Et hjertesukk..

[Gjest]

Jeg har ikke barn (enda..), og hører vel derfor ikke hjemme på dette forumet egentlig.. Men jeg har tittet litt og kjenner meg så godt igjen i så mye av det som står her. Mistet verdens beste tante i en fæl trafikkulykke for et halvt år siden.. Hun betydde så fantastisk mye for meg - og for mange andre; hun var en dame som ikke kan beskrives med ord. Selv hadde hun vært igjennom mye, og var alene da hun døde (mann + foreldre døde - hun pleiet de alle på sykeleie i en årrekke). Likevel var hun ALLTID opptatt av hvordan andre hadde det. Typisk henne var å sende små overraskelser i posten og vekke meg før skolen (kl0700!!) med hjemmlagde rundstykker og varm kakao. Da jeg fikk vite at hun var død var jeg uendelig langt nede, men jeg hadde så forferdelig vondt av mamma (de var søstre og bestevenner, og mamma har dessverre ikke så mange andre venner..) og prøvde derfor å være sterk. Men jeg sliter masse fremdeles. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på det som skjedde. Jeg gjenopplever den telefonsamtalen da jeg fikk beskjed om hva som hadde skjedd, igjen og igjen. Går gjennom hele "dødsdagen" minutt for minutt om igjen og om igjen. Min tante skulle hatt bursdag i går, og jeg tillot meg da å sette meg ned og åpne alle sluser. Det var godt, og jeg var helt utslitt etterpå.. Men det som "plager" meg er at jeg ikke lenger kan prate om det som skjedde med noen.. Den første tiden etterpå var det fullstendig akseptert, men nå føler jeg at folk rundt meg synes at det er på tide at jeg klarer å komme over det. Derfor snakker jeg ikke om det lenger, men holder tankene og følelsene for meg selv. Det er frustrerende, for som en annen her inne skrev; jeg har så lyst til å skrike og rope ut hvor forferdelig mye jeg savner henne!!

 

Off...Jeg måtte bare lette hjerter mitt. Føler med alle dere som mister noen. Det er vondt, men livet må gå videre. Heldigvis er ikke alle dager like tunge.

[godiva med 3 gull]

Kjenner meg SÅ godt igjen i det du sier. Om når det bare har gått en viss tid skal man liksom "ha kommet over" det.

I 1998 mistet jeg stefaren min i en trafikkulykke, i 2000 døde mamma av svulst på hjernen, i 2004 døde min stefar av lungekreft, og i 2006 døde det siste medlemmet av min familie, min mormor.. Hun fikk leve et langt liv, ble nesten 90 år.. og det er kun et savn etter henne. Ikke den fryktelige sorgen som kommer når noen dør midt i livet...

 

Det verste for meg er helt klart min mamma!! jeg har ikke søsken, og min mor var også enebarn... Heldigvis har jeg 2 herlige barn selv!!

Men ellers kjenner jeg at jeg er alene, og det er ingen god følelse.

Min mor fikk ikke se mine barn noe jeg synes er fryktelig trist, mine barn har ingen mormor noe som er like trist...

Nei man kommer aldri over tapet av kjære, men man lever videre.... selv om jeg må si jeg savner min mamma hver eneste dag!!!! Og gråter fremdeles ofte over henne..