Hva gjør jeg nå? Samboeren min har et barn til

[Anonym bruker]

På fredag som var kom samboeren min hjem etter 2 uker på jobb i Nederland.

Han virket så rar, stille og deprimert. Men han sa det ikke var noe hver gang jeg spurte, helt til i går.

 

Han fortalte at han hadde fått en tlf for 3 uker siden om at han er far til en gutt på snart 3 år!!! Han sier han ikke visste hun var blitt gravis en gang og at de hadde vært sammen en gang rett før han traff meg.

Herregud, jeg vet ikke hva jeg skal tro nå! Hvorfor sa han det ikke til meg med en gang han fikk vite det?

 

Jeg synes synd på den lille gutten men også på meg selv.

Vet ikke hva jeg skal gjøre nå =(

 

[Gentle]

Hmm.

 

Jeg vet om et par som har vært gift i 40 år, kona kunne ikke få barn, hun fikk vite nylig at mannen er far og har betalt bidrag i alle år, fortalte ikke no til kona si tidligere. Tenk om hun hadde fått vite det tidligere?

 

Kanskje det er bra at du fikk vite nå så tidlig. Godt å vite hva man har med å gjøre...

[futte (tm)]

Ville nok forlangt en farskapstest først bare for å være sikker.

 

Tar nok litt tid å venne seg til, men en liten stesønn kan jo bli koselig det. Er ikke helt uvanlig med dine, mine, våre barn for tiden. At han ikke fortalte deg det med en gang tror jeg nok kan tilgis. Var sikkert en _liten_ overraskelse for han som måtte fordøyes litt.

 

Lykke til med nytt familiemedlem!

[Anonym bruker]

Skjønner at dette kommer som et lite sjokk på deg, men det gjorde det nok sikkert for samboeren din også! Det jeg undrer meg over er hvorfor han fikk vite d akkurat nå, og ikke for 3 år siden. Dere får sette dere ned og ta en skikkelig prat om hvordan dere forholder dere til dette. Slik jeg kan se det har iallefall ikke kjæresten din gjort noe galt, trengte vel bare litt tid på å fordøye d selv før han fortalte d til deg! Og husk at uansett er den lille gutten uskyldig i det hele og trenger sikkert kontakt med pappan sin.

[Ranveig R]

Ville nok krevd ein farskapstest ja, og deretter prøvd så godt det lot seg gjere å takle tanken på ein liten stesønn.

 

Sambuaren din kan ikkje ha hatt det lett dei siste par vekene, er bra han tok mot til seg og fortalde kva som plaga han. Mora til guten har nok og gått mange rundar med seg sjølv før ho fortalde dette til sambuaren din. Prøv å tenke på at dette er noko som skjedde før han trefte deg, og at han umulig kunne vite noko når denne dama ikkje fortalde det.

 

Guten har jo rett til å vite om pappaen sin, sjølv om det kan vere litt ukomfortabelt for dei som er involverte til å begynne med.

 

Prøv og å sette situasjonen på hovudet, viss det var du som hadde ein unge frå før, som sambuaren din ikkje visste om (og som du heller ikkje visst om - korleis no det skulle ha ått til), og så fekk du beskjed om at du hadde ein gut på tre år. Ville du ikkje blitt heilt ifrå deg om du ikkje fekk treffe guten og få sjansen til å bli glad i han?

 

Lykke til, håpar du klarar å ha ein god dialog med sambuaren din, slik at dette ikkje skal rote til forholdet.

[Anonym bruker]

Da jeg traff mannen min fikk jeg høre at han var far til tvillinger (han fortalte det ikke, hørte det gjennom felles venner)! Da sa jeg at jeg skulle selvfølgelig ta imot de med åpne armer siden jeg valgte å være sammen med gubben! Men etterhvert begynte jeg å stusse litt siden han aldri hadde kontakt med de så jeg spurte han om hvorfor han ikke hadde det siden det var barna hans. Da fortalte han meg at det ikke var hans barn men han hadde vært som en far til de mens de var små og han var sammen med eksen! Hun hadde bedratt han, blitt gravid og han gikk i en lang stund og trodde det var hans barn. Tilslutt tilsto hun og sa hun ikke visste hvems barn det var, han tok en farskapstest og det viste seg at det ikke var hans barn. Jeg sa da klart ifra at jeg ikke syntes han skulle ha noe kontakt med henne siden det godtok ikke jeg.Hvorfor faen skulle han ha kontakt med en eks som hadde behandlet han som en dritt hvis han da ikke fortsatt følte noe for henne. Han syntes jeg oppførte meg dumt men sa at det var sjeldent han snakket med henne. Under graviditeten med sønnen våres oppdaget jeg at han hadde fått tlf og mld ifra henne og jeg fikk et hysterisk angst anfall hvor jeg ble livredd for å miste han. Da jeg fikk roet meg ned etter flere timers hysteri sa jeg rett ut at han hadde valget mellom meg eller henne for jeg klarer ikke å takle den situasjonen. Han valgte meg og har i dag ingen kontakt med henne. Vi er lykkelig gift og venter nr 2. Hadde det vært hans barn hadde situasjonen vært en annen og jeg kunne fint ha taklet den men jeg mener og føler det at hvis en person behandler en som en dritt og man fortsatt ønsker kontakt med den personen må det ligge sterkere følelser bak enn vennskap. Min eks behandlet meg som en dritt og jeg ønsker ikke å ha noen kontakt med han. Man skal aldri gå på kompromiss med sine følelser og grenser. Man må tørre å sette foten ned uansett hva man har å miste. Hadde min mann valgt henne hadde jeg vært alene mor i dag men jeg hadde alltids klart meg og hadde ivertfall ikke godtatt noe jeg ikke klarte å takle.

