Grøss!

[Anonym bruker]

Jeg blir litt mørkeredd av å lese en del av innleggene her inne - er selv biomor til ei jente der stemor er med i bildet, og stemor til ei jente på 4, samt felles på vei. Er det virkelig så mange som ikke liker stebarna sine? Jeg håper virkelig at ingen av dere er stemor for mitt barn! Jeg håper ho har det bra hos faren og hans nye sambo når ho er der, men jeg føler meg neimen ikke sikker på det...

[Anonym bruker]

...det er vel først og fremst faren sitt ansvar å ta seg av dattera si når hun ikke er hos deg, ikke stemors ansvar.

 

Sorry, men sånn er virkeligheten, stebarn er stebarn.

 

[Anonym bruker]

Det er vel en ærlig sak å innrømme at stebarna ikke kan bli som egne barn, men selvsagt skal man behandle de fint.

 

Enig, stebarna er faren sitt ansvar, ikke mitt som stemor.

[Anonym bruker]

 

 

Så du er både en perfekt mor og stemor du, som ikke forstår at andre ikke "liker" stebarna sine?

 

[Anonym bruker]

Merker du noe på jenta di da? Viser hun tegn på mistrivsel eller annet? Har du grunn til å tro at far ikke tar seg godt nok av henne?

Håper du baserer en slik frykt på annet enn at enkelte stemødre her har problemer med å orholde seg til stebarna, om ikke kommer du jo til å bli gal!

 

Jeg tror ikke at de er så veldig mange fedre der ute som er intressert i å ha en ny dame som er stygg med barna sine. En slik far, som ikke ser til at barnet sitt har det bra, er jo ikke verdig å ha samvær. Har hun det ikke bra hos faren, kan du jo ikke sende henne avgårde. Du er jo hennes mor, du må jo være der å beskytte henne mot en ond stemor, om ikke faren er i stand til det.

 

Selvsagt er det ille om hun har en ond stemor, og selvsagt er det stemoren sin feil, men du kan ikke bare stå å se på, da må hun ikke bare føle seg sviktet av sin far, men også av deg.

 

Du må sitte deg ned å tenke deg om hva det er du er redd for, hvor reellt det er, og om du bør vurdere å slutte med samvær, eventuellt gjøre om. Det nytter ikke å skylde på stemor, det er barnet ditt det gjelder, du må vurdere om du vil ta affære.

 

Jeg hadde aldri sent mitt barn på samvær til en far som ikke brydde seg, eller en far so egentlig ikke ville ha samvær. Eller sent barnet mitt på samvær om det av ulike grunner ikke hadde hatt det særlig godt hos far fordi far var en uansvarlig dritt. Noen må til slutt ta ansvar og hadde ikke far gjort det, måtte jeg ha. Er jo ikke barnet som skal lide!

[Anonym bruker]

Dersom en mor merker at barnet ikke har det bra hos far og ny samboer, kan hun dessverre ikke bare nekte å sende ungen sin avgårde. Da blir hun meldt for samværsnekt... Dessverre er rettsystemet slik at det beskytter fedre og ikke barn, og det er det alt for mange som får merke (presiserer: bare en er en for mange).

 

Jeg merker at barnet mitt ikke trives hos faren og nye samboer, men så lenge jeg ikke kan bevise omsorgssvikt så er det ikke noe jeg kan gjøre. Og det skjærer meg i hjertet!

 

Når det gjelder barna så er jeg bittelitt enig med HI her, tror jeg i alle fall, for de barn som ender opp med en stefamilie kan ikke velge denne familien selv, men er overlatt til far/mor hvem som skal bo sammen med hvem. Og jeg leser innimellom innlegg der stemødre sliter vedrørende sine stebarn - husk da at barna kanskje sliter like mye i forhold til stemor, og det er den voksne sitt ansvar å se til at dette blir tatt tak i på en ordentlig måte. Samtidig er det mange som sliter i forhold til biomor, og enda noen som sliter i forhold til barnets far. Hva med barna i disse kombinasjoner?

