Enda et innlegg om ros til barnet - vi bruker det bevisst IKKE...

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg har tenkt og tenkt på om jeg skal skrive dette innlegget... men nå gjør jeg det. Det ser jo ut som om det er såååå viktig å rose barnet sitt opp i skyene for alle ting. Men man kan også se annerledes på det.

 

Ros og ris (ikke bokstavelig) er to sider av samme sak, ikke sant? I min begrepsverden er det i alle fall det. Enten så får man ros, eller så får man ris (igjen, ikke bokstavelig, men billedlig). Rosen består ofte i "såååå flink du var!!!!" eller liknende, og risen kan bestå i enten verbal irettesettelse, time-out, ignorering eller andre metoder.

 

I mine øyne lærer barn da at enkelte handlinger høster positiv omtale, og andre negativ. Siden positiv omtale tross alt er mye mer koselig enn negativ omtale forsøker de å finne fram til de situasjonene som gir den hyggeligste responsen. De får en ytre motivasjon for å gjøre "det rette". Men den indre motivasjenen forblir ofte urørt - ønsket om å gjøre det rette fordi det er det som føles rett, ikke bare gir den rette tilbakemeldingen fra omverdenen - klarer jeg å uttrykke meg forståelig her? Sikkert ikke, dere får unnskylde om det blir litt tåkete...

 

For meg blir ros en form for ris også - en vurdering av prestasjoner og handlinger. Dette er litt kryptisk og vanskelig å forklare, men ta følgende situasjon: Martine rydder opp noe hun har drevet med. Jeg har flere mulige måter å reagere på. Ignorering: Det er ikke særlig koselig eller lurt tror jeg ;o) Ros: "ÅÅÅÅÅ, så flink du var til å rydde opp!" Sikkert ikke så skadelig, men er det spesielt nyttig? Man rydder, så er man flink... Se barnet: "Ryddet du opp legoen du da! Det var lurt, så ble det bedre plass til å pusle puslespill. Takk for at du hjalp til med det!" Og så kan man evt. beskrive sine egne følelser overfor den handlingen barnet gjorde. Et annet eksempel: Martine tegner. "Mamma, se på meg!". Ros: "Oi, så fin tegning!!" Det var jo ikke DET som var temaet her, da..... Se barnet: "Ja, jeg ser deg!" kan være nok. Eller litt utfyllende: "Ja, jeg ser deg. Liker du å tegne? Jeg ser at du har brukt mange forkjellige farger her, er det moro å bruke masse farger?"

 

Dette var bare en liten smakebit. Og det er litt vanskelig å forstå, og ikke minst å omstille seg, for vi er så oppflaska på den rosen... For de som synes dette høres interessant ut vil jeg anbefale boka "Ditt kompetente barn" av Jesper Juul. Det gir et litt nytt perspektiv på livet med barn, altså! Og i vår hverdag - dette funker som bare det! Mulig vi har en "enkel" jente (hun var skikkelig high-need som baby og er det enda egentlig), men jeg tror også det hjelper med en bevisst holdning rundt disse tingene. Verdt et forsøk for flere???

[Anonym bruker]

Jada, jada, du er sååååå flink....

 

Ler meg i hjel når du plutselig sitter der med en kolikkbaby - ikke så lett å være perfekt da. Vil sikkert ikke ta puppen heller - ha ha.

 

 

[kvirrevirrevitt]

Bra innlegg, og enig med du.

 

Syntes det kan bli litt for mye av det gode med all den rosen noen ganger.... Ofte trenger barnet mer å "bli sett". Tror nok at det fjummsi forsøker å beskrive her er mye mer stimulerende for barnet.

[tresøtesmå-torødogenblå]

surpomp du, da. Bare fordi du er uenig, trenger du vel ikke komme med sånne innlegg?

 

Stå på, fjummsi! Jeg er ikke så filosofisk som du er her, men noen av disse tankene har vi sett fungere i praksis her også. Selv om man ikke er villig til å kjøpe Jesper Juul til fulle, betyr ikke det at han ikke er inne på noe! Her prøver vi å gi barna oppmerksomhet, ikke positiv eller negativ oppmerksomhet, men ganske enkelt oppmerksomhet. Jeg tror det er viktig å passe på at ikke alt samvær med mor og far går ut på å være flink eller ikke.

