Faen altså, tok opp temaet i går kveld

[-Mariposa-]

Hvorfor det alltid blir når vi har lagt oss det veit jeg ikke. Uansett så ble det til at vi prata om det i går. Og dette er hvorfor jeg er så fortvila i dag:

 

I fjor på 1. april så tok jeg en aprilspøk på sambo om at jeg var gravid. Festlig? Tja, det var det da. Men han reagerte jo helt rart og ble helt stum og viste meg tydelig at han IKKE var klar for dette og var sinnsykt glad for det var en aprilspøk (selv om han var litt sur for å ha blitt lurt).

I går kveld kom jeg på dette og spurte han: Siden den aprilspøken i fjor, føler du at du har blitt noe mer klar eller ville reagert annerledes hvis jeg hadde tatt den spøken i år i stedet for i fjor?

Jeg håper jo på et litt positivt svar, men veit dere hva han sa: "nei, ikke noe radikalt". Han han ikke blitt NOE mer klar på et helt år...

Jeg fortalte han at dette fikk meg til å bli veldig fortvila, at jeg trenger et tegn på at han har lyst på barn med meg og at det er meg han vil være sammen med. Når jeg spør om hvor lenge han tror vi kommer til å være sammen så sier han: " den som lever får se". Hva faen er det for noe da?

 

Jeg ba han om å være så snill å prøve å se litt fram i tid og se om han og jeg var der sammen. Da sier han: "ja, vi skal jo til Afrika i september da". I september!! Det er jo under et halvt år til og DET synes han er leeeenge til. Han kan love meg 6 måneder fram i tid, jo det er jo lovende....

 

Jeg blir så fantastisk frustrert av alt dette. Men han er jo lei seg for det han og. Han sier unnskyld og er så søt og snill, men klarer bare ikke å se for seg noe den ene eller andre veien.

 

Jeg har jo sagt jeg ikke skal si noe om PFC før han tar det opp, men nå bare måtte jeg. Jeg spurte om han hadde lest brosjyren, og da sa han JA. Wow, det var jo det eneste positive hele samtalen, men hvorfor hadde han ikke sagt noe om det? Jeg går jo her og tripper og lurer på hva han kommer til å bestemme seg for og så sier han jo ingenting. Han sa det var: "interessant". Når jeg prøvde å spørre mer så ble han litt unnvikende og sa at han måtte tenke mer på det og hadde ikke bestemt seg.

 

Dette ble veldig langt, håper noen gidder å lese og svare. Hva skal jeg gjøre jenter? Jeg er sinnsykt lei meg i dag og har egentlig sagt jeg skal ha middagen klar til han kommer hjem, men veit ikke om jeg engang har lyst til å være her når han kommer hjem. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en egen leilighet jeg kunne være i, men sånn er det jo å være samboere...

 

*sukk*

[Glajent@ med baby utenfo magen]

Hmm... Jeg synes det er rart at han ikke kan se mer enn 6 mnd fram i tid. men har dere vært kjærester/samboere lenge? tidligere kunne ikke min kjære heller si noe om framtiden.. men har nå sagt han tror det blir livet ut.. (6 år vi nå) Min kjære er og veldig "ubeslutsom" på mange vis, men hadde han ikke hatt noen tanker om framtiden hadde jeg blitt sint. For jeg hadde ikke orket å være sammen med en som ikke har noen tanker for framtiden. Ikke etter så lang tid...

 

Jeg ønsker å gi deg en kjempe stor klem, og håper han forandrer mening snart, og innser at han kan tenke seg hele livet sammen med deg!

 

[-Mariposa-]

Vi har vært sammen i 3 år til sommeren og bodd sammen i halvparten av den tida. Det at han er så usikker gjør jo meg og usikker

[Glajent@ med baby utenfo magen]

Ja jeg har full forståelse for at det gjør deg usikker. Han burde jo vite hva han ser for seg i framtiden nå! For man lærer seg jo å kjenne hverandre mye bedre når man bor sammen...(i allefall min mening..) og dere har jo bodd sammen lenge!

 

Jeg hadde nok satt meg ned å forlangt et svar jeg da. for det mener jeg du har krav på!

 

stor klem

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Sender deg en stoor trøsteklem. Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at dette er ufattelig dårlig gjort av han. På ett helt år burde han ihvertfall være bittebittelitt mer klar. Og hvordan skal du holde ut hvis han er like lite klar om ett år eller 2? Og det verste er jo at han ikke klarer å se lenger enn 6 mnd fram i tid! Han burde jo ha en viss idé om det er deg han ønsker og være med, og om han vil ha barn med deg en eller annen gang.

 

Jeg synes at du skal sette deg ned og prate med han. Fortell han at du ønsker en sikker fremtid, og at du trenger å vite om du er i hans framtid eller ikke. Kanskje du har en venninne eller familie du kan bo hos et par dager, så får han tenkt og ser at du faktisk mener alvor. Du kan jo ikke gå rundt sånn i flere år og ikke vite noe. Nei dette var kjempetrist å lese=(

 

Stor klem

[-Mariposa-]

Takk for klem dreamer. Jeg har vel egentlig visst dette her en stund, men går alltid rundt med et håp om at neste gang, DA skal han si noe positivt, da skal han være mer sikker. Jeg har fortalt ham at jeg ønsker meg en familie og at jeg vil at det skal være han og meg. at jeg trenger å vite litt mer enn bare 6 måneder fram i tid.

