æææh, hjelp hjelp hjelp! teit problem, men hjelp!

[Anonym bruker]

jeg vet ikke om dette er det rette stedet å skrive dette på, men jeg er alene mor.. og her kan jeg være anonym : )

 

ok, greia er den, jeg har hatt en bestevenn i 8 år, vi har alltid hatt ett sånt perfekt vennskap.. men for en tid tilbake, så var vi ute å tok noen drinker og endte opp med å kysse, hvor han også forteller meg at jeg er drømme dama hans.. og at han har hatt lyst til dette veldig lenge.. det jeg ikke fortalte han, er at jeg har egentlig vært litt små forelsket i han i ganske mange år, men har aldri gitt uttrykk for dette.

(han er altså en sånn super vakker mann, som damer snur seg etter på gata, aldri trodd JEG hadde noen sjangs på dette vidunderet,hehe)

 

greia er da den, jeg er ganske ung, under 24 år, samme er han. jeg har ett barn som er 14 mnd, og min "venn" er egentlig ikke noe pappa-menneske.. jeg vil heller ikke at han skal være noen ekstra pappa, jeg vil "bare" ha en kjæreste, men ikke at han skal ta del i ansvaret for barnet, da barnefar har han annenhver uke.

 

alt er litt komplisert, mye rare tanker rundt alt dette, litt redd for å ødelegge vennskapet vårt, redd for at vi ikke funker som kjærester, redd for at meg plus en unge blir litt for mye for han osv. dette er en fyr som betyr uendelig mye for meg, han har vært der i de tøffeste periodene mine, støttet meg, han har på en måte alltid vært der... nå traff vi hverandre igjen, og endte opp med å ha sex.. og alt er SÅ bra når vi er sammen. jeg glemmer verden rundt meg, jeg glemmer hvor hardt livet er, jeg er bare en følelse, og det er lykkelig. han gjør meg så glad, trygg, jeg blir som en 14 åring igjen.. sommerfugler i magen osv.. jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt dette.. jeg måtte bare få det ut et eller annet sted.. det eneste jeg tenker, er at sånne følelser hadde jeg aldri for han som er pappan til barnet, og vi var sammen i mange år.. dette føles så rett for meg.. så bra bra braaaa! jeg får lyst til å skrike ut til verden hvor glad jeg er... huff..sikkert fryktelig forvirrende skriving, beklager det.

 

forresten, barnet og "vennen" min går veldig godt sammen, de liker hverandre, så det er heller ikke noe som stopper opp der.. hjelp meg!! hva gjør jeg, hvordan takler jeg dette? jeg er elendig på følelser og forhold!

 

hilsen frustrert,forvirret og antageligvis skikkelig forelsket jente

[chula]

Hei du!Så fint å høre at du er forelsket!?!

Jeg tenkte at hvis du har barnet ditt annenhver uke, hva med å ha en kjæreste den andre uka? Ikke nødvendigvis involvere han i alt av deres hverdag den uka du har barnet ditt, men bare kose deg og være kjrester den tiden barnet er borte?

Det er godt og kjørkomment å legge bort bekymringer og slikt og bare være den gode gamle jenta igjen......

Man vinner ingenting om man ikke satser noe!

[Singelmamma og banden]

Jeg er helt enig med Chula, det er veldig fint om man har den muligheten til å bare være kjærester :-) Da ser man om man passer sammen og slipper å ta hensyn til barnet oppi det hele i starten, og da kan man velge før man evt involverer barnet til fulle også. Selv har jeg vært forelsket i en kollega på jobb, men han er ikke forelsket i meg da, men vi har unger på samme alder og kjenner hverandre både med og uten barn, og selv om han ikke er interessert er det jo deilig å kjenne blodet bruse i ørene... ;-) Nyt det!