 

Jeg husker forresten godt at du hjalp meg masse med ammingen for et par år siden, tror faktisk at det bidro til at jeg ammet helt til hun minste var 13 mnd! Takk for det!

[tresøtesmå-torødogenblå]

Men når alt det er sagt, kan det jo være situasjoner og barn som har stort behov for nettopp positiv oppmerksomhet og ros. Det er det som er så fint og vanskelig med barn, at de er helt forskjellige og det som er bra for noen er ikke det for andre.... Akkurat som oss voksne!

[Gjest]

Jeg forsøker også følge endel av Juul sine prinsipper, som dette med å annerkjenne og se barnet fremfor å rose alt mulig i tide og utide, men hvor vidt dette er praktisk gjennomførbart varier faktisk fra barn til barn og situasjon til situasjon. Det er ganske enkelt når man bare har et barn g god tid, men mye vanskeligere å få til når man har to barn og har det travelt. dessuten krever det mye omorganisering av spontane reaksjoner (som er innlært antar jeg) fra ens egen side. F.eks så er det helt naturlig for meg å utbryte "Å så flink!" og gi ros, men jeg har jobbet mye med meg selv på dette området og prøver å heller si andre ting og å annerkjenne og se barnet. Som oftest blir det et lett sammensurium av annerkjenning, snakke med barnet, ignorere etter å ha prøvd å snakke til det først og å rose. Og stort sett fungerer dette bra for oss føler jeg :-)

[børdi]

ja fjummsi, det er jo akkurat det der jeg snakker om, og som webster stratton går ut på..

Direkte ros, for en direkte handling,,

ungene lærer ikke av at man bare sier" oi nå var du flink" man må jo fortelle hvorfor man synes barnet gjorde noe positivt..

Det er jo det som er ros...:-) i alle fall i mine øyne...

så er enig med deg i den..

Når det er sagt synes jeg ikke jesper juul boka er bra...

Men hver sin smak...:-)

 

 

[Lillefy]

Heisann:o)

Jeg er kjent med teorien og "metoden" og har valgt å si at det ikke er noe for meg. Jeg tror på at i min familie har vi det bedre alle sammen, med en hel masse ros og klemmer og positiv feedback. Det er mitt valg. Har dog en venninne som følger "din" metode, og som er veldig fornøyd med det. Hun mener det er det riktigste for dem, og det fungerer fint.

Det finnes ingen fasit. Jeg tror det aller, aller viktigste foreldre kan gjøre er å bry seg om sine barn, og ønske det beste for dem, og gjøre det beste de kan. Så må man jo bare gjøre sine egne vurderinger underveis. Jeg regner med at når A&L er voksne vil jeg se tilbake på mange ting jeg er glad for at jeg gjorde, og likeledes ting jeg ønsker jeg hadde gjort anderledes:o)

 

Jesper Juul har også sagt at det aller beste du kan gjøre for dine barn er å tro på at du er en god forelder,-uansett hvilken opdragelsesteori du bruker.

 

[Blomman]

er det noen som vet nok om baby som skriker og som ikke tar pupp... ja det er fjummsi!

 

skjerp

 

hun gir oss bare muligheten til å se ting på en annen måte da.... hva vi velger er likevel opp til oss

[Happy Ignorant]

Bra innlegg fjummsi, synes jeg, ikke vanskelig å forstå og absolutt til ettertanke. Har lurt litt selv på hvordan det er "riktig" å reagere i gitte situasjoner for meg og mine barn, men lik et par andre her med flere småbarn i alderen 0-2 år, er det vanskelig å få dyttet "se barnet"-metoden inn i hverdagen, spesielt siden det går automatikk i rosen.

Vårt eldste barn på 2 år er ekstremt aktiv og egenrådig, og denne metoden tror jeg kan være fin for henne. Takk for påminnelsen, kan være verdt å gi det et alvorlig forsøk her iallefall!

