Trenger motivasjon/støtte NÅ!

[Anonym bruker]

Holder på å legge henne i egen seng for første gang i dag. Tidligere har hun sovet enten i mellom oss eller i vugga si ved siden av. Nå er hun ni måneder og vi har bestemt oss for å legge henne i sprinkelseng på eget rom (vegg i vegg med vårt).

 

Hun ILLSKRIKER, og har gjort det i tre kvarter nå. Selv om vi er hos henne og koser hele tiden. Hva skal vi gjøre? Skal vi bare gi opp? Eller fortsette?

 

Trenger gode råd,nå! Vi er i ferd med å miste motet, men er redd all griningen blir "forgjeves" dersom vi bare gir henne viljen sin. HUn er frisk, god og mett og tørr bleie og alt det der...

[animal]

Nå har dere jo begynt, så hvis dere gir dere nå, så har jo egentlig skrikingen hennes i de tre kvarterene vært forgjeves (hvertfall for deres del ;o), Fortsett å være bestemte men tilgjengelige, hun roer seg nok!

 

Lykke til!

[CiljaS]

Det er sikkert veldig mye nytt for henne i og med at hun også plutselig får ny seng som ikke er så liten og lun som vogga. Hva med å venne henne til den nye sengen først inne på deres rom og så flytte henne når det går greit?

[Gjest]

*motivasjon og støtte oversendes*

 

Vel, har dere holdt på 3 kvarter, så vil jeg, selv om det sikkert ikke er populært, si fortsett...

 

Dersom du ammer fremdeles kan du gi litt pupp som "belønning" og legge henne igjen. Det fungerte på veslemor når hun ble illsint...

(bare ikke i dag, men det var en heeelt annen historie:p)

Evt sørge for å roe skikkelig, sitte der litt mens hun er i sengen osv...Noe dere sikkert har gjort allerede, men verdt et forsøk til kanskje?

 

Ønsker dere i allefall lykke til. Håper det går bedre i morgen som hun er litt mer vant til det:)

[♥♥♥Mamma til nr 2 i Mai-09♥♥♥]

Oj, nå er jeg glad vi begynte med egen seng på eget rom en uke eter fødsel:) Var redd noe av dette skulle komme til å skje ja...

Men jeg tror rett og slett dere bare må prøve igjen og igjen...

Eneste jeg kan si...

Han skrek en del i starten her og, men han var jo så liten ennå da...Men vi lot han ikke skrike og skrike. Da fikk han heller være hos oss en stund, så bar vi han i sengen sin etter hvert. HELST FØR han sovnet helt , så han ble vandt med å SOVNE i sengen sin. Tullet pledd rundt han i og la han i sengne sin. Da kjente han ikke den kalde dyna og sånn. Dette gikk seg veldig til etter hvert, og nå er han 2 mndr. Sover og sovner i egen seng hver kveld.

Mass lykke til iallefall:)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar!

 

Jeg orket ikke å utbrodere så mye i sted, da det var hyling for alle penga i bakgrunnen. Men nå har hun sovnet, så da kan jeg forklare litt mer.

 

Hun har hele tiden fra hun ble født blitt lagt i egen vugge. Det har ikke bydd på problemer, og hun har sovnet kjapt og greit. Men på grunn av nattamming har jeg tatt henne over i vår seng sånn i tre-fire tiden. Og siden jeg ofte har vært så trett (og derfor ikke orka å bære henne tilbake) har hun bare sovet resten av natten mellom oss. Det har vi kost oss med alle tre.

 

Men nå er hun ni måneder og vi føler vel at tiden er inne for å gå over til sprinkelseng. Hun har nemlig akkurat lært å reise seg opp selv, og da blir leandervugga for liten. Og hun kan jo ikke sove i mellom oss for all evig tid heller selv om det er koselig. Hun blir nemlig så fristet av å ha puppen min så nærme, og vil jo ha mm hele tiden...

 

Det er til tider litt slitsomt, og jeg føler det går veldig ut over søvnkvaliteten, siden jeg aldri får sove mer enn to timer (maks) i strekk. Og hele tiden sover jeg lett og bare venter på neste gang hun skal suge seg fast i puppen. Så jeg er ganske motivert for en forandring. Men samboeren min (som forøvrig sover godt om nettene) synes hun skal få ligge i midten av oss "til hun er minst to år"... hehe :-) Dette var en uttalelse som kom i forbindelse med hylingen nå i kveld...

 

Så jeg begynte med å gi henne pupp, og da hun nesten var kommet seg inn i drømmeland, løftet jeg henne forsiktig over i senga. Det som skjedde da var at hun hylte så godt hun bare kunne. Samboeren min overtok og jeg gikk ut. Han sang for henne og strøk henne på kinnet. Hun hylte uten stans. Jeg kom inn og fortasatte med det samme. Slik byttet vi hele tiden. Hun hadde til enhver tid en av oss i nærheten som koste med henne, men hun bare skrek. Så vi var like ved å miste motet. Det var så hjerteskjærende og sårt å høre på, og vi følte begge to at vi var ufattelig stygge med henne. Men det som holdt motet mitt oppe var at det ville være "forgjeves" om vi bare gav etter.

 

Så etter en time med hyling og spetakkel, roet hun seg endelig og sovnet. Jeg gikk triumferende ut av rommet, med visshet om at jeg hadde fått henne til å sove uten å ta henne opp. Nå sover hun søtt i sprinkelsengen sin, og så får vi bare krysse fingrene for at idyllen varer en stund.

 

Og igjen; takk for motivasjonen underveis :-)