mangle mot...

[Anonym bruker]

klarer ikke ta det siste steget.. er så innmari feig.. tanken på alenemamma med to små der den ene i trass alder er skremmende.vææææ håper noe skjer som gjør at jeg tør snart.. veldig snart...

 

huff bare litt klagesang fra meg..

 

 

[så var vi 4]

Kan bare si at det ikke blir bedre av å holde ut i et forhold som ikke er verdt/mulig å redde. Noen ganger må man bare hoppe i det...

[Fisk med CV]

Nå har jeg bare en, ikke to, men jeg synes faktisk det er helt fantastisk å være alenemor. Det er selvsagt noen dager som er tyngere enn andre, men vet at de ikke ville vært enklere om jeg hadde vært sammen med barnefaren. Tror nok heller det bare ville vært flere av de tunge.

 

Dersom du holder igjen pga. at du gruer deg til å være alene må det jo nesten bety at du har støtte fra barnefaren pr i dag, og da vil han vel også stille opp om dere går fra hverandre?

Altså er du ikke heeeelt alene her i verden *

 

Også er det jo ikke nødvendigvis for resten av livet. Er sikker på at jeg skal møte en fantastisk mann en vakker dag. Livet er ikke over selv om man har havnet i alenemor-registeret!

 

[Singelmamma og banden]

Jeg venter nr tre og blir alene, det å bli alene to ganger før har ikke skremt meg akkurat, for jeg vet hvor mye bedre det er å være alene enn å være i et destruktivt forhold som overhode ikke virker. Å være alenemor er kanskje ikke noen dans på roser, men jeg trives likevel :-)

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg har vært i samme situasjon som deg lenge... bare ventet på at motet skulle komme slik at jeg kunne ta steget og gå fra et forhold som var usunnt for både meg og lillegutt. Nå står jeg midt opp i det, flytter over påske, må ordne strømleverandør, flyttelass, flyttemeldinger, depositum, seperasjonspaprirer, time for tvungen mekling osv osv osv... det er veldig slitsomt, men du for en lettelse det var da jeg endelig tok steget... Prøv å tenk litt fremover, ta kontakt med andre alenemødre (her er det grupper på frivillighetssentralen), snakk med trygdekontoret om økonomiske rettigheter, tenk etter om du har muligheter for avlastning i familien osv. Kanskje du trenger å fortelle det til ei venninne slik at hun kan hjelpe deg med litt praktiske ting?

 

Jeg har bare en gutt jeg, men er i full jobb og har ingen helgepappa å støtte meg til fordi han er psykisk syk. Det må uansett bli bedre enn det har vært!

 

Uansett om du er klar nå eller venter, eller om dere kanskje finner ut av det sammen og gir forholdet en ny sjanse ønsker jeg deg alt godt!

 

klem

[Anonym bruker]

Hei du HI!

Det er slitsomt å ha det sånn som du har det nå! Hadde det selv sånn lenge. Dessverre endte det med at jeg fikk depresjon og angst etter lan tid i dårlig forhold. Ta vare på deg selv og ta steget!

Jeg har det utrolig godt nå!! Det var tøffe tak i begynnelsen men nå, to år etter er "alt" glemt og jeg har mitt eget liv!!

Lykke til!