Bekymret for utviklingen

[vetra]

Jeg fødte en sønn etter et relativt komplisert svangerskap i uke 36+1.( selv tror jeg 35). Han defineres derfor som prematur. Imidlertid er han også dysmatur, som jeg ser at mange av deres smårollinger også er. Prinsen veide 2300 g, og hadde ikke lagt på seg de siste ukene. De to første månedene etter fødselen lå han bare og sov. Det var så vanskelig å se alle de andre babyene som sprellet og smilte. Min bare lå der. Nå, nesten 8 måneder etter ser jeg at han fortsatt blant de senere utviklingsmessig. Riktignok ser jeg på ham med kritiske øyne, og med fagekspertise, men jeg kan ikke annet enn å bekymre meg. Vet at man skal korrigere osv, men opplever det likevel som vanskelig. Alle skryter rundt meg av sine barn, mens jeg hele tiden venter på at noen skal si at han er forsinket. Helsestasjonen opplever ikke en slik forsinkelse, heller ikke fysioterapeut. Flere som engster seg syke, og som egentlig ikke klarer å glede seg full ut over babyene?

 

 

[housewife]

Vet ikke helt om det blir riktig at jeg svarer på innlegget ditt for jeg har i motsetning til deg ikke bekymret meg så mye over utviklingen til barnet mitt selvom hun har vært sen. Men jeg ser en del fellestrekk.. Som deg fikk jeg et barn født i uke 36, vekt 2130 g. Hun fikk også gulsot etter fødselen, og de første månedene gikk det mest i å sove! Hun har hele tiden ligget motorisk etter sine jevnaldrende som vi kjenner, også de som ble født noen måneder senere var ofte tidligere ute enn henne. Hun begynte først å åle seg fremover da hun var over 9 måneder, krabbet ikke skikkelig før hun var 13 måneder og nå er hun 16 måneder og har såvidt begynt å ta noen små skritt uten støtte. Jeg synes det er viktigere å se helheten, dvs når min datter først begynte å bevege seg så så vi hele tiden at hun utviklet seg videre og ville mere. Selvom hun har brukt lengere tid enn mange andre så gjør hun de samme tingene, og vi bare gleder oss over det nye som til en hver tid kommer. Jeg tror det er sånn at alle foreldre er stolte over barna sine og mange som har barn som er tidlig ute vil gjerne fortelle om det. Er sikker på at det er mange som oss med barn som gjerne bruker lang tid på ting men som ikke sier så mye om det. Jeg tror neppe det er særlig forskjell på barna så fort de blir litt eldre. Vet ikke om dette var til noe hjelp og det ble kanskje litt langt, men jeg håper du greier å slappe litt av i forhold til utviklingen, og mer glede deg over fremskrittene han kommer til å gjøre. Husk at det er store sprang innenfor hva som er normalt. Noen går når de er 9 måneder, andre når de er 18.. begge deler helt normalt. Nå som det er full fart hele dagen er jeg ganske så glad for at jeg fikk mange måneder med en rolig baby som ikke krevde så altfor mye! Håper også nestemann som kommer om noen uker har lyst å sove endel i starten :-)

[Galskapens overhode]

Hei.

 

Jeg var selv mye bekymret for jenta mi fram til hun ble 12 mndr. Hun viste ingen tegn til å ha noe ønske om å ta seg frem for egen maskin. Begynte å ake seg på magen først ved 9,5 mnd. Men fra da gikk alt i racerfart. Kunne krype da hun var 10 mnd og gikk da hun var 11 mnd.

 

Vesla mi er født 6 uker før termin. Hun har vært myyye syk siden hun var 8 mndr gammel. Da hun var 22 mndr fikk hun diagnosen astma. Nå er hun 3,5 år. Blitt friskmeldt for astmaen, men har hatt tendenser gjennom hele vinteren, ikke brukt medisiner. Ved 18 mndr fikk hun atopisk eksem. Hele kroppen og ansiktet var dekket. Nå har hun bare en liten flekk bak det ene kneet på vinteren.

Jenta mi snubler og faller OFTE, så hun er nettopp ferdig utredet for dette også. Syn og motorikk ble sjekket, alt er i orden. Men fysioterapeut mener hun har konsentrasjonsvansker og distraheres veldig lett. (Noe jeg er helt enig i)

 

Nå gruer jeg meg litt til skolealder. Med tanke på konsentrasjonen. Hun har også hatt litt vansker med det sosiale i barnehagen, men har bedret seg den siste tiden..

 

Så det er nok ikke bare du som bekymrer deg. Alt i alt har jeg vært veldig heldig. Vesla var stor og fin da hun ble født. 2485 g og 45 cm. Nå er hun en kjempe på 20 kg og hele 106 cm.

 

Hun sov aldri en full natt før hun ble 3,5 år nå (prøvde alt hva helsesøster, lege og homeopat hadde å tilby) , og har nettopp begynt å skjønne at det å spise seg mett ikke er farlig. (Mat har vært et tabu.. hehe)

 

Gutten din blir nok en stor, sterk og rampete gutt han også som vesla mi. Snart løper han fra deg for å klatre i nærmeste tre.. Og er du veldig bekymret, ta kontakt med helsesøster. Ikke godt å bekymre seg unødvendig.

 

Ønsker dere masse lykke til.

[mysig]

Heisann. Eg har ei lita tulla som er født i uke 35, ho var 2440g og 46 cm da ho blei fødd. Var ganske medtatt da ho endelig ble tatt med keisersnitt og det gikk en tid før ho fikk til amming. Nå, ti mnd senere driver eg stadig å bekymrer meg for henne, spesielt for veksten og motorisk utvikling. Til nå i år har ho lagt på seg ca 300g og de siste 6 ukene har ho tatt av 70g (Veier 7430g). HS er ikke like bekymret som meg og synes utviklingen er ganske grei. Tulla er en del forkjølet, ca 3-4. kvar veke og egentlig forstår eg jo at det stopper litt opp med den motoriske utviklingen når hun er syk... Nett som gutten din sov hun stort sett de første 6 ukene, før hun begynte å få vondt i magen... Frem til hun var 8 mnd lå hun stort sett fornøyd på ryggen og lekte og rullet seg fra mage til rygg noen få ganger. Nektet stort sett å ligge på magen i mer enn noen få minutter. Da hun var 8 mnd ble ho i løpet av en uke kjempeflink til å rulle begge veier, ligge på magen med strake armer og åle seg bakover. Nå, 2 mnd senere har det ikke skjedd noen form for utvikling motorisk sett, men tulla forandrer seg litt hele tiden i forhold til hva hun synes er gøy og spennende. Hun utvikler seg senere enn andre babier rundt oss og det er litt trist å se at de andre stadig utvikler seg og gjør fremskritt. Tror det går litt på selvfølelsen, en vil gjerne være en "flink" mamma. Samtidig vet eg ting kommer til å skje, det gjelder bare å være litt tolmodig, og glede seg over de forandringer som faktisk er der...