Motstridende forventninger

[Gjest]

Det undrer meg litt dette med motstridende forventninger og roller i forhold til stebarn. Her en liten liste av mine erfaringer som stemor:

 

1) Steforeldren skal ta minst halvparten av jobben med stebarna - kjøre til/fra fritidsaktiviteter, men skal helst ikke vises den dagen det er oppvisning/avslutning fordi en av foreldrene synes det er unaturlig/ubehagelig; lage mat, vaske klær, passe syke stebarn + + + men får ikke lov til å definere plikter i hjemmet. Om en stakkar drister seg utpå og krever at stebarna bidrar så står en av foreldrene på utsiden og "applauderer" at barna ikke hører etter

 

2) Steforeldren får mandat av sin kjære at slik gjør vi det her i familien - den andre foreldren er ikke enig i dette og gir barnet/ungdommen beskjed om at - nei vennen, det er bare mor og far som teller. Hva skal en stakkars steforelder gjøre?

 

3) Steforeldren stiller opp som fast barnevakt så foreldren kan ha et sosialt liv og treffe sine venner -

Dette er fort glemt når steforeldren en sjelden gang vil bli prioritert.

 

4) Det er en forventning om at steforeldren skal ta seg av stebarna som om de var ens egne - men ikke ha noen mulighet til å korrigere dem hvis foreldren ikke er enig - her tar vi bare det som passer oss best (foreldren og barnet). Hvorfor blir det forventet at vi skal behandle dem som våre egne når vi aldri får slippe til som fullverdige omsorgspersoner? Vi behandler våre nabobarn, nieser og nevøer ut fra de personene de er - hvorfor er det så fordømt galt å behandle å behandle stebarn på samme måte når vi uansett blir annenrangs for dem og foreldrene deres? - vi er jo glad i dem alle på forskjellig måte? Stebarna lider jo ingen nød - de har sine forelde som de er glad i + folk rundt dem som respekterer dem. Så lenge steforeldre ikke får begge foreldres tillit og anerkjennelse for den innsatsen de nedlegger i å ta vare på deres barn så er de med på å gi grobunn for mange frustrasjoner hos steforeldre og barn - det er jo barna det går ut over siden de havner i en lojalitetskonflikt veldig ofte.

 

5) Steforeldren har per def ikke lov til å klage for vi har valgt dette livet selv!

 

6) Den dagen steforeldren setter ned foten og sier; dette gidder jeg ikke mer! så er vi egoistiske, ødelegger familien og fortjener ikke respekt - velger vi likevel å leve videre i den sammensatte familien pga. felles barn så skal det skje på stebarnas premisser og ikke fellesbarnas for stebarna var der først - forstå det den som kan...... Skulle i blant ønske at det var litt mer raushet blant foreldre når det kommer inn en ny person i livet til barna deres.

 

Har jeg vært dumsnill? JA, og jeg angrer - men jeg var ung og naiv den gangen jeg valgte denne mannen - prisen som jeg betaler for å leve med i denne familien er høy - iblant i grenseland for hvor mye jeg er villig til å gi. Men for våre fellesbarn gir jeg alt for at de ikke skal bli som sine storesøsken.

 

[HurraMora]

Jeg er enig i alle punktene dine. Det hender jeg også opplever det sånn. Og det er en kjensgjerning at rollen vår er utakknemlig.

 

Men jeg må jo også si at min mann ser ikke tingene på den måten. Han er en forelder, men har respekterer det jeg gjør både for vårt felles barn og hans barn fra før. Vi kaller de "barna våre". Men jentenes mor, de to eldste jentenes mor, hun ser voldsomt ned på meg. Vil at jeg skal stille opp i hytt og pine, bortsett fra på tilstelninger på skolen, 17. mai osv.

 

Det er frustrerende å være en steforeler, og de som sier noe annet har ikke vært der. Men for å være helt ærlig, det er mer frustrerende for min mann. Han har en x som ikke lar ham se barna mer enn annenhver helg. Hun kan liksom bestemme det. Jeg får så vondt av ham. Skulle han og jeg gå fra hverandre har vi avtale om å ha 50-50 samvær. Det skulle bare mangle.