[ana baroma]

Dersom hun ikke vegrer seg for å dra til faren er det nok ikke noen umiddelbar fare vil jeg tro. Men hadde jeg vært mor og barnet mitt skulle få en stemor (eller omvendt og barnet fikk en stefar), så ville jeg nok satt ganske mye inn på å bli kjent med vedkommende. Ikke at man trenger å bli bestevenner, men de man kjenner er det enklere å forholde seg til.

 

De fleste steforeldre er normalt oppegående mennesker som tar seg godt av stebarna sine. Knuffing er det i alle familier, men det meste går seg jo til:)

 

[Anonym bruker]

Igjen, det må være forferdelig for et barn å ikke være ønsket av en forelder, men dette skjer! Det er mishandling og de bør miste omsorgen for barna sine. Dette være seg om de er alene, gift eller samværsforelder. Stakkars unger som skal føle seg som en uønsket bylle.

Om jeg var mor i et slikt tilfelle der far og stemor ikke ønsket at mitt barn skulle komme, hadde jeg syntes dette var trist for barnets skyld, barnet ville sikkert få visse spor av en slik situasjon. Men jeg kan ikke se at jeg som mor gjør situasjonenen noe bedre med å sende ungen avgårde inn i det hjemmet jeg vet den ikke er ønsket, og siden skrike at det var deres feil.

Er det ikke mer naturlig å si da at dette er en forferdelig situasjon, nå får vi akseptere den og gå videre med livene våre, slik at du ka få den tryggeste og beste oppveksten jeg kan gi deg.

Er ikke så veldgi sannsynlig at faren og stemora gidder å bry seg så mye med å rappotere noen for samværsnekt, når de ikke ville ha ungen der i utgangspunktet. Er motivet deres å minke bidraget, ville jeg tilbudt privat ordning uten bidrag. Gidder ikke utsette ungen for noe sånt for noen tusenlapper i måneden.

Ville skrevet dem ut av livet til ungen slik at ungen skulle slippe å bli utsatt for sånt.

 

Er det ikke bidrag som driver dem, kan det jo være at far faktisk er gald i ungen sin og vil at barnet skal komme å være hos dem, fordi han liker det, da er det gjerne på tide å gå litt i seg selv, og spørre seg selv om en ikke er for lett påvirkelig for at et lite barn viser sin mor at han /hun ikke vil til far, for stakkars barn som er midt i en lojalitetskonflikt, vil vel kaskje si det forelderen vil høre.

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg gjør alt jeg kan for at stebarnet mitt skal ha det bra når han er hos oss. Meg og pappaen deler på ansvaret, men hovedansvaret er selvsagt hannes. Er gla i barnet, men kommer desverre aldri til å bli like knyttet og gla i han som i mine egne.

Tror nok du vil merke på jenten din om hun mistrives hos pappaen og stemoren.

[Anonym bruker]

Jeg håper og tror de fleste stemødre oppfører seg fint, selv om de her inne kan uttrykke frustrasjon. Å innrømme egne følelser, er ikke det samme som å sette de ut i handling..skjønner du?

 

En annen ting, er at barn kan bruke dette med stemor bevisst som et maktmiddel..de kjenner våre såre og ømme punkt, og kan nok ubevisst bruke dette dersom de ser vi reagerer på det. At barna opplever diskusjoner og kanskje også kragler mellom oss voksne, betyr ikke at de har det ille. Diskusjoner er normalt, og vi har alle ulike hjemme-miljø..ungene kan kanskje bli redde dersom de er vant til en rolig mor, og stemor er av den mer temperamentsfulle typen? Uten at dette trenger å være farlig. Vi er forksjellige.

 

Jeg tror også det kan være lurt å ikke forhøre barnet etter det har vært hos den andre foreldren. La de selv fortelle det de vil. Og husk, det er barnas versjon, og kun brokker de beskriver. Vi kan misforstå.Viser barna med ord og oppførsel at de ikke trives, må man selvsagt reagere.

 

Jeg tror ikke du skal bli skremt utifra det du leser her inne. Her blåses det ut fullt forståelig frustrasjon..som mange slett ikke er stolte av, men sånn er det. Vi får håpe at det kan hjelpe til å lette på trykket, så humøret er godt når stebarna våre kommer!