme gamle damen. Og samtidig takknemlig for at phantom-mannen ikke var tilstede og hørte på kaklingen...

 

Og det er nå jeg tror jeg beviser min særhet. Jeg strekker meg jaggu lengre enn langt for alle i min svigerfamilie, for ungene og for at det skal gå best mulig i samarbeidet med mammaen til de to eldste ungene. Men når hverken min svigermor eller eksen til min mann viser respekt for meg, men lar meg stå i min egen hage og være statist i deres "å vi er så rause og blide" spill...da blir jeg sur. Og særlig siden jeg vet at det er egoistiske valg og hensyn som har ført de nydelige ungene inn i tilværelsen som barn med to hjem...

 

Jeg er selvfølgelig takknemlig for at disse valgene har gjort at phantom-mannen ble min, og at vi fikk to nydelige sønner sammen. Men jeg føler svært liten toleranse for slike gjerninger like fullt.

 

Jeg fant ut at det er like greit å ta Måka med inn for lunsj og soving. Og sa "hade" og lukket døren bak meg...

 

[Maud]

Jeg synes faktisk ikke du høres sær ut i det hele tatt jeg! Jeg kan kjenne meg igjen i den amibvalente følelsen. Min eks møtte sin nåværende samme uke som han ble far til storebror. Da storebror var fem måneder ble jeg informert...Jeg veksler mellom å synes han er verdens største dust som satte egne behov og egen forelskelse fremfor sønnens behov og å synes at det var fint at det gikk som det gikk. Hvis ikke hadde ikke jeg møtt Maud-mannen... Av og til blir jeg frustrert over alle de gode minene "Vi klarer jammen dette bra dere!". Ofte er jeg imidlertid glad for at alle klarer å oppføre seg ordentlig. Det er kanskje Maud-mannen og mamma'n min som synes det er mest vanskelig. De er skjønt enige om at eksen er en umoden egoistisk fyr og at det er vanskelig å være hyggelig mot ham. Er allikevel glad for at de klarer det - det er storebror dette er vanskelig for - å skulle farte frem og tilbake og alltid gå glipp av noe. Da får vi voksne oppføre oss ordentlig.

 

Ordentlig behøver ikke bety å være liksom-hyggelig heller. Det er helt greit for voksne folk både å vise hvor lojaliteten ligger og å kjenne etter hvor egne grenser går. Hurra for at du ser phantom-barnas behov og hurra for at du kjenner dine egne grenser!

[♥Snulder]

Du kan nok neppe kalles for sær!! Men tålmodig derimot... DET er du! Vi kunne hatt en laaaang samtale vi to om hvordan det er å måtte være den tålmodige og diplomatiske.................blæh....