Hvordan reagere når barnet er "Dramaqueen"?

[...marge]

Jeg har bare hørt om Dramaqueen, men jeg tror gutten min er King of Drama. Han er forferdelig snarsint. Alt skal gjøres som han vil og når han ikke får det akkurat slik så er det hyling og tårene triller.

 

Kan ta morgenen i dag. Jeg hører han våkner og går inn. Han skriker at han skal gå ut, ikke jeg gå inn. Javel, bevares, jeg går ut. Så roper han "Mamma" og jeg går inn. Alt er bra til jeg trekker opp rullegardinen. Da blir han sint igjen. Men jeg har fått nok så jeg sier bestemt at nå er det morgen og rullegardina blir oppe.

 

Jeg går ut og gir lillesøster pupp i rommet ved siden av. Han hyler, skriker og ja det er ikke måte på. Som om han blir banket! Jeg snakker til han et par ganger så han hører at jeg er der, men gir ikke mye respons. Han kommer ut og er akkurat som vanlig.

 

Når jeg skal kle på han så kommer trusa litt skjevt på og han : "AAAAAÆÆÆÆÆUUUUVV! DET GJØR SÅ VONDT I ROMPA MI!!!!" Det med rompa er en gjenganger. Vi har sjekket den gang på gang, smurt med krem, fundert på barnemark osv. Men det tror jeg også er bare drama.

 

Når vi skal i bilen er det også bare bråk. Han skal gå først i bilen og jeg og lillesøster komme etterpå. Men jeg har allerede gått ned de 6-7 metrene og vil ikke gå opp igjen. Jeg vil ikke komme og gå som en 3 1/2 åring bestemmer! Så han står ved trappa og hyler. Jeg setter inn lillesøster, starter bilen og sier at han får komme NÅ ellers kjører vi. Da kommer han.

Det kunne sikkert ha vært gjort mer pedagogisk, men jeg har snakket til han rolig flere ganger og sagt at han skal komme, vi går ikke opp igjen, og han bryr seg ikke om fornuft.

Og å hente han eller at vi går opp og går ned igjen slik han bestemmer vil bare gjøre det verre, hvis han får bestemme alt?

 

Noen som har råd til å behandle en dramaqueen? Skal jeg være steinhard uansett? Når jeg gikk inn til han om morgenen, skulle jeg ikke gått ut den første gangen? Kan han ikke få bestemme noe uten at han skal ta over og bl helt uspiselig?

 

Det er også mye sutring hvis han ikke får det som han vil. Han snakker bra og vi prøver virkelig å si rolig til han: "Ikke skrike. Snakk rolig så vi forstår deg". Det hjelper imellom, men neste gang så er det sutring og skriking mens han snakker.

__________________

[Gjest]

kjenner meg så godt igjen! Spørr i barnehagen hvordan humøret hennes har vært, og hun er jo verdens blideste unge, hjemme er det bare trass.

 

Leste i en av disse bøkene, ("søvn og utvikling", var det vel) at de gjør det for å få motstand. De sjekker om foreldrene er konsekvente, og at det skaper trygghet når det ikke er de som bestemmer. Lurer bare på hvor mye trygghet det skaper at mamma og pappa konstant blir sinte. Hvor mye sikkel snørr og tårer kan man tåle.

[Anonym bruker]

Maa bare legge inn en kommentar til det Sarhann skriver om at mamma og pappa konstant blir sinte: Hvorfor maa de bli det? Hos oss reagerer vi ikke med sinne, men med konsekvens og at vi er bestemte. Vi har veldig lite proeving av grenser, veldig lite trass og har en gutt som er glad, positiv og fornoeyd.

[Anonym bruker]

Til Anononym rett over her:

 

Det er ikke alle som er så perfekte som dere! Klart man av og til blir sint, altså når man er normal og ikke perfekte superforeldre. Kanskje oftere enn av og til også! Det er lov å bli sint innimellom!! Barna har også godt av og se det, for de trenger også å bli sinte av og til. Blir de aldri sinte stenger de masse føleser inni seg, og DET er iallefall ikke bra!

Blir så provosert av alle de som prøver å fremstå som helt perfekte foreldre, mens de som er ærlig blir sett på som uansvrlige og dumme. Verden er ikke som på tv-3 og super-nanny, det er mer nyansert og komplisert enn som så!!!

 

Så til alle dere som tør å innrømme at dere er normale, og ikke super mammyer/pappyer: Bare bli sint på avkommet av og til, det er normalt, og SUNDT!!

[Anonym bruker]

Huffda...til deg "Anonym" som synes vi er saa problemfrie at vi er "perfekte"...: Jeg skrev en kommentar tilbake til en annen inlegger som lurte paa hvor sundt det var aa se foreldrene sine "konstant sinte"; vi er ikke perfekte, vi blir sinte hvis vi maa - men det betyr ikke at vi maa ty til sinne hver eneste gang vi setter grenser! "Uansvarllige" og "dumme" er dine egne kommentarer. Vi kan ikke se poenget med aa vaere "konstant sinte", vi ser ikke paa oss selv som perfekte, langt ifra, men vi er normale, sindige mennesker og gutten vaar er helt sikkert ikke lei seg for at ting gaar litt roligere for seg her i huset. Grensesetting trenger ikke aa ha noe aa gjeore med sinne. Vi ser paa grensesetting som aa finne loesninger som fungerer, ikke sperre veien og vaere sint. Bestemte er vi, og veldig klare paa hva vi tolererer og ikke tolererer - er ikke det litt sundt ogsaa, da...?

[Anonym bruker]

he he he...

[Gjest]

Godt å se at innleget til ...marge ble snudd til noe som passer best på krangle siden, det setter hun nok pris på. Trass er ikke enkelt å takle, hvis det ikke kom tydelig frem, blir vi sinte når det er kun snørr, tårer, dytting og slåingfor en bitteliten ting, for ex: Du må ta på deg sko, før du går ut. Når mamma og pappa er slitne/ trøtte eller stressa da er det ikke lett å holde roen.

 

Trass er en fin ting vi alle skal i gjennom, litt trening før tenårene. Hehe