Hvor mye er det greit at en stemor bryr seg?

[Anonym bruker]

Leser litt på "mine, dine, våre barn" diskusjonen. Ser det er noen som behandler stebarna som sine egne, sier de elsker dem på lik linje med sine egne barn osv. Jeg syntes det er litt drøyt. Stebarna har da allerede en mor og ingen kan erstatte henne, syntes det blir som om disse stemødrene prøver å ta over mor sin rolle i noen tilfeller, og sette barnas mor opp mot seg selv . Være den superfantastiske stemoren som gjør alt det morsomme med dem som mor ikke har overskudd til, sånn at det blir kjedelig å komme tilbake til mor.

 

Hvor langt syntes dere det er greit å gå? Hva syntes dere blir for mye innblanding av far sin nye kjærste?

 

Jeg er i en "mine, dine, våre barn-familie" , min samboer har 2 fra før og vi har en felles. Men det kunne aldri falle meg inn å ta hans barn SÅ inn under mine vinger, det er HANS barn og hans ansvar når de er her. Jeg vil på ingen måte prøve å ta over barnas mor sin rolle, har absolutt ikke lyst til det heller, men jeg er jo en ansvarlig voksen de kan komme til hvis det er noe, men de er jo her for å besøke HAN. Syntes jeg da...

[trillemamma]

Det kommer nok helt an på situasjonen.

Det med at stemor ser på stebarna som sine egne, handler nok mest om at hun ikke skal forskjellsbehandle ungene. At ungene skal føle seg like mye elsket som de biologiske barna. De bor jo tross alt i samme hus.

 

Nå er jeg i den situasjonen at far har veldig begrenset kontakt med sønnen sin. Gutten vet hvem pappa er og han er også veldig glad i faren sin.

Her kommer vi til å gjøre det sånn at stefar behandler gutten mest mulig som sin egen, men han har også vært klar på at det er jeg som er sjefen og han vil ikke bryte inn i min oppdragelse.

[Anonym bruker]

Oi... må si jeg ble litt skremt av hi jeg da.. Håper ikke mine barn opplever det sånn om de en gang får en stemor..

 

Jeg vil at mine barn skal bli elsket av sin fars kjæreste/samboer. At mine barn skal bli tatt like godt vare på, at mine barn føler seg som en del av hele familien og at stemor også er en person de vil glede seg til å se igjen, kose med og sitte på fanget til..

 

Jeg er en stemor. Har to egne + ett barn som bor her annenhver uke. Skulle jeg forskjellsbehandle de? Nei. Når han kom inn i senga vår i natt og ville ligge inntil meg og kose.. Skulle jeg da bedt faren om å ta seg av den biten? Nei.. det var meg han søkte til nettopp da.

 

Barna har en evne til å tilpasse seg. De gjør som de selv best ønsker. DET skal jeg tilpasse meg etter.

[Anonym bruker]

Og en ting til ja...

 

Barna har en mor, og ingen kan erstatte henne. Helt enig! Dette vet jo barna også :-))

[Anonym bruker]

for meg høres du ut som en veldig sjalu mor...

 

samboeren min sine foreldre er skilt. han har både stemor og stefar... jeg kan med hånden på hjerte si at stemoren hans er akkurat like glad i han som hun er i hans halvsøsken ( som er hennes barn) ...

 

barna vet alltid hvem som er mammaen... og det må jo bare være kjempe bra at det er flere som er glad i barnet

[Fisk med CV]

Ulempen med at barna får et veldig nært forhold til sine steforeldre dukker jo opp den dagen man går fra hverandre og forsvinner fra barnets liv, uten at barnet skjønner hvorfor. Noe som skjer ofte i dagens samfunn. Er jo slik vi endte opp som alenemødre i utgangspunktet.

 

Hvordan jeg ønsker at en eventuell stemor/stefar skal behandle mitt barn kommer litt an på hvor lenge man har vært sammen, om det er flere barn i bildet, barnets alder etc.

 

Barnet bør selvsagt slippe å oppleve forskjellsbehandling, men synes samtidig det bør være et klart skille på ekte og steforeldre. Synes ikke stemor/stefar skal spille en mor/farsrolle i livet til min datter, men være en voksen person som hun kan stole på.

 

Ønsker heller ikke at hun skal kalle våre nye kjærester for stemor/far. På samme måte som vi betegner de nye partnerene til våre foreldre ved navn. Ikke bestemor/far.

 

Har selv skilte foreldre som har giftet seg på ny begge to, og har et veldig godt forhold til begges nye maker. Har likevel aldri sett på noen av dem som mine reserveforeldre, noe som har fungert bra. Slik ønsker jeg derfor også å ha det for min datter.

 

 

[camilla^]

Det blir litt feil, hverfall for meg å tenke at vis meg og min mann går fra hverandre så burde jeg ikke ha så godt og nært forhold til mine stebarn.

Min mann har to ex-stebarn som han har kontakt med. Drar på kino, ringer, chatter med, kommer innom og han kommer innom dem. Da jeg ble sammen med min mann hadde han fortalt han hadde to barn. Men da han en liten stund snakket om sine fire barn ble jeg lettere forvirret. Men nå skjønner jeg godt hva han mente og mener. En kan fortsatt ha ett godt forhold til sine tidligere stebarn, så det er ingen grunn til å la være å ha ett nært forhold til dem.

Om mitt forhold til min mann tar slutt, ønsker jeg fortsatt kontakt med stebarna mine om de ønsker det. Sefølgelig blir det ikke som nå, men jeg ønsker ikke å forsvinne fra deres liv bare pga av at følelsene til deres far har stilnet. Ta de med på aktiviteter med mine barn hadde bare vært kjempe koselig, og det tror jeg ikke deres far hadde hatt noe imot. Han tror jeg også hadde blitt med, for å ha kontakt med mine barn. Jeg ser jo hvor godt forhold han har til sine ex-stebarn. Han er ganske enestående der. Tror han regner seg som bestefar om de får unger også. Jeg sier hvertfall ikke neitakk om vi blir bedt om å være barnepassere for de. (selv om jeg håper de venter bittelitt. Er ikke ferdig med småbarnstiden selv. og bare noen år eldre enn hun eldste.. hehe..)