Noen ganger virker alt så håpløst..

[##lykkeliten##]

Vi er en typisk kjernefamilie ala 2007, et barn hver og snart to sammen, men noen ganger vet jeg bare ikke hvordan jeg skal orke med alle disse følelsene.. "Mitt" barn har en del situasjoner han takler dårlig, og sliter med nonverbale eller visuelle lærevansker. Noe som innebærer at han gjør svært mange ting som en ikke forventer av en 9-åring, dette er ett stadig tilbakevendende diskusjonstema blant oss voksne. Det fører også til at hverdagen ofte blir preget av nagative situasjoner, sure/oppgitte/fortvila voksne, og det tærer helt klart på samlivet. Da jeg som biologisk mor opplever et behov for å forsvare "min" sønn.

Noen dager er det så ille at jeg tenker tanker som at det kanskje bare hadde vært det beste at han flyttet til faren sin, selv om jeg vet at dette kommer til å føles som om jeg gir opp mitt eget barn. Spesielt dager hvor jeg er sliten, har mye vondt (bekkenløsning) eller bare ikke har overskudd til å ta kampene.

Hvordan skal jeg greie å snu min nagative hverdag til en positiv. Når gutten er hos sin far oppleves familien,hverdagen og samlivet så godt og sterkt, som igjen fører til at jeg gruer meg til han kommer hjem.. Uff, føler meg som verdens verste mamma..

 

Ett hjertesukk bare...

[katia76]

Ikke føl deg som verdens verste mamma..

Det er bare menneskelig å føle som du gjør..

Har dere tenkt på familieterapi/samtale?

Det er viktig at dere kan få en kveld sammen, bare dere to, å snakke ut om alt, uten barna der...

 

*klem

[katia76]

Høres ut som dere trenger hjelp, professjonell hjelp, evt litt avlastning i hverdagen,,,

Bare tenk, snart kommer et barn til..

[##lykkeliten##]

Vi snakker mye vi, eller jeg snakker mye. Vi er bare svært uenig.. Jeg/ vi har gått til familieterapeut , uten at det forandret noe da vi begge vet hva som er problemet og vet hva som skal til.. Avlastning ønsker jeg ikke, da gutten drar til sin far med jevne mellomrom og jeg mener han har nok voksne å forholde seg til. Han reagerer svært på endringer, andre rutiner, måter å snakke på osv.

Vi har daglig kontakt med skolen.., hans lærerinne gjør så godt hun kan, men jeg opplever også henne som oppgitt over situasjonen. Dette fører igjen til at jeg opplever situasjonen som fastlåst.. Vi har stått i kø til ppt i 1 1/2 år og er blitt lovet at de skal ta de testene som er nødvendig i løpet av våren.

Samtidig så har vi gode perioder hvor alt fungerer maksimalt, men da har også jeg hatt en maksimal tilstedeværelse..

 

Takk for svar, er godt å kunne dele litt av livet mitt uten at noen vet hvem jeg er, enkelte ting er rett å slett vanskelige å snakke om.

[Maud]

Hvis det er noen trøst, så er det jo faktisk sånn at alle foreldrepar sliter når de har et barn som krever noe ekstra. Skilsmisseprosenten er enda høyere for dem enn for dem med "vanlige" barn. Det er jo egentlig ganske logisk. Det å bli enige om grenser og håndheve dem sammen er vanskelig, ofte særlig det siste. Når det så er snakk om et barn som krever ekstra og som det er vanskelig å vite "nivået" til, så blir det ekstra vanskelig.

 

Jeg tror kanskje ikke dere trenger profesjonell hjelp i det hele tatt jeg. Avlastning har dere jo allerede siden han er hos faren sin. Bare det å erkjenne sammen og hver for dere at dere har en krevende situasjon, er kanskje en del av løsningen? Jeg må jo si at det høres ut som om du har en flott mann. Han er der selv om du har med deg tung bagasje og dere har valgt å satse på to barn sammen. Det høres også ut som om dere har et flott forhold som tåler de daglige gnisningene rundt sønnen din - det at dere legger dem til side og har et godt samliv når han er borte viser at dere har noe det er verdt å ta vare på!

 

Du er ikke verdens verste mamma! Du er gravid med de utfordringer det byr på, du takler et nokså lite barn (antar at det er tilfelle for fellesbarnet deres) og du holder koken med et barn som krever mye. Er han ordentlig utredet og har dere fått veiledning i forhold til hva han trenger? Har mannen din fått ordentlig informasjon om hvordan han fungerer? Håper dere finner ut av ting og at du ikke er så streng mot deg selv. Det er det ingen grunn til slik jeg leser det du skriver. Du ser hva som skjer, tør å sette ord på det og jobber aktivt med det. Du høres ut som en flott mamma!

