Hva gjør dere med "rare" sinneanfall til 2,5 åringen

[Etaner]

Hmm litt vanskelig å forklare, men gutten min på 2,5 år har mye rart for seg inniemellom. For eksempel: Pluttselig kan han bli illsint fordi jeg står på feil sted, flytter boka han satt "så behagelig" på, skal først ha melk, men pluttselig ombestemmer seg og blir sint fordi han får melk.. Noen ganger skjønner jeg jo ikke hva han blir sint for engang. Ikke alltid språket er helt forståelig fra en gråtkvalt sint 2,5 åring (=

 

Men er dette normalt, at verden pluttselig går helt i fra hverandre. Noen ganger kommer jo dette helt ut i fra det blå. Jeg må innrømme at jeg blir litt småfrustrert når jeg ikke skjønner hva han mener, og hvorfor han blir sint.

Og ikke minst, hvordan bør jeg takle dette. Er det bare trass, eller er det reelt at hans verden faller fra hverandre?

[AnKi!]

Helluen!

Jeg har opplevd noe lignene,ikke sånne voldsomme raseri anfall men av og til er det som hele verden raser sammen for ingenting... Sjønner ingen ting. Men jeg overser han mens det verste står på, da kan han ligge på gulve å hyle. Når han har roet seg litt sier jeg at jeg ikke sjønner hva han sier mens han griner så han må slutte. Da får han litt tid på seg til å roe seg og da kan han si hva han er ute etter. Jeg spør han om ting max 3 ganger, viss han ikke svarer eller bare ombestemmer seg hele tiden så fjerner jeg det det er snakk om. Om det er skiven, melken eller leken. Det gjør jeg konsekvent, Uansett. Så rase han fra seg igjen, noe jeg overser og ikke gir noen form for oppmerksomhet. Men så når han har roet seg så setter jeg han på fanger og prater om det som har skjedd. Om hvorfor jeg tok vekk "tingen" og at det ikke er gøy når han oppfører seg sånn og at jeg ikke kan sjønne hva han sier når han griner. Og det fungerer godt! Di forstår veeeldig mye og disse "anfallene" er mye kortere nå. Men sant, litt aggresjon må de jo få ut også stakkar, de kan ikke vær solstråler 24/7... Hos oss har det alltid fungert veldig godt med å prate og forklare, de forstår så utrolig mye mer en vi tror!

Lykke til!!

[Bratsj]

Ja, det er trass, og ja, hans verden raser sammen (det er hva trassen bunner i)

Han har akkurat oppdaget at han ikke er enestående, ufeilbarlig, supermann som mestrer alt og kan bestemme alt.

(slik 2-åringen lett tenker)

Alle trassunger jeg hører om har slike greier, om det er klærne som skal på i en bestemt rekkefølge, at man glemmer å spørre om han skal sette i ny dorull når den gamle er tom, at man går først igjennom en dør, at rekkefølgen blir feil på noe eller at man rett og slett glemmer å spørre - fordi man antar at ting er som de pleier å være.

Det er det nemlig ikke, trassungen vil bestemme selv, og vil helst bestemme akkurat motsatt av mamma - uansett hva mamma sier.

 

[Etaner]

Tusen takk for gode svar (=

 

Nei det er ikke bare lett å være 2 år har jeg skjønt. Han hadde flere av disse "anfallene" før, men de kommer tilbake inniemllom. Han hadde en før leggetid i dag. Alt var fint og vi har bare kost oss i hele dag. Så sier han at han vil ha brunost til kvelds, og det er jo greit. Men han vil ha knekkebrød, det har vi ikke og så er det igang. Absolutt alt var galt etter det.. (-;

Men jeg prøver å være konsekvent, og ikke gjenta en ting for ofte. Har vi ikke knekkebrød så har vi ikke.

