funderer på en ting jeg.ang sorg og hva man kan klare.

[Gjest]

jeg har jo opplevd en del siste årene,og nå for ikke lenge siden...

ting går opp og ned,og jeg arbeider med meg selv om dagene.for å finne tilbake til "meg".men nå i kveld fikk jeg vite at en venninne av meg,en god en,døde i dag.vi var egentlig veldig gode venner,som sendte mld,bilder og slikt.prata i tlf,osv.men hvorfor kjenner jeg ingen sorg? sånn skikkelig? føler meg egentlig lammet,sånn i dvaletilstand.er det slik man klarer seg gjennom motgang og elendighet? eller bare kobler man ut når man får nok?

ble mange spørsmål,men jeg funderer veldig akkurat nå.

ble en trist avslutning på en fin søndag.men slikt vet man ikke på forhånd,heldigvis.

hadde vært fint å høre om noen av dere har erfaring eller meninger om noe av det jeg lurte på.ikke alle spørsmålene da ;o)

 

[Gummelillan]

DU er vel inne på det selv også, men jeg tror helt klart at man kommer til et punkt hvor kroppen og hodet bare finner ut at nok er nok og at man ikke kan ta mer inn over seg???

 

Vel, ville egentlig bare benytte anledningen til å si god natt og gi deg en stooor, varm klem.

[Gjest]

ja,mulig jeg er inne på det.for nå ble jeg liksom helt i dvale.sånn rar følelse.føler meg "stengt" på en måte...

rar den kroppen vår egentlig.men også bra den fungerer slik.

 

 

du får en megaklem tilbake ;o)

 

[Northernlights]

Jeg tror du har for mye å stri med akkurat nå,til å føle sorg for en person til, om man kan si det sånn.

 

Sender deg varme tanker og klemmer...vet ikke om jeg hadde klart det du klarer. Du virker så varm og sterk midt i sorgen.

[Attpåklatten :-)™]

Kjære deg,

noen ganger er det ingen grenser for hva man utsettes for av prøvelser......

Jeg er helt sikker på at vi er utstyrt nettopp slik, at for ikke å gå helt under når det blir for mye, så klarer underbevisstheten vår å sortere ut hvor vi skal bruke kraften vår. Vi kan være deltagende uten å være midt i bestandig. Og dette er, tror jeg, også en læringsprosess for mennesker som deg og som meg, blant mange andre, å lære seg at man ikke alltid trenger yte 110 %, men bruke vår kraft der den er nødvendig, og å lære og ta hensyn til våre egne behov og. Jeg har kjent på den følelsen i noen år, det har kostet mange tårer og mye dårlig samvittighet, men jeg lærer for hver dag......og for hver gang man blir "utsatt" for en prøvelse, så går man litt videre i denne prosessen.

 

Så kjære deg, ikke ha dårlig samvittighet for de følelsene du tror du mangler akkurat nå, de er rett og slett opptatt med andre ting som betyr mer for deg i ditt liv. Man kan jo være deltagende uten å være veldig involvert:-)

 

Lykke til..........

 

Klem

[dritgrei hei hei!]

Hei der borte, god morgen!

 

Jeg ser at de andre har skrevet det jeg ville si, så jeg sier det ikke en gang til, men jeg vil gi deg en klem og si at jeg tenker på deg, og på dere!

 

Klem klem klem

[♥Snulder]

Hei du! Kroppen din sier nok ifra at nå har den opplevd nok!! Du er ikke blitt kald, men nummen. Jeg opplevde tre tunge dødsfall på ca 3 år. Den siste var min gamle bestefar... da var jeg helt følelsesløs.... Jeg var lei meg på vegne av min bestemor og min far, men helt uten følelser for egen del! Jeg følte da at døden hadde blitt noe "vanlig" for meg... Blir vanskelig å forklare, men jeg tror at man har en indre dødsangst, redsel for det ukjente.... Min ble borte oppe i alt dette...

[Gjest]

De andre har sagt kloke ting til deg, jeg slutter meg til dem og gir deg en god klem. Du har opplevd mye vondt i det siste. Tenker på deg.

[Marry]

Hei på deg jeg tror du selv er inne på noe, som jeg har nevnt før så tror jeg vi mennesker har ett vannvittig overlevelses instikt noen i større grad enn andre og jeg tror at kroppen din sier stopp og ikke vil ta innover seg det umennskelige du går gjennom nå. Man trenger tid til å sortere ut ting og som du sier selv finne ut "hvem" jeg er, man må liksom definere seg på nytt igjen etter en slik omveltning som du har hatt nå. hvem er jeg??hva gjør jeg nå,??hvordankan jeg leve livet mitt videre nå ??

 

Tror det er kjempe viktig at du gir deg selv tid, for man skal gjennom mange faser nå, og alt er normalt alt fra sinne, fortvilelse, sorg og glede.

 

Du trenger ikke å finne ut alt på 1 uke ;-) jeg tenker mye på deg og selvom jeg ikke kjenner deg syntes jeg du er kjempe sterk og veldig reflektert

[Gjest]

hei.

takk for svar.tror jeg tenkte rett da.at jeg bare har nok egentlig.

men grubla gjorde og gjør jeg.4 dødsfallet på under 3 år.mulig kroppen forsvarer meg på et vis.for jeg kjenner at det begynner å bli mer enn nok nå ;o) så er det jo alt det andre i tillegg.

jeg har lært en del av dere her inne,og prøver å leve etter det ;o)

så dagene blir bedre,og da blir vel jeg det også.

sola skinner her,så i dag skal jeg ut.rene medisinen med sol ;o)

men føler meg ikke som en våryr katt akkurat,hihi =)

 

kos dere i vårlufta

 

klem

[Karomamma]

Jeg vil også bare sende deg en kjempestor klem!!! Det sies at enhver ikke får mer enn han kan tåle, men jeg har sagt før at det lurer jeg virkelig på noen ganger...

 

Mange gode tanker til deg i vårsola

[Maud]

Du har fått mange fine svar allerede, så jeg har ikke noe nytt å tilføye egentlig. Vil bare støtte de andre i at det faktisk er dokumentert at den "psykisk friske" (hva nå det måtte være), tar inn ting i posjoner. Det er viktig for å overleve mentalt. I ditt tilfelle er det snakk om overlevelse bokstavelig talt fordi barnet ditt er 100% avhengig av deg. Man ser at det er lavere forekomst av "lite alvorlige" psykiske lidelser i krigsområder og andre katastrofeområder. Rett og slett fordi overlevelse betinger at man holder hodet over vannet. Mennesket er en forunderlig skapning. Du har jo fått maaaange poeng på "stress-skalaen" i det siste og kan ikke fylle på mer akkurat nå. Du er altså ikke kald eller ufølsom, du er et godt fungerende menneske som slipper til ting i posjoner slik at du kan fungere for deg selv og dine nærmeste.

 

Stor klem fra meg som stadig konstanterer at verden er urettferdig. Godt at sola skinner i det minste :-)

[Trollmora]

Det er nok bare kroppens forsvarsmekanisme som trer inn og hjelper deg å fokusere på det viktigste; lten go`gutt og resten av familien er nok det aller, aller viktigste nå.

 

Stor trøsteklæm fra