 

[Sunniva- og Majamamma]

Halleluja, fjummsi - superbra innlegg! Er så enig, så enig.... Men vil påpeke at denne rosemetoden det snakkes om kan være eneste innfallsvinkel på barn med spesielle behov eller mye problemadferd. Men for de fleste barn er det viktig å være bevisst hva man sier og gjør.

 

Har lest Juul jeg også, men trengte en påminnelse nå i disse trasstider!!! Kjempebra innlegg :-)

[Aga:-)]

Fint at du skriver inn slike innlegg, fjummsi. Det er godt å få i gang diskusjoner og refleksjoner rundt hvordan det går an å være forelder.

 

Jeg er meg på godt og vondt, og har valgt å følge intuisjonen, hjertet og hjernen i foreldrerollen. Har lest og lært veldig mye om det å være mamma og pappa både i faglitteraturen og i forbindelse med jobben min, og blitt inspirert av mange, deriblant Jesper Juul (selv om det er en del av det han sier som jeg ikke er ubetinget enig i).

 

Barnepsykologen Winnicott sa (leeeenge før Juul) at de fleste er gode nok foreldre, og ikke perfekte. Det holder imidlertid lenge å være god nok! På godt og vondt skal mine barn vokse opp med meg som mamma. De skal helt sikkert få innblikk i de fleste av mine sider og trekk, alt fra urimelighet, sinne, glede, tårer, latter og overveldende omsorg. Fra helt umotivert og "unødvendig" ros og til ris (aldri bokstavelig, altså..). Eller til fullt fortjent ros.

 

Poenget mitt er at det er vanskelig å gjennomføre andres teori i egen praksis. Det er absolutt nødvendig og viktig mange ganger å lese og lære nye ting, eller høre andres erfaringer, men til syvende og sist er en jo nødt til å finne en egen vei, i og med at alle barn er like forskjellige som alle voksne er. Her i huset er det fem barn/ungdommer fra 18 år til 7 mnd, og alle trenger sitt eget skreddersydde opplegg liksom.

 

Jeg roser masse jeg, men er bevisst på å forklare hvorfor jeg roser. Jeg riser også, men også da er jeg veldig bevisst på å forklare hvorfor jeg gir ris (verbalt da, her slåes det ingen barn;). Og noen ganger er jeg urimelig, dum og ikke flink til å følge egne retingslinjer...

[Gjest]

Veldig enig med Aga :-)

 

Klart det er viktig å være observant på hva man gjør, men det viktigste er å være menneske. Barn har godt av å oppleve at foreldrene feiler også...

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Dette ble en morsom tråd!

 

Jeg må bare si at det er slett ikke alt jeg liker med JJ heller, men akkurat når det gjelder det med å SE så er han flott synes jeg - og masse konkrete eksempler.

 

Og jeg er ikke "flink nok" til å klare å ikke bare rose "så flink du er..." hele tiden heller - for noe blir man jo bare helt imponert av.

 

Det handler mye om å omprogrammere seg, og jeg var heldig som fant dette tidlig - Martine var bare noen måneder, og da har man jo mer tid til å omstille seg og har ikke kommet inn i den "flink-greia" enda. Ellers hadde det vært vanskeligere tror jeg...

 

Og til spydige anonym:

"Kolikk er det hvis barnet gråter eller er urolig i mer enn tre timer i døgnet, i flere enn tre av ukens syv dager, lengre enn tre uker" definerer

Professor dr. med. og seksjonsoverlege Rolf Lindemann, Intensivavdelingen for nyfødte, Barnesenteret, Ullevål universitetssykehus her: http://www.helsenytt.no/artikler/kolikk_spedbarn.htm

Da hadde jeg et kolikkbarn, helt klart. Og pupp. Hmmmm, kvalifiserer syv måneders puppenekt til at barnet ikke vil ta puppen? Problematisk når det er enda vanskeligere med flaske, og natt- og soveamming er det eneste som fungerer i de syv månedene. Det, og bittelitt banan på skje etterhvert. Så jeg har ikke akkurat hatt noe enkelt barn, altså ;o)

[Aga:-)]

Ja, ikke sant? Det må være grusomt å være barn av en perfekt mamma eller pappa. Det trøster jeg meg med når dagen har vært teit og dum.

