Tempramentsfulle mødrer??

[Anonym bruker]

Er det noen her inne som har virkelig tempramang? Som blir veldig fort utålmodig og sint? Hva gjør dere eventuelt med det? Hvordan klare dere å beholde roen når det egentlig bobler inni dere? Går det mye utover barna? Mye kjefting f.eks?

 

For jeg er en av dem. Jeg kan kjefte mye på sønnen min, men vet hvor grensen går. Har aldri skreket til han, bare kjeftet når han har gjort noe galt. Det verste er at noen ganger kjenner jeg at det bobler inni meg, og har så lyst til å skrike ut, men kan ikke gjøre det. Og den følselsen er så ille.

 

Så dere som har samme problem som meg og som vet hvilken metode som hjelper, så tar jeg veldig gjerne mot råd. For jeg har ikke lyst til at sønnen min skal vokse opp med en kjeftsmeller.

[Anonym bruker]

Glemte å si at jeg må legge inn innlegget her, for har lyst til å sig. anonymt!

[NessaS]

Jeg kan ha litt kort lunte til tider, spesielt hvis jeg er sliten og trøtt.

Det som hjelper meg er å gå vekk fra situasjonen, legge meg flatt ned på gulvet og puste dypt mens jeg teller til 20.

Har ikke gått ut over gutten min (enda), da jeg har klart å roe meg ned med denne "øvelsen"

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Til tider kan jeg "koke". Da går jeg inn på soverommet vårt og puster ut.

Dette fungerer for meg. Må ut av situasjonen å hente meg litt inn. Tror det er en bra teknik for de fleste. Hvis vi er ute blandt folk så har jeg lært meg å puste ordentlig ett par ganger. Så roer jeg meg.

[Gjest thricane]

jeg kan være en skikkelig kjeftesmelle. men utrolig nok har jeg ikke kjefta på sønnen min enda, (selvf snakka hardt til han hvis han gjør noe veldig galt)

 

kan ha noe med at jeg enten forlater rommet selv hvis det er mulig, og lar pappa ta over, ellers så prøver jeg å finne et sted der vi unngår konflikten. f eks er vi på butikken, går jeg ut i bilen, i stedet for å "diskutere"..

 

prøver også å unngå situasjoner jeg vet kan gi en konflikt. står det en fin vase på bordet og guttungen er i test mamma humør, setter jeg den heller vekk enn å si nei 20 ganger og irritere meg over at han ikke hører.

 

les artikkelen som ligger på denne sida ang 2 åringen.... forandrer ofte syn på hvorfor barna gjør som de gjør

[Anonym bruker]

Så det dere sier er, hvis dere blir sinte på barna så går dere vekk? For det gjør jeg når jeg føler at jeg kan bli så sint at jeg sprekker.

 

Som idag morres. Sønnen min sutret og sutret uten stans fra han sto opp til han vi kom til bhg, dvs i 1,5 t. Idag morres skulle jeg skifte på sønnen min, men han begynte bare å vri seg vekk og slå etter meg. Da følte jeg at det begynte å boble inni meg, så jeg gikk ut fra badet og inn på kjøkkenet der jeg begynte å smøre nista hans.

 

Er det slik dere mener med å unngå konflikter?

[Anonym bruker]

Tar enten han vekk eller går vekk selv ja. Blir så sint noenganger at det føles som jeg kommer til å sprekke, men bruker å tenke gjentatte ganger "deg går over det går over" så prøver jeg å bare glise å le av hele situasjonen:p

[Anonym bruker]

Men i alle dager, så skinnhellige mammaer... har dere virkelig aldri skreket til barnet deres?? Tror jeg ikke noe på... Jeg har skreket og kjeftet mange ganger, jeg! Og jeg tror ikke jeg har temperament over det "normale". Men barnet mitt er kanskje litt mer turbo enn gjennomsnittet, hihi....;-)

 

Jeg innrømmer at jeg får litt dårlig samvittighet når jeg har skreket og kjeftet, men samtidig tror jeg virkelig ikke at barnet tar skade av å se at omgivelsene reagerer på dårlig oppførsel.