[##lykkeliten##]

Tårene renner her, men jeg tror det bare er de ekstra hormonene som spiller meg ett puss. Takk for gode ord!

 

Som sagt har vi stått i kø for videre testing i 1 1/2 år, og vi kan bare jobbe ut fra det de foreløbige testene, det har vært dårlig med veiledning.-men jeg tror det kommer av at de i grunnen ikke vet hva de skal foreslå. Må vel ringe å mase litt en av de nærmeste dagene.

[Maud]

Mas litt du. Å vente i 1 1/2 på utredning på PPT er ikke bra nok!

[##lykkeliten##]

Nei.. Det er rett og slett for dårlig. -har mast og kjeftet på dem en del ganger før, men får litt vondt av dem også, de ser jo selv hvor dårlig tilbud de kan gi og jeg tror at de også synes det er vanskelig å ikke kan gjøre en "god nok" jobb.

..men jeg skal ringe igjen i morgen.

[Gjest]

Ville bare skrive noen trøsteord siden jeg har vært i en slik situasjon.

7 åringen min er til utredning, han har ikke voldsom adhd men litt mer enn normal aktivitetsnivå og lav selfølese og selvtillitt.

Min samboer syntes dette var vanskelig, bodd alene alle år, ikke oppdratt noen av barna sine også møte meg med to stk.

 

Han oppførte seg urettferdig overfor 7 åringen, aldri ros, alltid ris, ikke oppmuntringer bare negativt. 7 åringen her gjorde alltid trassige ting foran sambo, ganske med hensikt. Igjen oppmerksomhet på da negative ting.

 

Jeg satt meg ned med sambo å pratet med han for som mor lar ikke jeg mine barn bli utsatt for slike ting og sa at jeg går hvis ikke han forandrer seg overfor 7 åringen, da snakket jeg om bare det å spørre han hvordan skolen har vært, om han har det bra, bruke 10 min hver kveld kun på 7 åringen. Gi ros for den minste ting og overse den negative oppmerksomheten 7 åringen vil ha.

 

Det har blitt som et nytt hjem og ny familie her. 7 åringen løper til min sambo og vil ha hjelp av han ikke meg, han prater mer og ikke sutrer, han respekterer sambo noe han ikke gjorde før.

 

En ting som jeg har terpet på er at skal man ha respekt av barn må man også gi respekt tilbake. Man kan ikke forlange respekt når man ikke gir. Et barn som ikke får positiv oppmerksomhet vil begynne med negativ oppmerksomhet som sutring, grining og gjøre ting som man vet ikke er lov.

 

Jeg har hatt det kjempe vanskelig i en lang tid her og vi har nesten gått fra hverandre flere ganger, men sist stod baggen klar. Forandring må skje fra oss voksne mange ganger for at barn skal endre holdning som barnet evt har. Det kan dreie seg om små ting med stor betydning.

 

Ser her hvor godt det er nå, jeg ser sambo lyser opp og virkelig setter pris på 7 åringen, de kan prate og le og gjensidig respekt. Jeg kan dra uten å bekjymre meg om det blir krig her hjemme.

 

Barn som ikke alltid er som andre kan også kreve spesiell oppmerksomhet på visse punkter. Min sønn har lav selvtillit og for å bygge opp denne må vi rose han for den minste ting, backe han opp og støtte han, mange slike ting som andre barn ikke krever.

 

Husk å innkludere barnet, som i rydding, matlaging, få han med å fortell hvor flink han er. Fortell hele tiden hvor heldig dere er som har en slik som han osv. Så mange små ting som kan gjøre hverdagen lysere. Vi klarte det her og tro meg, absolutt verdt det.

 

Off dette ble langt, men håper du evt kan søke hjelp på HS eller lege for å få hjelp.

[Maud]

Jeg vet ikke hvor du bor, men mistenker at det kan være Oslo siden det går så uendelig treigt. Har selv jobbet i PPT i to kommuner og en ventetid som det du beskriver er bare ikke akseptabelt. Hvis du synes du har overskudd til det, kan du jo ta kontakt med utdanningsetaten, skolesjefen eller byråd for oppvekst og utdanning for å fortelle hvordan det oppleves som mor å ha en sønn som trenger hjelp, men som ikke får det. Det er jo ikke de ansatte i PPT sin "skyld", men alle ansatte har også et ansvar for å si ifra hvis de ikke har mulighet tilå gjøre en faglig forsvarlig jobb.

[Gjest]

...hva er nonverbale og visuelle lærevansker? er det det samme som dysleksi?