 

 

[Gjest]

Ja jeg forstår at du er tilhenger av Jesper Juul. Jeg synes også han har en del gode poenger, men jeg synes også han til tider tar direkte feil.

 

Det er så vannvittig mange teorier - og gode tanker, men i bunn og grunn trenger barn å elskes for det det gjør, og den det er. Helt uforbeholdent. Jeg synes også at vi voksne kan bli flinkere til å dele opplevelser med barn, dele følelser. Dette gjør du ved å gjøre som du beskriver ovenfor(i eksemplet med tegningen). Ofte er det ikke en bekreftelse på hvor flink jeg er barnet trenger, men det trenger bekreftelse på at voksenpersonen "ser" barnet. Den følelsen kommer når voksenpersonen deler den opplevelsen barnet har der og da(en følelse som barnet får ved feks å tegne en tegning).

 

Ofte er det slik at vi svarer barnet med "så flink du er", når barnet sier "se hva jeg har tegnet!". Barnet ønsker i slike situasjoner å samtale om det det gjør(dele opplevelser). Det å påkalle oppmerksomhet ved å si "se hva jeg har tegnet", kan ofte misforståes som barnets higen etter å få høre hvor flink det er.

 

Når det er sagt, så mener jeg at barnet trenger begge deler. Og jeg tenker at det kan være farlig å henge seg opp i å til enhver tid gjøre "det rette". Elsk barnet ditt; Ros det! Fortell at du synes barnet er flink, del opplevelser og følelser. Barnet tar hverken skade av hovedvekt på det ene eller det andre. Det som er skadelig er dersom det ikke får oppmerksomhet fra en voksen i det hele tatt.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det er min trøst også! For det er mange slike dager innimellom, særlig nå som jeg er høygravid og sliten ;o)

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Tigerlily: Det er veldig sant!!!

[Anonym bruker]

Vil nok fungere dårlig på barn med atferdsvansker.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det kommer vel an på vanskene - og hva de består i? Og ikke minst hva de kommer av. Mange barn har jo atferdsvansker pga. foreldrene, da...

[Laila77]

har verken lest JJ eller nokon annan barnespykolog/pedagog, men støttar mykje av det fjummsi og andre her inne seier om ikkje berre p gje den uforbeholdne rosen som "lets face it" er litt intetsigande. Ser at eg no, når småen snart er to (ja, eg er her inne på tidlegvisitt) at det er naturleg for meg å gje litt meir kvalifiserte tilbakemeldingar, og gjerne tone ned litt den overstrøymande rosen for småting. Somme ting skal han klare no utan å få masse positiv feedback. Andre ting, som vi kjempar om, td tannpuss, blir det gjeve stort bifall dersom mor får kome til utan kamp. Eg tenkjer at dette kjem litt naturleg etter kvart som ungane blir større. Dei forstår meir kompliserte setningar og uttrykk, og kan motta nyanserte beskjedar. Men det er fint å bli minna på dette, så vi er litt bevisste på det.

 

Ser no, når vi er på besøk hos besteforeldre td, at det heng litt att dette med Åhh, så flink å ete skive! Noko han har gjort sjølv sidan han var 6 mnd. Blir også litt vanskeleg med konsekvent oppdragelse når openbare "feil" som det å skrike seg til enno meir rosiner blir gitt masse positiv tilbakemelding i form av åhh, no var du heldig som fekk meir rosin, og Åhh, var det godt med rosin. Mor vil gjerne halde litt tilbake på slikt, i alle fall når det var stopp for 50 gram sidan. Men eg ser jo kvifor han vil ha meir. Det blir jo belønna enno meir når han endeleg får "krangla" seg til å få meir. Litt vanskeleg å formidle dette budskapet til besteforeldre og tanter ol. Dette behovet for å vere positive og rosande heile tida kan faktisk slå tilbake i somme situasjonar.