 

En mamma er bare et menneske..

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg har ropt til snuppa, ja! Ikke bare en gang. Jeg har skikkelig temperament, men har klart å roe meg veldig egentlig. Jeg må sørge for at jeg er uthvilt og ikke for sulten, ellers blir det vanskeligere. Og så blir det vanskelig i de situasjonene jeg hadde forventet et resultat som ikke kommer... Så å senke forventninger (som f. eks. i leggesituasjoner) og å være i forkant av evntuelle problemer hjelper meg utrolig bra.

[Anonym bruker]

Jeg synes at barna ikke har noe godt av at foreldrene skriker til de. Når jeg skriker til min 2 1/2 åring, skriker hun tilbake, hysser meg, skriker og kjefter på lillesøster på ca 8 mnd, eller kjefter på dukken sin. Det er da speilbilde av hva vi voksene gjør. Resulatet er at barna kjefter på søsken, foreldre, vennene sine, barnehagetante, dagmamma osv. Fordi de tror at det er en måte å få viljen sin eller unngå konflikt. Nei, det er ikke lette saker. Noen ganger føler jeg meg hjelpeløs:(

[Anonym bruker]

må si at sønnen min får av og til litt mer kjeft enn det jeg ønsker, men av og til koker det over og jeg ser at han bare tester grenser...

 

litt har nok med at hormonene mine er helt på styr ( gravid med nr 2) og jeg kjefter på mannen og. prøver så godt jeg kan å snakke rolig til småen, men det hjelper sjelden

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Det er klart at det ikke kommer noe godt ut av å skrike til barna sine. Men man ER tross alt bare menneskelig, og jeg tror ikke det er mulig å være 100% rolig hele tiden. Selv om det så klart er MÅLET er det ikke alltid så lett å komme dit ;o)

[Laila77]

godt at det kom nokre litt meir realstiske innlegg på slutten her. støttar meg heilt og fullt til dei som innrømmer at dei spekk av og til (eller ofte, kanskje). som det var sagt, så er vi berre menneske vi også. Etter kvart som barna blir større må vi lære dei å forstå at vi menneska kan ha gode og dårlege dagar og at vi av og til ikkje toler like mykje. Å oppdra eit barn til å blir forståelsesfull er ein del av dette. At ein av og til kanskje må skjerpe seg for ikkje å sprekke er nok heilt sikkert tilfelle, men eg klarer det i alle fall ikkje alltid. Og når vesle handa er på veg bort i ei varm gryte som ein del av ei lang tirade med kampar ein vanleg ettermiddag, kan ein ikkje gå inn på soverommet, men må gjere det ein kan for å unngå katastrofe. Om det innkluderer eit skrik, så trur eg det må vere greit. At skrik avlar skrik er vel også noko vi har sett etter kvart, men sånn må det vere, trur eg.

 

Håper likevel for eigen del av behovet for høgrøsta kjefting kan avta etter kvart som vi får betre kommunikasjon og småen forstår betre kvifor noko er ok og noko ikkje er det. Konsekvenstenking er kompliserte greier som må byggast over mange år, gjerne heile livet, om vi tenkjer etter.

 

Ver dokke sjølve, og pass på å sei til ungane at de er gla i dei uansett. Eg har i alle fall somme gonger måtta sei at mamma er lei seg for i stad, og eg skulle ikkje ropt så høgt. Veit ikkje om han forstår heilt dette enno, men er no ein fin ting å innføre i dei situasjonar som krev det. Klarar ikkje vere supermamma heile tida, eg.

 

tvi, tvi til alle - både dei som har kapasitet til å gå på soverommet og telje til 20 og til oss andre som sprekk både no og då!

