Tror ikke dattera mi liker meg! snufs..

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

Dattera vår på snart 1 mnd liker meg ikke tror jeg!Uff,nå er jeg skikkelig hormonell, men sånn føler jeg det.

Når jeg er alene med henne på dagen,er hun sutrete,vil ikke sove,når jeg prøver å roe henne og kose med henne dytter hun meg vekk og vil ikke se på meg eller noe.

Men så fort pappaen hennes kommer hjem fra jobb,lyser hun opp og hun smiler tilogmed. Hun har aldri smilt til meg.. Da slår hun seg til ro og blir rolig og sovner. Jeg blir ordentlig frustrert og lei meg jeg..

[solsikke pike+pikeimagen/uke41]

Hun elsker deg over alt. Blir sikkert bare gla når pappa kommer hjem å koser litt med henne også. Disse jentene blir raskt pappa jenter.

[Gjest]

Det trodde jeg før også, men fant ut at det "lukter" mat av meg, og derfor var hun sååå mye blidere til andre. Kan f.eks ikke sitte i armkroken min uten å vri og vrenge på seg, men når mormor kommer....da er det stas da. Ikke tenk så mye på det...jeg tror noen ganger at vesla bare er litt lei av å se trynet mitt hele dagen, og at forandring fryder...hehe

[Anonym bruker]

vi har vel alle vært der.... jeg har lest et sted at til mor tør barna å klage fordi hun er dem nærmest og tryggest, mens til far er de blide fordi de er litt "fjernere!".hvis du skjønte hva jeg mente? jeg hadde det også sånn når min var mindre, men det går over. og ja, hun liker deg! du er det beste i livet hennes!;O)

[animal]

Uffda.. Husker jeg også tenkte sånn. Selvfølgelig liker hun deg, du er jo det viktigste i livet hennes ;o) Hun er så liten, dette går seg til! Både med hormoner og at dere blir bedre kjent.

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

Takk for svar jenter. Det er godt med noen oppløftende ord:) Og det er godt å høre at det ikke bare er meg som har følt det sånn noengang. Jeg håper det går seg til:)

[animal]

Det gjør det vettu!! Om noen måneder skal du se at jenta di ikke vil være hos noen andre enn hos deg ;o) Tror også det kan ha noe med det som hun over skrev, at av deg lukter det mat, og da er det det hun tenker på først og fremst. Jenta vår var også sånn, og jeg gråt sårt over det husker jeg..

[Chiquita Bananas]

Hvis du er veldig lei deg og frustrert så merker dem det og blir det selv.

Jeg var superstressa i begynnelsen og slet med astmaanfall og alt slags pga. det. Måtte bare ta meg i sammen med masse hjelp fra familie og lære meg og slappe av og nyte livet.

Da slappet Junior av med meg også.

Dem leser mammaene sine ganske bra og reagerer på samme måte som oss.

Og jenta di er ikke særlig gammel da. Så få litt hjelp så du får litt hvile og er uthvilt og da ta babyen til deg - skal se at dere storkoser dere.

Ble helt sjokka da jeg endelig fikk tatt igjen noe søvn og Junior roa seg ned. Før det var det sutring og gråting på ham og jeg ble illsint og hylte på ham.

 

Ikke glem at alle de andre har ikke det ansvaret som du har nå og du har ikke fått kommet deg etter fødselen. Derfor er det greit at pappa kan trø til litt og avlaste deg så du kan få hvile.

[Gjest]

Så godt å se denne tråden!!! For sånn føler jeg det innimellom å! Så det var litt godt å se at flere som har følt det slik..