 

Tigermamma, jeg skjønner så godt hva du skriver her. Selv om jeg ikke føler at valget mitt er feil eller at jeg angrer, eller at jeg er dumsnill. Er nærmere 40 enn 30, og jeg vet også at jeg har innflytelse på mitt eget liv.

[ana baroma]

Her har du fått samlet mange punkter som sikkert stemmer for veldig mange. Jeg har det heldigvis ikke sånn, og mange flere kunne nok hatt det sånn som vi dersom alle hadde gitt og tatt litt. Jeg fikk utdelt en tabbekvote fra både far og mor, og mamman blander seg fælt lite inn i hvordan vi gjør ting i vårt hjem. Uenigheter tas opp med en gang, og vi blir ferdig med det.

 

Hvorfor det er sånn hos oss, det er nok fordi min mann og exen var ferdig med hverandre følelsesmessig når jeg kom inn i bildet. De evner å samarbeide og er gode venner. De setter gutten i sentrum, og far får se gutten sin ofte utenom samvær. De er rause personer, og når jeg sier til mor at gutten er "litt min", så ser hun at det er han jo selvfølgelig. Det samme gjelder stefaren, guttungen er litt hans også. Alle fire vet at ingen kan erstatte far og mor likevel, de kommer uansett først.

 

Vi har lagt bort sjalusien vi evt måtte kjenne på, og har en god porsjon humor alle sammen. Vi er nok i overkant rause kanskje, men vi invaderer ikke livene til hverandre. Og den beste støtten utenom min mann i forbindelse med graviditeten er faktisk hans exkone:) Mamman min bor laaangt unna, og svigermor er liksom ikke så interessert.

 

Jeg har gått gjennom mange faser, men setter mine grenser, og i samarbeid med mannen min skaper vi et trygt andrehjem for sønnen hans.

 

Jeg vet at jeg har vært heldig, veldig heldig!! Og jeg skjønner at det er mange problemer knyttet til steforelderrollen. Men man kan faktisk lykkes, og jeg ville ikke vært stesønnen min foruten.

 

Perfekt er jeg ikke, men jeg forsøker å gjøre så godt jeg kan, og det gjør vi alle sammen:))

[Gjest]

Hyggelig av deg, tigermamma, å skrive kjønnsnøytralt om steforelderen.

 

Men jeg tror ærlig talt det bare er stemor (hun som er gift eller bor sammen med helge-pappa) som pleier å ha det så tøfft som du beskriver.

 

Ta ditt pkt 2 for eksempel. Stefar (om han bor med henne som barna bor mest hos) har jo gjerne sjefens gunst. Har han fått mandat av sin kjære, så har biofar vanligvis ikke så mye mulighet (eller vilje??) til å styre hva som skjer i barnas hjem.

[ostekaka]

Jeg har lest litt av det du har skrevet, og jeg kjenner meg en del igjen. Hos oss har det snudd, og det kommer det nok til å gjøre hos ddere også når du begynner å stå på krava.

Jeg ville begynt å konfontrere barna og mannen med deres mangel på oppførsel, og forlange svar, spesiellt fra mannen.

Du må konfontrere ungene med hvorfor de ignorerer deg, og gi klar beskjed om at det ikke er lov. Snakk med mannen din på forhånd, og vær sikker på at han støtter deg.

Pass godt på dine egne barn, og pass på at faren gjør det samme, om ikke må han svare for seg. Du må også få han til å forklare hvorfor han ikke gidder å integrere de andre ungene i familien og be om forkalring hvorfor andre regler skal gjelde for dem.

Du må ha masse lykke til, jeg ville også distansert meg til han greier å få skikk på barna, la han få ta ansvaret. Jeg hadde heller ikke hjulpet så mye til med jobben, som mat, og klær, ei hadde jeg bidratt mer enn avtalt økonomisk.

 

Igjen, håper ting blir bra for deg og dine :-)

[augustjanuar]

jeg syns dette var godt skrevet

[ostekaka]

Jeg, vil kalle det en pose og sekk mentalitet.