 

 

 

[Anonym bruker]

Husker dere da vi selv var smaa? Da vi var 3 til 8-9 aar? Husker dere de barna som hadde blitt.........tja, "elsket i hjel" og fikk saann der litt der barnslig og i fistelstemme kosesnakk og troest og skryt fra foreldrene hele tiden til langt oppi ungdomsskolealder? Husker dere hvor irriterende de barna var? Det husker jeg.... Har dere moett dem i dag?

 

Synes de er lette aa sile ut jeg, og de skriker paa oppmerksomhet enda, bare i en annen form. Like barnslig, paa en maate, men innenfor andre omraader. Og ikke er de de beste til aa se andre heller. Og naar man spoer dem om et kvalifisert svar, for eksempel dersom man har blitt syk, kanskje med en litt alvorlig diagnose, saa gir de bare meningsloese svar som "Oida, naa ble JEG saaaaaa lei MEG altsaa, men det ordner seg nok for deg vennen, haaper du blir frisk snart da, huff av MEG" Og saa er det lett aa bryte sammen for sma ting, og ta alt personlig, dersom man har aldri har faat utviklet egen doemmekraft og jobbet for noe, uten aa bli loeftet fram.

 

Vi oppdrar voksne, vet dere, ikke barn. De er bare barn mens de laerer... Saann tenker vi og det har funket bra her, vi har for eksempel aldri snakket til barnet vaart som en baby, med unntak av da hun faktisk var det. Og vi har faatt et vaakent barn, som forstaar foer fylte tre, at hun maa vurdere ting og at hun har ansvar for egne handlinger og at hun er bra og at vi er glad i henne. Og vi forteller henne hver eneste kveld, at "tenk saa heldige vi var som fikk akkurat henne". Men vi knytter jo det til at hun finnes, ikke til noe hun har prestert.

 

Og noen ganger synder vi FRYKTELIG og roser i blinde....men det loenner seg aldri, hehe....

 

La forresten merke til at etter hun begynte i ny barnehage, saa kom det en ny tullegrinete maate aa vaere paa da hun ville ha viljen sin. Da sa vi bare at vi skulle tenke paa det, men ikke dersom hun fortsatte med den der pipingen, hehe.... Da ble det slutt paa pipingen umiddelbart og naa spoer hun om lov i stedet.

 

Akk ja, ikke lett med oppdragelse nei.

[Lillefy]

I følge deg er mine barn små irriterende drittunger,-eller blir det, fordi jeg roser dem masse (hver gang jeg syns de gjør noe fantastisk = hele tiden)og er en kose-klemme-hele-tiden mamma som sier til dem at jeg elsker dem flere ganger om dagen??

For sånn er jeg.

Har knallharde grenser, som er meget langt ute men definitivt tilstedeværende. Mine barn vet hvor de er og de grensene rikker ikke uansett flo eller fjære.

De har en strukturert og trygg hverdag bygt opp slik at de vet hva de har å forholde seg til til enehver tid. Jeg tror på dialog så de alltid vet hva som skal skje, men ikke på forhandling (stort sett). De valg de selv får ta inneholder høyst to alternativ (f.eks å velge mellom 10 min bok eller tv om kvelden).

Men rose dem,-det gjør jeg konstant. Og hvis jeg kunne spise dem opp så gjorde jeg det:o)

Så vi tar vel de gode råd og teorier som passer oss og som "makes sense", og tilpasser hist og pist.

Jeg tror ikke mine barn blir ufordragelige og irriterende fordi jeg roser dem.

 

[Lillefy]

Kan forresten se at du er glad i Dr. Phil:o)

[<3 qleopatrice <3]

Jeg synes det var et bra innlegg og det er bare positivt at du vil dele dette med oss.

 

Men alle barn er forskjellige og det som fungerer best på ditt barn det er det ingen oppskrift på.

 

Det du skrev om å se barnet ditt er gode retningslinjer for hvordan man skal rose og rise et barn.

 

Takk for et godt råd