[Anonym bruker]

Jeg synes det handler litt også om en er sammen med barnet hele tiden. For eks jeg er hjemme sammen med 2 1/2 år og 8 mnd. Vi har ikke barnehageplass til eldste og mannen jobber mye. Hva skjer da, jeg er sammen med henne døgnerundt. I dag gikk vi ut på tur, mannen min var med. Jeg følte at jeg ikke hadde så mye konflikt med eldste som vi pleier å ha når vi er ute. Jeg kunne snakke rolig til henne i steden for å kjefte på henne eller skrike til henne, selvom hun var vanskelig. Fordi mannen min kunne ta seg av hun minste og jeg kunne fokusere meg kun på hun eldste. Det jeg egentlig prøver å si er at man mister tolmådigheten fordi man er hele tiden sammen. Jeg hater meg selv de gangene jeg kjefter på min stakkars 2 1/2 åring. Hun er jo tross alt liten, selvom hun kan forstå mye mer enn vi voksene tror.

[Anonym bruker]

Jeg unnskylder meg etter hver gang jeg kjefter på datteren. Men føler også at jeg mister troverdigheten hos barnet mitt. Ville vi voksene akseptere at barnet gjøre samme gale ting om igjen og om igjen og unnskylde seg hver gang, og alt er glemt og tilgitt? Vi må ikke glemme at barna er også mennesker, de har også følelser.

[Laila77]

for å utfylle det eg sa i førre innlegg, så seier eg ikkje alltid unnskyld. Berre når eg i etterkant ser at eg reagerte urimeleg (fordi eg var trøtt, sur eller noko anna som ungen ikkje har noko direkte skuld i). Ein del irettesettelse må ein gje sitt barn utan å skulle ha dårleg samvit, eller så går det nok på truverdet laus, som førre innskrivar seier.

 

[Anonym bruker]

Jeg mente ikke at Laila77 eller andre unnskylder seg alltid. Det var bare et generellt spørsmål, eller tanke.

[Anonym bruker]

Jeg sliter med akkurat det samme, og får så veldig dårlig samvittighet etterpå. Sønnen min er snart 2 år nå, og trassingen har akkurat begynt, i tillegg er jeg gravid med nr 2.

 

Nå er nok jeg full av hormoner og lunta blir nok litt kortere av den grunn også, men når gutten slår seg fullstendig vrang, og jeg merker at det koker, da blir det litt kjefting. Hvis vi f.eks er i butikken eller ute og går tur så tar jeg han bare under armen, bærer han til vi kommer i bilen/hjem. Trodde aldri jeg skulle komme i en sånn situasjon (har sett mødre tidligere da jeg selv var barnløs, med barn som jeg betraktet som uten oppdragelse, gjett om DET har slått tilbake på meg ;o)).

Når vi er kommet i bilen eller hjem så prøver jeg så godt jeg kan å stenge hyling/gråting ute og telle sakte til 10 og puste godt, pleier å hjelpe. Hvis ikke så legger jeg han i senga, mens går til et helt annet rom. Blir nesten som en omvendt time-out. Det er mamma som får det stille og rolig en stund.

 

Sliter i tillegg litt med følelsene for tiden, går bare og venter på neste utbrudd(til gutten), og klarer ikke helt å glede meg over gutten min eller at jeg er gravid med nr 2... Det også tærer veldig på samvittigheten. Noen andre som har det sånn?

[kvirrevirrevitt]

Takk for disse innlegga... Hører nesten alltid bare fra de "perfekte" mødrene..

 

Har kjefta så fælt og skreket så høyt noen ganger atte huff... en gang gikk det så over streken at jenta mi blei skikkelig skremt...-begynte å le hysteriskt. Hadde så dårlig samvittighet at jeg bare gråt og gråt, og da mannen min kom hjem hadde jeg bestemt at jeg skulle flytte ut og at han måtte ta foreldre-retten... Syntes ikke jeg fortjente å være i nærheten av barna lenger, og va helt sikker på at han ville skilles etter å ha hørt meg foklare for en slags forferdelig mor jeg var..

-Men det ville han ikke høre snakk om,heldigvis

 

Hører med til historien at jeg har bestandig hatt et voldsomt temperament, og at jeg har vært veldig sliten og trett etter et slitsomt svangerskap og dårlig form etter fødsel, og med en på to og et halvt og en nyfødt i huset, vel.. -jeg syntes kanskje det var litt vanskelig til å begynne med. -Og når jeg er trett, eller det har gått for lenge siden jeg har spist, så skal det ingen ting til.