Jeg mener at en som fars nye partner godt skal ta i et tak, og jeg mener også at en som fars nye partner skal strekke seg langt for barna hans.

Men jeg mener ikke at en ikke skal ha noe igjen, befinner en seg i en situasjon der far, ens partner ikke gir tilsvarende tilbake, eller far ikke sørger for å prøve å holde skikk på barna sine, så holder ikke han sin del av avtalen.

Ingen fortjener å bli gående som dørmatte, og en kan heller ikke si at en bør fortsette for barnas skyld, for ingen barn har godt av å lære seg at det kun er greit å kreve og ta, og aldri gi tilbake.

En er to i et forhold, der begge skal være på lik linje, både når det gjelder innflytelse og behov som skal ivaretas. Det er så selvsagte ting dette, hvorfor er det i det hele tatt debatt, er det kun en ny måte på å kue kvinnen, å si ja men han har jo barn å ta hensyn til, og da må du bare underordne deg, for jeg er viktigere enn deg?

[Gjest]

Til tigermamma: er du mye yngre enn mannen din? har dere mange barn sammen? Er stebarna i tenårene/ungdomsopprør?

 

Jeg er stemor selv, men opplever ikke min situasjon like ille som det livet du beskriver i ditt hjem. Lurer på hvorfor det har gått så galt hos dere? Hva er det med mannen din, siden det virker som du står alene med frustrasjonene? Hvordan holder du ut? Regner med at dere har snakke mye sammen om dette, men at det ikke har hjulpet?

[Gjest]

Hei anonymimidtnorge...,

 

Jeg er yngre enn min mann, men ikke mye og vi har 1+ barn sammen. Stebarna er tenåringer - og mye av problemene i familien vår har nok kommet mer opp i dagen etter at vi fikk felles barn. Far ble "snillere" pappa for sine barn - ikke at han var slem før, men han sluttet å oppdra dem og be dem om å bidra til fellesskapet - de begynte å bli gjester i eget hjem og fikk lov uten at noen reagerte utenom meg selv. Med 50/50 deling kan man ikke ha det slik i en familie - det er min mening. Man skal integrere stebarna i familien ved å gi dem plikter/ansvar og mye kjærlighet og anerkjennelse. Det ble nesten litt synd i stebarna fordi de fikk småsøsken.....

 

Hos oss har stebarna fått lov til å fjerne seg fra familien og høste godene av å ha to hjem - det er aldri rom for å ta en alvorsprat. Moren deres har aldri villet vite av meg (jeg var ikke årsaken til bruddet), og jeg føler nok at hennes holdning har smittet over på barna når de ble store nok til å fange opp misstemningen. Selvsagt går en slik situasjon i mors favør - men jeg synes bare det hele er veldig trist for oss som har fungert som en familie i mange år.

 

Men jeg har endelig funnet ut hvordan jeg skal ha en god hverdag i mitt hjem - jeg har godtatt at stebarna ikke er "mine". Jeg trenger ikke å mase om noen verdens ting lenger - synes mannen min at de roter så får han si fra - han ber dem oftere om hjelp nå som jeg ikke gidder å gjøre alt husarbeidet lengre. Jeg trøster meg med at hvis de ikke får med seg normal oppdragelse hjemmenfra så får de et tøft møte når de flytter ut - men det er kanskje det de trenger?

 

At stebarna ignorer meg og fryser meg ut av livene sine har vært veldig sårt for meg, men jeg jobber meg gjennom dette ved å distansere meg litt fra denne "stemor"-rollen. Jeg er en voksen kvinne som er gift med faren deres. De er hans ansvar når de er hos oss siden de ikke vil ha noe med meg å gjøre.

 

Jeg skal oppdra mine barn så får andre oppdra sine - vi stemødre stiller nok litt for store krav til alle rollene vi skal fylle - jeg konsentrer meg om å være en god mamma for våre felles for de trenger meg mest. Stebarna er store nok til å si fra om de trenger meg. De har to ressurssterke foreldre - jeg er bare en forstyrrende utvekst som ødelegger deres behagelige liv.