trenger noen å prate med nå...

[Anonym bruker]

håpte på at det skulle være noen her som har eller har hatt sosial angst som vil prate med meg litt... sende post eller noe...?

aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå... det er værre enn noen gang... jeg klarer knapt å prate i telefonen...!! Jeg stammer bare å alt blir bare kluss... ser jeg noen komme meg i møte på veien når jeg er ute å går tur en sjelden gang så har jeg hjertet i halsen!

trenger noen tips og støtte... orker ikke ha det slik lenger....=(

 

Noen?

[Vestlandske meierier A/S]

du trenger vel kanskje noen med fagkunnskap, ta kontakt med legen din han/hun kan helt sikkert hjelpe deg!!

 

Sender deg en klem jeg og ønsker lykke til!!

[mamma tiL 1stor+2små]

Jeg vet hvordan du har det og skulle gjerne ha hjulpet deg.Har slitt med sosial og panikk angst i mange år,men har greid å arbeide meg litt ut av det.Vet bare ikke hvordan jeg skal greie å hjelpe deg her.Har ikke mer lyst å gå ut med nicket mitt enn det du har,så da står vi her.

 

Det kan også være god hjelp å få litt profosjonell hjelp.Selv om jeg mener at det er meg selv som har hjulpet meg ut av situasjonen.

[mamma tiL 1stor+2små]

Du kan jo sende meg en post,men navnet mitt vil jeg ikke ut med.HVis du gir meg en adresse til en mail eller noe,er vi jo litt nærmere.

[Anonym bruker]

huff! Det høres ikke noe godt ut!! Har ikke selv slitt med sosial angst, men har hatt angst for andre ting tidligere. Angst for å være alene, for at jeg skulle skade meg selv (ikke noe deprimert eller noe sånt - bare redd for å bli så deprimert at jeg skulle gjøre meg noe), at noe skulle skje meg osv. Vet i alle fall hva det vil si å gå rundt med denne angstfølelsen. Jeg merket at den tok litt over for meg etter hvert. Klarte ikke tenke på annet, og gikk ustanselig rundt og var redd og engstelig. Det er ikke noen god følelse. Fant da ut at jeg var nødt for å prate med noen. Gikk på den tiden på Blirndern og gikk til den psykologtjenesten de har der. Det er det lureste jeg gjorde! Fikk endelig pratet med noen som ikke dømte meg, som ikke kjente meg. Kan ikke huske alt vi pratet om en gang, men jeg vet i alle fall at hadde jeg ikke tatt kontakt med denne psykologen, så vet ikke helt hvordan det hadde gått med meg. Det er greit nok at psykologen snakket mye om ting som jeg kanskje ikke følte meg helt enig i også (lot det bare skli litt gjennom fingrene), men hun hjalp meg med å gå litt selvinnsikt og hjalp meg til å gjenkjenne de tingene jeg slet med.

Hvis jeg hadde vært deg så ville jeg søkt råd hos en psykolog. Følte meg ikke så kul da jeg gjorde det selv (var jo liksom ikke såååå gal...), men fant fort ut at det er jo faktisk helt normale mennesker som går til psykologer - satt mange på det venteværelset som var akkurat som meg!

 

Det er i alle fall mitt tips - snakk med noen om det! Et annet tips jeg fikk av en psykiatervenninne av meg, var å legge meg i stabilt sideleie på gulvet hjemme og puste inn med magen, for så å puste ut igjen til jeg ikke hadde mer luft igjen! Repetere dette ti ganger et par ganger om dagen. Hjelper deg å slappe av. Hvis man er ute (og det ikke passer seg å legge seg ned;)) så kan man puste dypt inn og ut noen ganger for å slappe ordentlig av! Stress avler angst, så det hjelper å puste skikkelig et par ganger.

 

Håper du kommer deg litt! Lykke til!

[Anonym bruker]

hei anonym!

Takk for at du tok deg tid til å skrive;)

 

Jeg skal huske på pusteteknikken:)

Har i hele oppveksten og ungdomstiden hatt veldig dårlig selvtillit. Har så høye krav til meg selv og streber sånn for at folk skal like meg.

Et feil blikk,et feil ord av en person og det er gjort! Enten så går pulsen amokk , jeg rødmer og stammer osv... og det gjør at jeg føler meg så utrolig liten og dum.

kunne ønske jeg bare kunne drite i hva folk sier og gjør. men er nok ikke så lett nei... huff...

 

Vurdert å gå til psykolog... men det er jo sånn at det går i bølgedaler... noen ganger så er jeg helt "normal".. da kan jeg stråle av selvtillit og være den mest sosiale på jord... mens i en annen periode er jeg så langt nede som det går an å være.... nå er en sånn langtnedeperiode... etter et par mnd som normal... blir så frustrert...

[Arb.ledig husmor]

Hei!

 

Kjenne meg veldig godt igjen i det du skrive. Det er ikkje nok kjekt å ha det slik. Eg ha slitt med det lenge, og slite enda. Vi har no ei stund vore på jakt etter leilighet, og sidan det er eg som kjenner området er det eg som har vore nødt til å ta meg av tlf.ringinga... og eg grua meg for kvar samtale eg sku ta.

 

I kveld skal vi på parkurs, og grue meg litt. Tør ikkje snakke i forsamlinger, osv.

 

Har ikkje så mange tips, annet enn at du må prøve å tørre. Er det noen du kan ta med deg ut i en stor forsamling f.eks?

 

Sambo har tidligere vore med på alt som har m andre å gjøre, men no vil eg prøve sjøl. Eg har funnet ut at eg kan ikkje mure meg og barnet vårt inne, så da må eg bare ut å treffe andre...