Mister følelsene ovenfor samboeren min

[Anonym bruker]

Hei,

Min samboer og jeg har en datter på 6 mnd og han har en sønn på 14 år. Når jeg traff min samboer følte jeg at livet mitt begynte for alvor og jeg har aldri elsket en mann slik jeg elsket han. Jeg viste at endelig har jeg funnet den rette og han vil jeg dele resten av livet mitt med.

Underveis har det skjedd mange skuffelser og jeg føler jeg kjemper en kamp hele veien. Vi var inntil hverandre hele tiden og koste og nøyt livet. Dette er det slutt på. Vi har store problemer med kommunikajson og går til familie terapaut, virker ikke som det hjelper egentlig.

Jeg får ikke lov å ha noe å si i vårt hus ovenfor sønnen hans som jeg synes har alt for frie tøyler hos pappa. Sønnens mor og jeg er helt enige om grensesetting, men ikke pappan for han synes det er slitsomt. Jeg har følt meg mye alene i svangerskapet og etterpå med vårt nydelig barn. Uansett nå har jeg begynt å ignorere han og ikke bry meg om ting han sier som sårer osv. Vi har snakket mye om div problemer hos teraputen. Jeg føler han er egoistisk, utrolig sær og vanskelig. Han mener ikke det samme selvfølgelig, han mener han gjør så godt han kan. Nå tror jeg ikke at jeg har følelser igjen for han. Jeg drømmer om en fremtid for min datter og meg, men min samboer er ikke i drømmene og planene. Hvor ble det av mannen jeg forgudet og elsket? Jeg var 110% sikker på at han ville gjøre meg lykkelig og at vi ville dele livet når vi ble gamle også.

 

Noen der som føler noe i likheten?

 

[Anonym bruker]

Jeg vet åssen det der er... Tror jeg med handa på hjertet kan si at alle følsene mine for sambo er vekk... Vi lever bare som en mamma ig en pappa... ;(

 

Ike vil han prate om det heller, for han mener han har det bra... Det er ikke lett...

 

KT

[Skurvelurven]

Noen ganger må man miste det man har for å sette pris på det. Hadde ikke jeg og samboeren brutt opp og flyttet hver for oss en periode for noen år siden, hadde vi aldri vært sammen i dag.

Jeg var lei av at han ikke ville ha barn, han var lei av at jeg maste. Dette var starten på mange problemer, som endte i dårlig kommunikasjon, og følelsene bleknet for oss begge.

Når vi var fra hverandre innså jeg at ingen andre gutter kunne sammenligne seg med han. Jeg prøvde å date andre, men det var tydelig at følelsene ikke var borte.

Han trodde han skulle nyte friheten, men fant ut at det ikke var noe gøy alene, og han savnet meg og det vi hadde sammen.

Nå er jeg gravid med vårt første barn, og vi har det bedre sammen enn vi noen gang har hatt. Jeg er innstilt på at ting kan blir tøft når den lille kommer, men tror at vi skal komme oss gjennom det sammen.

Jeg synes ikke det er et nederlag å ta en pause dersom man føler at det er riktig, og man føler at man virkelig har prøvd alt annet først. Det er bedre med en pause enn et forhold som ender i hat og krangel.

Dere får finne ut hva som er best for dere, og lykke til begge to:)