 

-Men jeg tror datteren min har overlevd hendelsen uten noen varige men, og jeg har erfart at jeg ikke har samvittighet til å leve med meg selv etter slike utbrudd, så jeg blir gradvis å bli "bedre" )

 

Hjelper meg til å skjerpe meg også når jeg ser at to sekunder etter at hun har fått kjeft så går hun bort og kjefter på lillebror... Men noe kjeft må de jo nesten få! -Men viktig at det er kontrollert, tror jeg. Ikke bra å miste tempramanget, nei.....

 

Hjelper fint å prøve å unngå/forutse situasjoner.. + å passe på å få nok søvn (lett når man ammer om natten, NOT) og spise til faste tider.

 

** Litt morsomt er det foresten når hun hermer etter meg og kjefter på pappaen- bruker fornavnet hans og pekefingeren under nesa hans ))

[kreps-76]

Denne debatten "trengte" jeg virkelig!Jeg er også ei slik temperamntsfull mor, og av og til (altfor ofte) har jeg ropt og skreket til min to og et halvt åring. Hver gang får jeg så dårlig samvittighet og føler meg som verdens verste mor. Jeg rett og slett hater meg selv, når jeg ikke klarer å kontrollere raseriutbruddene mine. Jeg jobber hver dag med dette, lover meg selv at dette var siste gangen. Også plutselig er det på`n igjen med kjekt og skrik. Det henger sammen med lite og dårlig søvn, dager hvor man ikke vet hva overskudd er lenger, dager hvor man føler seg alene om alt ansvar osv- det er på de dagene det er vanskeligst å takle alle situasjoner fornuftig og rasjonelt. Jeg har også bedt om unnskyldning, uten at det har gjordt at jeg har følt meg særlig bedre, for når sinnet er urimelig så hjelper det ikke stort å "unnskylde" seg.. Men jeg gjør det likevel, for å forklare at "det er ikke bare din feil at mamma ble så sint nå, det er ikke lov å rope så høyt til gutten sin som mamma gjorde, men mamma blir så sliten og lei av og til.." Det var bare så godt å høre at det er fler som ikke er "perfekte". Det som hjelper meg når jeg strever som verst med følelsen av å være udugelig etter slike sinna-episoder, er at jeg prøver å holde fast i tanken om at jeg hele tiden gjør så godt jeg kan, og at jeg i de fleste andre situasjoner er en god nok mamma for barna mine. Jeg har et sterkt ønske om å få laaang lunte, lære meg å telle til ti osv- men jeg må nok jobbe lenge før jeg klarer det ja.Men det er målet-

[Anonym bruker]

Jeg sliter med tolmodigheten jeg også ja.. er nok ikke av de værste,men jeg kan også hyle til jenta mi på 2 år..Og det er jeg IKKE stolt av!! Men av og til så skjer det bare!! Og da forteller jeg henne at jeg ikke mente å snakke så høyt og at jeg ikke er sinna lengre osv..Får drit dårlig samvittighet etter jeg har kjeftet!!

[Anonym bruker]

Samme her, datteren min kan trasse veldig, særlig når hun er trøtt.

Må innrømme at jeg i slitne øyeblikk med har hylt til datteren min og faktisk kløpet henne i kinnene i enkelte situasjoner.

Jeg er IKKE stolt av det, og skulle gjerne hatt det ugjort.

Føler meg som verdens verste mor og synes absolutt ikke at det er noe hun fortjener eller er riktig å gjøre.

Noen andre som har "mistet kontrollen" noen gang??

Til alle besser-wissere: Jeg vet det er feil OG det har ikke skjedd ofte, så vær så snill og la meg slippe dømmende innlegg.

[Anonym bruker]

Noen ganger så tror jeg at barn har det godt av å se når en voksen blir sint. For da vil barna skjønne at et sted går grensen, og at det er helt greit å bli sint.