Det er veldig skremmende å tenke at han kanskje ikke har kommet noe lengere om 1 eller 2 år til. Hvor lenge skal jeg vente? Han SIER at han vil ha barn og muligens gifte seg, men ettersom han ikke klarer å se særlig langt fram i tid så klarer han heller ikke så se for seg når dette skal skje. Han sa jo en gang 10 år! Hallo? Jeg fikk jo trua det ned i 3 år, men jeg blir så innmari usikker når han ikke viser noen som helst framgang...

Jeg sitter her og er helt på gråten. Tror jeg skal ta meg en tur ut og få gått av meg litt sinne. Ellers kommer kvelden til å bli særdeles kjip.

 

Men jeg er jo så glad i ham, hva skal jeg gjøre?

[*tybber*]

Huff, jeg skjønner deg kjempe godt!

Men jeg òg synes det er utrolig rart at han ikke klarer å se lenger frem enn 6 mnd! Dere har jo vært sammen en god stund..!!

 

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si.. Du må nok bare sette deg ned å snakke med han! Synes det *dreamer* skrev lenger opp her var utrolig bra!

Du kan ikke gå rundt sånn her i flere år!! Stakkar, du kommer jo til å bli helt knekt, psykisk!

 

Lykke lykke til, Frøkna! Håper du får en fiiin påske!! )

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Ikke lett å si hva du skal gjøre. Du ønsker jo å være med han, så da er det jo vanskelig å "bare" slå opp og finne en ny.

 

Du kan jo presse han litt hvis du tør. Si at du ikke vet om du kan bli i et forhold som kanskje ikke har noen framtid. At du ønsker en sikker framtid, og at du ikke vil ta sjansen på å bli stående alene når du er 30 og måtte begynne helt på nytt da. Si at han er nødt til å finne ut av ting nå. Skjønner godt at du blir usikker når det ikke virker som han har tenkt på framtiden i det heletatt.

 

Håper det hjalp med en tur, alltid deilig når man er sinna og frustrert.

[Stinemoj]

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du sier! Ihvertfall når det gjelder å se fremover i tid, å nesten måtte dra svar ut av sambo... Det blir slitsomt i lengden... Heldigvis har det bedret seg bittelitt for meg og sambo, men det er en start... jeg bare tar igjen med samme mynt jeg, å da blir han stort sett nysgjerrig, å da sier jeg bare: Nå vet du åssen det er!. Er vel kanskje ikke den beste måten å gjøre det på... men det funket ikke å "bare" prate om det... Men etter jeg gjorde det, så har ting blitt bedre.. Det er et forslag iallefall =) Han må jo lure litt innimellom han også!

[-Mariposa-]

Jeg har snakka med sambo - skrev en lang tråd om det:D

[Stinemoj]

Jeg får sjekke ut den da *finne*

[-Mariposa-]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/8847790

[AnneSynnøve]

Hei du,

 

jeg kjenner at jeg blir trist av å lese det du skriver. Forstår godt hvordan du har det. Jeg gikk i min tid fra en samboer pga. en sånn greie. Når jeg til sist spurte det ultimate spørsmålet; Hvis ikke nå, når? Svarte han om en stund. Når jeg sa: Jeg trenger et mer spesifikt svar enn som så, svarte han: Jeg kan ikke gi deg det svaret fordi jeg ikke vet om jeg vil ha barn.

 

Jeg fant ut at jeg ikke hadde tid til å vente, gikk fra han og bestemte meg senere for (mentalt sett) å skille mann og barn.

 

Har en kjæreste nå. Da jeg traff han for ett år siden, fortalte jeg han at jeg skulle insemineres i mars 2007. Dette aksepterte han. Han var selv i midten av 40 årene og ferdig på den fronten. Det aksepterte og forsto jeg. Og jeg - forventet at han aksepterte og forsto at jeg ikke var ferdig på den fronten. Og det gjorde han.

 

Nå er jeg gravid og samtidig - har jeg tilfeldigvis en kjæreste.

 

Men du - jeg sier ikke at min måte å gjøre det på, er det riktige. Det jeg sier er at du må være bevisst dine egne behov, dine egne grenser og dine egne mål. For dersom det ikke blir du som skaper fremtiden din, så er det noen andre som gjør det for deg og sjansen er da større for at du ikke blir fornøyd.

 

Lykke til:)

[-Mariposa-]

AnneSynnøve: det der var veldig tøft gjort. jeg tror ikke jeg hadde klart det. men heldigvis virker det som om tåken har letna i heimen og samboeren min har gått med på å kutte ut prev om ca 1,5 - 2 år.

Jeg har tenkt mye det siste året på hva jeg evt skal gjøre hvis samboeren min ikke klarer å bestemme seg. For en stund siden var han jo ikke sikker på om han ville ha barn engang. Nå håper jeg virkelig at han ikke ombestemmer seg, for det er jo mulig, men jeg prøver å tenke positivt og ikke snakke så veldig mye om dette akkurat nå. Jeg har på en måte fått det jeg trengte akkurat nå så får jeg heller konse på forholdet og meg selv og ta barn/prev temaet opp etter nyttår:)

 

Lykke til til deg og:)