Hvordan viste dere at det var over?

[Anonym bruker]

Hei,

Min samboer og jeg har en datter på 6 mnd og han har en sønn på 14 år. Når jeg traff min samboer følte jeg at livet mitt begynte for alvor og jeg har aldri elsket en mann slik jeg elsket han. Jeg viste at endelig har jeg funnet den rette og han vil jeg dele resten av livet mitt med.

Underveis har det skjedd mange skuffelser og jeg føler jeg kjemper en kamp hele veien. Vi var inntil hverandre hele tiden og koste og nøyt livet. Dette er det slutt på. Vi har store problemer med kommunikajson og går til familie terapaut, virker ikke som det hjelper egentlig.

Jeg får ikke lov å ha noe å si i vårt hus ovenfor sønnen hans som jeg synes har alt for frie tøyler hos pappa. Sønnens mor og jeg er helt enige om grensesetting, men ikke pappan for han synes det er slitsomt. Jeg har følt meg mye alene i svangerskapet og etterpå med vårt nydelig barn. Uansett nå har jeg begynt å ignorere han og ikke bry meg om ting han sier som sårer osv. Vi har snakket mye om div problemer hos teraputen. Jeg føler han er egoistisk, utrolig sær og vanskelig.Han har alltid rett uansett hva det gjelder. Han mener ikke det samme selvfølgelig, han mener han gjør så godt han kan. Nå tror jeg ikke at jeg har følelser igjen for han. Jeg drømmer om en fremtid for min datter og meg, men min samboer er ikke i drømmene og planene. Hvor ble det av mannen jeg forgudet og elsket? Jeg var 110% sikker på at han ville gjøre meg lykkelig og at vi ville dele livet når vi ble gamle også.

 

Noen der som føler noe i likheten?

 

[så var vi 4]

Hvordan jeg visste det var over?

 

Den dagen han sluttet å inkludere meg i livet sitt visste jeg det var over. Små ting som at han kun hentet seg en brus, eller ikke spurte om min mening var første tegnene på at det var slutt mellom oss. Høres sikkert ut som småting, men det er de små tingene som er avgjørende.

 

Til slutt hatet jeg han, hatet måten han snakket på og måten han overså oss. Det at han fant på unnskyldninger for å slippe å sove i senga.

 

Du kjenner det bare inni deg at det ikke er noe mer å redde.

 

Og til slutt, om du holder ut så lenge, kjenner du at livet mister litt betydning. Det er et ork å stå opp for å se det samme tryne du har lært å hate hver morgen, du vil ikke legge deg for du vet du må sove alene. Det er liksom litt mindre glede i livet, og for hver dag du utsetter deg selv for denne "torturen" blir det mindre glede i livet og over livet.

[:::) Frøken Velferdsrett]

veldig likt som dere beskriver...

han sluttet og inkludere meg, og ble sint om jeg snakket om babyen. tror han ble sjalu.

jeg viste at sånn som han behandlet meg ville jeg ikke at min sønn skulle få tro at det er greit og behandle jenter. så jeg tenkte at om det blir slutt nå så er det bedre for babyen. for om vi er sammen til han blir 3 år så mister han en far. blir det slutt nå så har han aldri hatt en.

(han har jo en far forde men ikke en han bor sammen med)

og det var det avgjørende for meg. jeg ville ikke har han skulle bli såret siden og jeg vet hvor vondt det er og bo sammen foreldre som ikke har det bra...

det under jeg ingen.

 

[Anonym bruker]

Hei igjen,

Jeg føler meg ekskludert. Han er flink med datteren.

Men er jeg tilstedet???? Dette med sengen stemmer, han sover gjerne på sofaen. Gjør ting for å slippe å ha en samtale. Spør meg aldri om hvordan jeg har det. Osv.

 

Flere som har noen erfaringer?

[Anonym bruker]

på en vanlig kveld lå jeg i sengen og leste en bok og han sovnet på sofaen i stua foran tven.... Gjorde aldri noe sammen bare vi to, jeg mistet lysten på ham, han hjalp ikke mye med babyen osv....men det avgjørende var at vi ikke klarte å bli enige om hvilket land vi skulle bo i...og at han tok et valg ang dette uten å inkludere meg i avgjørelsen.