Er det lurt å fortelle alle at man sliter????

[Kakedeig]

Jeg er veldig i tvil på hva vi skal gjøre framover. Føler jo at folk maser og tenker op spør om ikke vi skal få barn snart, vi er jo gift og greier. Foreløpig har jeg skyldt på at jeg vil bli ferdig med studiene, men det er jo en sannhet med modifikasjoner.... Vi har prøvd i godt over ett år, og skal til utredning etterhvert.

Hva mener dere som har kommet lenger i prosessen?

[Mia_I]

Vi fortalte det til de nærmeste - foreldre/søsken og noen venner. Da slapp vi det verste maset om når vi skulle "begynne å prøve" (aaaaargh!!!!) og kunne få litt støtte istedet.

 

Men ville ikke fortelle det til "alle", for å unngå mas og å måtte oppdatere alle mulige på hvordan det gikk.

 

Sa også fra til nærmeste overordnede på jobben - det er jeg glad for, for da slapp jeg forklaringsproblemer i forhold til legebesøk, forsøk osv.

 

Etter at vi lyktes og ble gravide har "hemmeligheten" av en eller annen grunn blitt spredd til flere. Noen har vel tenkt at det var greit å si det videre da, når det gikk bra. Kjenner at jeg ennå ikke er helt komfortabel med dette - var greiere da vi hadde kontroll på hvem som visste, og hvem som ikke visste, synes jeg.

[Kakedeig]

Vi har fortalt det til noen, men ikke så mange enda. Det har vært en del trøbbel på jobben i det siste og jeg blir så deppa når noen på jobben sier til meg at jeg kan jo bare kose meg litt med gubben så får jeg fri ett helt år! Akkurat i sånne sammenhenger har jeg lyst til å begynne å grine, men har heldigvis ikke gjort det enda....

 

[Mia_I]

Ah ja, det er det som er så provoserende. Man kan jo ikke skylde på folk som ikke vet, men de kan godt være litt mer sensitive på hva de sier...

Ved å fortelle unngår man jo en del slike situasjoner. Samtidig risikerer man at alle skal spørre og grave hele tiden, noe som heller ikke er så gøy.

 

Er en balansegang, det der...

 

Går jo an å si at man sliter med å bli gravid, men at folk ikke skal grave og mase, at man selv forteller når man har lyst til å fortelle.

[ano`num *17.03.10*]

Vi slet også med det der. Hva i all verden skulle vi si når folk som ikke hadde noe med det å gjøre maste.

 

Det ble ofte vage svar som "hadde det bare vært så lett" eller "det kommer vell en gang det også".

 

 

Når det gjekk noen år og vi startet med ivf var vi åpne om det til de nærmeste. Mange greide da å ikke holde tett om hemmeligheten vår. Så til slutt viste alle det....

 

Men når vi kom med vage hentydninger skjønte de fleste at de ikke skulle spørre så mye mer. Var et par uten sosiale antenner som grov eller maste videre, men da pratet vi det stort sett bort eller gjekk. Alt etter hva som passet seg der & da.

 

Ble mange spm i selskap og sant.

[Bia-liten]

Sniker meg inn her jeg, 4 år etter jeg "brukte" dette forumet

 

Vi hadde også en lignende start som dere: Var gift ei stund, og når vi så prøvde å bli gravide var det ikke så lett. Jeg vet ikke hvor dere starter med utredning, men vi gikk først i nærmere et år hos en fantastisk gynekolog. Vi var da gjennom undersøkelse av meg, av mannen min (sædkvalitet) og 3 pergotimekurer. Vi valgte å ikke si noe under denne biten, og det gikk egentlig veldig greit, for vi hadde hele tiden "leeenge" igjen til alt håp var borte...

 

Den dagen gynekologen sendte henvisning til Riksen fortalte vi alt, og det var virkelig i tide, for senere samme dag fortalte svigerinna mi at de ventet sin førstemann. (At det er noe av det mest insensitive noen noen gang har gjort mot meg kan du kanskje tenke deg selv, og hun var bare 7 uker på vei.....) Da var vi veldig glade for å ha støtten fra nær familie. Vi fortalte det til familien og nære venner. Jeg sleit veldig psykisk de nærmeste ukene, så jeg valgte å fortelle sjefen det også siden jeg ble sykemeldt.

 

Hvordan det gikk med oss? Vår første ble født nesten på dagen 1 år etter brevet gikk til Riksen, så vi hadde maks flaks og klarte det på egenhånd. Hadde da hatt en samtale som ga oss lite håp (PCOS), men da sykehuset sendte ut operasjonsinfo for sent snek lillemors egg seg ut gitt, og vi testet positivt bare 3 dager før noe som helt sikkert ville startet en abort. Andremann (!) klorte seg fast bare 14 dager etter vi startet å prøve og ligger nå og sover i vugga si.

 

Klarer ikke helt å glemme den avgrunnen som åpnet seg da henvisningen gikk til sykehuset, så jeg ville absolutt valgt å fortelle det til noen ja, men kanskje ikke alle.....

 

Lykke til!

[kirsty*2barnsmamma]

Vi har fortalt det til alle vi, fordi vi orker ikke spørsmålene fra andre, ogdet har stort sett vært bra. Nå får jo vi desverre de velmenende rådene fra andre, men føler de fleste er sensitive. Det er iallefall deilig å slippe å bære på dette alene, deilig å få støtte og oppmuntring fra andre, og de som kommer med velmenende råd de gjør det ikke igjen, for da tenner jeg på alle plugger :-)

[Mrs. icsi og småen]

De fleste rundt oss vet at vi ønsker oss barn og at vi sliter med å få det til. Men jeg har bare fortalt til ei veninne at vi skal til forsamtale i Haugesund. Det er en kollega som nok har mistanke om at noe skjer, men at vi skal i gang med ivf har vi ikke fortalt til familie eller venner. De har ikke mast eller spurt på en stund heller (heldigvis).

 

 

[Eat sardines and die]

Vi har fortalt det til de fleste vi. For oss er det ikke noe hemmelig eller skammelig rundt det. Det er nok sikkert mange som har fått vite det, som ikke "har noe med det", men hvilken skade gjør det at de vet?

Jeg synes vi har fått mer støtte og mindre spørsmål.

[Sitronelle]

Vi valgte å fortelle det til de fleste, da jeg ikke orket spørsmål om "har ikke dere lyst på barn da? Bare vent til det blir deres tur osv...." Da sa jeg rett ut at vi tror faktisk ikke vi kan få barn og at vi er på masse undersøkelser osv. Av mine venner og familie fikk jeg dermed masse positiv støtte. MEN var ikke positiv erfaring med å si det til svigers. For de visste vi gikk igjennom prøverør og overstimulering osv osv, men spurte ALDRI om hvodan det gikk med oss eller viste sympati....Det opplevdes trist og leit det også....Fortalte det til litt for mange kollegaer. Det var helt greit FØR prøverør prossessen virkelig satte i gang. Men da den var satt i gang, var jeg veldig var....Tenk om ikke egget festet seg osv osv...(Noe det gjorde og vi er så heldige å vente en liten pike om ca 1,5 mnd!!) Men neste gang tror jeg nok at jeg kun vil informere sjefen min om det mtp masse legebesøk osv. Men for all del, tror ikke det er bra å holde slikt noe for seg selv. Det er en utrolig tøff belastning både psykisk og fysisk, og da er det bra å få støtte!! I dag er det dessuten (desverre) blitt utrolig vanlig at folk sliter med å få barn, så det oppfattes liksom ikke som noen "tabu" lenger heller...