Smålig av meg...

[AnnCoglillepinky=)]

Jeg klarer liksom ikke være glad på andres veiene når de forteller meg at de er gravide... Vet ikke hvorfor, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke har fått min ennå og er bekymret for at noe skal gå galt? Bestevennina mi fortalte med for noen uker siden at hun og kjæresten hadde bestemt seg for å begynne å prøve. Jeg ble skikkelig irritert, og det eneste jeg kan tenke på er hvor dårlig jeg synes hun egner seg som mor, og hvor uansvarlig det er å begynne å planlegge noe sånt med en du har vært sammen med i knapt et halvt år. Skulle ønske jeg heller kunne glede meg over det, og være glad for at vi får barn på samme alder. Uff... Føler meg så smålig og egoistisk, men vet ikke hvorfor jeg har sånne tanker.

Er det noen andre som har følt det sånn, og som har noen råd for å kvitte seg med sånne stygge tanker?

[VinterSol+2]

hm, kan det være at du mentalt nå bygger rede, på en måte?

Du går med bekymringer og tanker og gleder, og det viktigste i DIN verden er faktisk DIN baby og DIN familie... da er det ikke så lett å skulle følge med og glede seg på andres vegne?

 

Jeg merker at jeg har blitt veldig.. "protective" for familien og hjemmet mitt, og at jeg ikke liker at folk trenger inn på mitt område, på en måte..

 

på samme måte hadde jeg en periode (etter at vi fikk vite at vi venter jente) der jeg på en måte syns skikkelig synd på alle som ventet gutter.. helt tåpelig. Men tror det bare er sånne ting som skjer oppe i huet ditt..

 

På en måte er alle andres barn helt uvesentlige. Jeg bare elsker mitt eget over alt på jord, og alt dreier seg til syvende og sist om henne, mannen min og livet vårt..

 

tror ikke det er noe galt i det, men det er fint å være klar over det, for da kan du ta tak i det, og tenke gjennom ting før du irriterer deg over ting, eller uttaler ting du vil angre på senere..

 

sånne ting:)

 

Vet ikke om dette var noe fornuftig svar, egentlig men..

 

men jeg tror det kommer og går i perioder.. det går nok over. du er ikke gal eller ond!

[AnnCoglillepinky=)]

Det var godt å høre.. Får så fryktelig dårlig samvittighet, men høres veldig fornuftig ut det du sier.

[VinterSol+2]

blir litt skremt av meg selv noen ganger jeg og..

men er jo naturlig at ting forandrer seg, lissom..

 

faren min lo godt av meg, ringte og skulle skravle litt med han, etter at ei venninne hadde vært på besøk hos meg en uke. (mannen min bor bare delvis hjemme om dagen, fordi han pendler til utlandet)

Jeg har tidligere delt 6kvm med henne og en til, i et kollektiv der vi bodde 19 personer... det sier seg selv at vi er vant til å bo tett og leve med hverandres uvaner,, selv om dette nå er noen år siden..

men jeg måtte ringe min far da hun hadde dratt igjen, for jeg var helt fortvilet over meg selv!!

I stedenfor å nyte selskapet, så tok jeg stadig meg selv i å irritere meg over småting.. som at hun spiste opp grønnsakene og frukten min mens jeg var ute av huset på dagtid i stedenfor å spise brødskiver til frokost, måten hun okkuperte hele sofaen på, eller at hun la sakene sine over hele det lille badet mitt..

idiotisk..

men pappa bare lo,,,

"sånn blir dere damer alltid når dere bygger rede! dere blir til huntigre som vokter om reviret sitt! sånn er det å bli voksen og sær"

 

kanskje det er noe i det?