 

Ta en farskapstest. Er det hans barn synes jeg dere skal beholde kontakten med barnet for alle barn trenger sin far. Er ingen lett situasjon men kjenn dine grenser. LYKKE TIL!

 

Fru sjalu=:-D

[Anonym bruker]

forstå at han trengte tid på og fordøye nyheten.

få tatt en test, dersom han er far, inkluder gytten i din familie.

åpne ditt hjem og hjerte for den lille gutten.

 

og når det gjelder mannen din, klandre han ikke.

han viste jo ikke at det samleiet resulterte i en sønn.

 

men ta imot gutten, åpne ditt hjerte,

 

gi mannen din en klem, og si at dette går bra. og han vil elske deg ner enn noen gang.

 

 

[Anonym bruker]

Og en ting til... det er IKKE synd på deg. DU er velsignet med en flott ste-sønn.......du har en fantastisk mulighet til å bli en positiv resursperson i livet til ett lite barn.

 

Nok en gang, åpne hjertet ditt.

 

Det er ikke synd på deg...hvorfor skulle det være det? Bare forde det er en flott gutt i livet ditt??

[Bubba75]

Sett deg ned å snakk med samboeren din. Fortell ham om følelsene dine, og diskuter hva dere skal gjøre med den situasjonen som har oppstått. Og at han ikke fortalte det til deg med en gang er ikke så rart. Dette kom like overraskende på han som det gjorde på deg. I tillegg har han nok tenkt mye på hvordan du kom til å reager.e Antagelig grudd seg fryktelig til å fortelle deg om det. Og selv om man i utgangspunktet skal tro godt om folk, så syns nok jeg som de andre her, at han bør ta en farskapstest.

 

(Forstår deg jeg, at du syns synd på deg selv. Jeg liker ikke engang å høre om min manns ekser. Hadde han hatt barn fra før, så hadde det vært vanskelig for meg at han skulle sett mye til eksen sin i den forbindelse. Bare prøv å husk at det var en grunn til at det ikke ble mer mellom dem!!)

[Anonym bruker]

tenk om du var alenemor, og typen din syntes det var ekkelt da bubba.....

[nickoline og supermann]

Jeg synes ikke du skal klandre han for reaksjonen og hvilken rekkefølge han har tatt det i. Det var hans måte å reagere på og det er nok vanskelig for han. Måtte nok få ha tanken litt for seg selv. Det synes jeg er lov.

SÅ IKKE KLANDRE HAN ELLER VÆR SKUFFET.

 

Forstår at det kom som et sjokk, men jeg synes dere må gjøre det beste ut av det. Vær åpne og ærlige mot hverandre. Støtt mannen din i det han velger å gjøre.

Håper det er å bygge opp et forhold til gutten sin sammen med deg.

 

Hvorfor sa mamman til gutten det først nå. Det er dårlig gjort!

[annie-77]

Ja noen ganger må man bare ta i mot det som livet har og by på. Kan jo bli moro for deres barn og få en lekekamerat i huset i blant.

 

Men skjønner at dere trenger litt tid på og fordøye dette, blir jo en ny situasjon for dere.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Moren til denne gutten sier hun ikke har sagt noe før nå fordi hun ikke turte og ikke trodde min samboer ville ha noe med sønnen å gjøre siden han var blitt sammen med meg! Dårlig unnskyldning!

Det er jo sønnen som har tapt på dette.

 

Jeg vet jeg ikke har noen grunn til å synes synd om meg selv, men jeg gjør det litt, siden jeg og samboer stadig har snakket om hvor glade vi er for at vi ikke fikk barn med noen før vi møttes, deilig å være bare oss som familie.

 

Men jeg kommer ikke på noen måte å støte bort denne lille gutten, langt ifra, men at jeg ser på det som en "gave" som noen nevner her, det klarer jeg ikke.

Men det er ikke guttens feil og jeg skal gjøre mitt beste når den dag kommer. Men jeg er både irritert og skuffet over moren som kommer med dette først nå.

Farskapstest blir det iallefall uansett, selv har vi ett barn sammen og er på vei med nr 2 nå. Hormonell som jeg er passet nyheten dårlig =(

 

[Dugong]

Eg signerer Ranveig R.

 

Håper de finn ut av det, og gjer det beste for den vesle guten. Men eg har stor forståelse for at dette er vanskeleg for deg, og håper du greier å ta det valet som er riktig for deg. Lukke til!