Kutte ned på arbeidstiden

[trillemamma]

Jeg kjenner at jeg trenger det, både for min egen og for min sønn sin del.

Hva kan jeg få av stønader?

Jeg vet at jeg kan få full overgangsstønad, men hva mer?

Jeg har et boliglån 6000 i måneden

Husleie er på 3600.

[trillemamma]

Jeg kan jo forklare hvorfor jeg vil kutte ned på jobbingen.

Jeg jobber 100% og er alene på heltid med en liten gutt.

Faren er ikke i stand til å ta seg av sin sønn, siden han er psykisk syk.

Dette sliter på meg, jeg klarer ikke å stille opp for gutten min. Har f.eks. glemt en tannlegetime og to legetimer for han nå i vinter. Ligner ikke meg å gjøre sånt.

Jeg har i 4 år prøvd å opprettholde et samvær mellom far og sønn, men jeg klarer det ikke lenger.

Faren har ringt meg hver gang han prøvd å ta selvmord. Jeg har ringt etter sykebiler, trøstet han når han har hatt angstannfall, jeg har stilt opp for han når han har vært nedfor, hjulpet han med penger og mye annet.

Før dette skjedde har jeg bodd sammen med han. Jeg har da blitt påvirket og jeg har også vært deprimert.

I hele høst var jeg deprimert, var aldri glad på ordentlig. Prøvde å smile, men det ble et veldig falskt smil.

Folk på jobben har begynt å reagere, jeg ble kalt inn til samtale med sjefen, siden jeg er inaktiv på jobben.

Jeg som liker meg kjempegodt på jobb, vil bare hjem å sove.

Jeg var sykemeldt rett før jul. Skulle ut å kjøpe julepresanger, men jeg lå og sov hele uken.

Jeg griner for den minste lille ting, noe jeg aldri har gjort før. Kranglet med typen (traff han rett etter nyttår) nå i sted, en liten fillekrangel og endte opp med tårer i øynene, noe som ikke ligner meg.

 

Jeg kjenner det, jeg har lyst på en lang ferie, hvor jeg kan slappe av å bare tenke på meg selv, men jeg kan ikke svikte lillegutten, jeg er hele livet hans.

[Anonym bruker]

Du virker utbrent, det har rett og slett tappet deg for krefter og energi. Snakk med legen din og få en lang sykemelding. Kutt ut faren som bare lager tull og tenk på deg selv og barnet ditt. Gjør ting som dere liker å gjøre sammen, skaff deg avlastning slik at du får alene tid, fokuser på det som er positivt og gjør deg glad. Kom deg ut i naturen, gå på fjellet-bare trening kan hjelpe. Du kan søke bo støtte. Lykke til.

[Anonym bruker]

Ja dette går nok ikke stort lenger. Kutt ut faren, få deg sykemelding, ta vare på deg selv! Det viktigste for sønnen din er at han har en frisk og trygg mor rundt seg, og hvis det krever at du må ta en god stund borte fra jobben, så krever det det. Du kan jo begynne så smått igjen når du føler deg bedre og har mer overskudd, f.eks med 30-40% stilling. Få deg noen å snakke med, psykiatrisk sykepleier for eksempel. De er flinke til å sette ting i perspektiv å få deg til å tenke på andre måter enn du har gjort før. Men aller mest av alt: du må kutte ut faren til barnet ditt som virker som har nok med seg sjøl. Det er ikke ditt ansvar lenger, det er sønnen din som er ditt ansvar!!! Ta avstand fra han og ikke la han tråkke deg ned i søla, det tar lang tid med mennesker som er psykisk syke, du høres ut som du er mer utbrent.. Hvis det krever det, så reis bort med sønnen din, til dine foreldre eller på en lang god ferie, eller spør om noen kan passe han noen dager mens du reiser bort og slapper av. Da får du lada batteriene og det er godt for deg selv og sønnen din. Det finnes gode støtteordninger som du kan søke om så dere klarer dere økonomisk.. Håper du føler deg litt bedre!

[Anonym bruker]

Hei

Må si meg enig med de andre her som sier at du virker utbrent. Av det du skriver så virker det også som om du har en depresjon.

 

Jeg tror ikke det å slutte jobben for å motta overgangsstønad vil hjelpe deg . Du har såpass høye boutgifter at du bare vil få økonomiske beskymringer også.

 

En tur til legen hvor du er fullstendig ærlig omkring din egen situasjon, inkl det du sliter med i forhold til barnefar. En sykemelding for kortere eller lengre tid kan få deg på bena igjen, kanskje også ved hjelp av noe medikamenter.

 

Du må også slutte å ta hensyn til ham på den måten du gjør. Bli egoistisk og tenk på deg selv og sønnen din (deres). Det er du som har det meste av ansvaret, og det er du som må takle hverdagen.

 

Jeg har selv vært der du er nå. Men det var lenge før jeg fikk barn. Nå som jeg er mamma er jeg glad for at jeg har den erfaringen med meg egentlig, jeg vet hvor jeg skal sette grensen for ikke å havne der igjen. Selv brukte jeg den gang nærmere et år på å hente meg inn, men jeg kom meg styrket ut av det

[ukjent]

Få sykemelding. Forsøk å forklar situasjonen til sjefen din. Enig å mye av det som skrives over her. Jeg vil bare komme med en sterk oppfordring: Kutt ut barnefaren! Faren til sønnen min sliter også mye. Det er leit og trist. Har prøvd å hjelpe flere ganger,men det er som å helle vann i ei bøtte med hull om du skjønner. Folk med store problemer suger energi og har en tendens til å dra andre med seg - bevist eller ubevist. Han virker ikke bra for verken deg eller sønnen din. Husk at det er han som velger å leve sånn, ikke dere. Alle mennesker har et valg uansett om de sliter aldri som mye( han er eks selv ansvarlig for å skaffe hjelp for å takle problemene sine). Konsentrer deg om deg selv og sønnen din og dropp barnefar! Jeg vet det høres brutalt ut,men av og til er det dessverre nødvendig.

[trillemamma]

Ja, sykemelding, da kan jeg lade opp kroppen. Åh, det hadde vært herlig.

Jeg har bestilt time hos legen, har time rett over påske, håper jeg får en lang sykemelding.

Det hadde vært deilig.

Krysser fingrene.