Jeg vet ikke om jeg elsker han lenger...

[Anonym bruker]

Vi har vært gift i 5år og vi har en gutt på 2 og ei jente på 3mnd.. Følelsene har egentlig dabbet mer og mer ut, trodde det var pga stress, eller rett og slett at det ble for mye i det siste.... men etter mye krangling, så får man visse tanker i hodet.. og har tenkt om jeg virkelig elsker han. jeg bryr meg om han og er glad i han. Men det kan jo også være naturlig siden vi har to barn sammen. Det kommer alltid til å være et bånd mellom oss, for vi har jo en fortid sammen..men er det nok til å holde ut sammen?

[Fridulf]

Hei!!

 

For å si det sånn, når man tviler på om man elsker noen, så er det ikke bra nok. Sier du deg ikke enig? dette er virkelig leit om man føler man aldri kan leve uten denne personen. Men alt skjer i perfeksjon.

 

Følg hjertet. For da kan du ikke ta feil valg. Om du i det heletatt tenker "Jeg vil gå fra han" så er det DET du må gjøre"

 

Hva føler du?

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Vi har to barn under skolealder og giftet oss for 4 år siden. Jeg grubler VELDIG ofte på om jeg virkelig elsker ham, eller om vi bare står på "stand-by" pga. barna. Jeg vet ikke engang om jeg vet hva det vil si å elske ham. Jeg mener, jeg er jo glad i ham, og han betyr noe for meg, men hvor går grensen mellom det og å elske?

 

Det er vel noe i ordspråket "er du i tvil så er du ikke i tvil", men jeg er det likevel...

 

Dette var nok ikke noe hjelp for deg, men du er ikke alene om å ha det slik.

[Anonym bruker]

Tror små barn kan slite på de fleste av oss, og at stress og krangling kan ta mer på når man står her med flere små barn - å lure på om det er liv laga for forholdet er ikke uvanlig, er det vel?

 

Synes det blir veldig feil å si som noen over her, at man skal gå ut av forholdet så fort man tviler på forhold eller følelser, periodevis tror jeg de fleste av oss opplever at vi ikke er sikre på følelsene våre, eller om vi gjør det rette ved å fortsette i forholdet. Jeg synes dette er noe man må kunne snakke om, selv om det kan synes vanskelig. Barn er, alene, ikke noe man kan bygge hele forholdet på - i mine øyne, men vi skylder dem å finne ut "hvor landet ligger".

 

Så JEG synes det er noe du bør tenke godt over, gjerne snakke med partneren din om. Hva var det som gjorde at du elsket ham i første omgang, og når forsvant dette?

[Anonym bruker]

Når jeg leser svaret mitt, synes jeg nesten jeg høres ut som en "stå-på-og-bli-i-forholdet-for-enhver-pris" dame. Slik er jeg ikke. Mener bare at du ikke trenger forhaste deg, men bruke tid, sammen med gubben, til å finne ut om det er muligheter for forholdet - er det ikke det, er du i det minste litt mer sikker i saken før du avslutter det.

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg hadde det som deg etter sommeren.Jeg

"flyttet" til mamma for noen dager med sønnen vår og var fast bestemmt på at det var slutt..Men mannen min fikk overtalt meg til at me skulle hvertfall prøve litt til,og da tenkte jeg at me kunne jo prøve så visste jeg med meg selv at jeg hadde hvertfall prøvt..

Etter noen mnd.klarte me prestere at jeg ble gravid igjenn,var ikke med i planene,men i de siste har jeg tatt med selv i å tenke at jeg håper vi kan leve sammen resten av livet,skummelt...Så det hjelpe for vår del å "prøve en siste gang".

Så etter min erfaring ville eg snakket med han om det evt.prøvt rådgiving.Etterhvert finner du nokk ut om dere har en fremtid sammen eller ikke og når følelsene dine er sikre sin sak vet du hva du skal gjøre:)

 

Lykke til

[Anonym bruker]

tusen takk for alle svar, setter stor pris på dette. Det spørsmålet som har surret rundt oppi hodet er at jeg er så utrolig glad i han og jeg klarer ikke å såre han.. Og det er jo enda dummere, er det ikke vel? Jeg vet at jeg kommer til å knekke han og jeg vet også at jeg er utrolig pysete til å gå ifra han for tanken på å være alene med to små. Men samtidig så føler jeg at vi skylder hverandre å være ærlige.. Jeg har også sagt det til han at jeg trenger tid til meg selv for å finne ut følelsene mine ovenfor han.. men han mener at dette kan vi ordne sammen ikke hver for oss.. Påska skal han utrolig nok ta seg fri, og dette hadde jeg sett fram til. men nå, føler jeg absolutt ingenting. Han kunne like greit ha jobbet... Det er vondt men samtidig rart å føle det slik ovenfor en som jeg trodde jeg ville leve resten av livet mitt sammen...

[Anonym bruker]

Åh, jeg skjønner deg så innmari godt...har det akkurat det likens. Jeg er kjempeglad i han, bryr meg om han..men føler ikke noe mer enn det. Da forelskelsen forsvant, så var det ikke noe mer igjen..han elsker meg virker det som, mens jeg bare er helt tom...har akkurat kjøpt oss hus nå, lagt planer for fremtida...også går jeg her og tviler på om jeg elsker han...sukk! Men disse følelsene kan man jo ikke kontrollerere, er bare så leit når det er barn involvert! Jeg har så lyst at gutten vår skal vokse opp med begge foreldrene sine..så jeg skal bite i det sure eplet og prøve så godt jeg kan for gutten min å få dette til å funke...det kan jo hende det bare er en fase jeg har..vet ikke..håper det! Jeg ønsker ihvertfall lykke til framover...det beste er nok for deg å finne ut av dette på egen hånd, hjelper ikke å ha mannen din hengende over deg..tror jeg da.