Det kan være litt av en utfordring iblant med de 2 åringene (=

Veldig kjekt å lese om andres erfaringer med dette.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Dette er vanskelig. Det er virkelig det... Men litt moro også - at de har sin egen vilje og viser det.

 

Jeg liker ikke å tenke på det som trass, for meg er det mer en selvstendighetsutvikling. Og det MÅ jo bare skjære seg litt når man er to år ;o) Jeg merker at de gangene vi har størst problemer er

1) For trøtt til det vi skal gjøre

2) Litt sulten

3) JEG gjør noe dumt i hennes øyne - som kan være veldig mye innimellom

4) Vi har for dårlig tid

5) Hun er for dårlig informert/forberedt.

 

Hos oss overser vi ikke raserianfall. Jeg bekrefter følelsene hennes. Og er der til hun er klar til trøst eller å prate eller hva som nå skal til. Vi snakker også sammen om det som skal skje hele tiden. Og da sier hun jo fra om jeg skal gå først ut en dør eller om hun skal gå først. Fom meg spiller det jo ingen rolle, men det gjør det for henne. Så da bestemmer hun akkurat det.

 

Om noe er tomt - da leter vi etter det sammen. Ser i skuffen etter knekkebrød f. eks. Hmmm, der var det ikke mer. Skal vi se bak det brødet kanskje? Nei, ikke der heller. Da må vi skrive det på handlelista og kjøpe mer. Vil du også skrive? Hun er drøyt to år, og dette går fint inn... Nå er det som regel nok å si at det er tomt, og hun aksepterer det med kommentar om å kjøpe mer. Så at dette har hjulpet her er det ingen tvil om. Så snakker vi om det når vi kjøper det også, da...

 

En annen ting som ofte trigger "anfall" er overganger - når vi skal ut på noe, hjem igjen, skifte bleie fordi det trengs, endre aktivitet. Det som hjelper her er forberedelse. Når vi er ferdig med å spise, da skal vi reise til xxx. Men da må vi jo ha på ordentlige klær, vi pleier jo ikke å gå bort i pysjen (og så ler vi litt av det, da). Bla, bla, bla - som funker utrolig bra. Når vi skal hjem fra noe er det ofte veldig virksomt å si at nå snart må vi reise hjem. NEEEEEI. Jeg vet at du ikke har så lyst, det var veldig moro å være her. Men vi må reise hjem snart. Kan du si fra når du er klar til å reise? Ofte går det da ikke lang tid før hun er klar. Hun må bare bestemmeselv når. Og tro meg - det er som regel mye kjappere enn å reise noe sted med en motvillig unge.

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg skal snart gi meg nå. Jeg tror ikke dette er noen vidunderkur som funker på kort tid for alle. Det handler vel så mye om kommunikasjonen i familien, og at hun er vant til å bli tatt med på den måten jeg skisserer. De må liksom skjønne at vi mener det, og at de faktisk har en viss grad av kontroll. Og alt er slett ikke like lett hele tiden, og alt er slett ikke åpent for prat og forhandlinger og venting. Men stort sett tilstreber jeg en hverdag der vi kan ha det sånn - det gir meg også enormt mye å leve i samarbeid, fred og fordragelighet. Jeg trenger ikke demonstrere at jeg bestemmer til syvende og sist, for i de viktige sakene gjør jeg jo det. Helt klart! Og da sier jeg fra. Akkurat her må mamma bestemme at det er sånn, lille venn. Det er masse vi kan bestemme sammen, men nå bestemmer mamma. Det er fordi XXX. Og det er fryktelig sjelden at det skjer, og det er da fryktelig sjelden at den forklaringa ikke funker. Men det må være autentisk.

 

Noen dager skjærer alt seg. Kommunikasjon funker ikke, og jeg er frustrert og fortvila og ønsker ungen dit peppern gror. Bare så det er sagt - det kan se litt vel idyllisk ut her ;o)

[Etaner]

Tusen takk for langt og godt svar

 

Jeg fikk mange bra tips her. (-: