PANG sa det, så var han UTE :) (Laaaang)

[veslefrikk fødte storefrikk;)]

Her er den "korte" versjonen av min drømmefødsel, og da jeg endelig fikk min førstefødte sønn i mine armer Obs, usensurert

 

Det begynte med den forbanna murringa og masinga på onsdagskvelden, hadde hatt det slik i to uker, så tenkte ikke no spesielt over det. Hadde også 3 cm åpning, så var klar som ett egg for å si det sånn Hadde termin 15, så vi hadde prøvd det meste for å få fortgang på det hele, bl.a stripping hos jordmor uten hell. Men onsdagskvelden tok vi siste middel i bruk - en rask, liten hyrdestund med min kjæreste. Gikk til sengs kl 23.00, klokken 23.45 så det PANG i ryggen min. Og jeg tenkte hva i all verden? Må jeg på do nå? Jeg gikk på do og gjorde nr. 2 og tenkte at det fikk bære eller briste, nå skulle det ut (les hard mage, hehe), sånn gikk det også. Gikk til sengs igjen, men "luftsmertene" gikk jo ikke over...(hadde brukt x antall netter over doskålen den siste tiden, var mildt sagt lei)

 

Klokken 12.00 forstod jeg at dette muligens var litt værre enn luftsmerter, men det kom jo så ofte.. det kunne vel ikke være? JO! det var rier. Begynte å telle, 5 min, 4 min, 5 min.. Shit! dårlig tid. Ringte jordmor, hun bad meg komme ned til helstestasjonen for undersøkelse. Jeg bor langt unna nærmeste fødested, så planen var å dra me ambulanse når det hele var i gang. Men det skulle jo ikke skje så fort da...

 

På tur ned til jordmor var riene nede i 2 min. Jeg husker jeg da skjønte at dette kom til å gå unna. Vel nede på stasjonen ble det konstantert 8 cm åpning og at det ble fødsel der (kl. 00.45) Var aldri redd, følte meg trygg. Men det var sykt intenst, fikk ikkje puste mellom riene, og jeg hadde allerede trykketrang. Jeg måtte stå en time å puste over trykkepresset jeg fikk for hver rie, og det var det JÆVLIGSTE! ikke smertene, men å holde igjen kroppens naturlige reflekser. Den siste cm tok utrolig lang tid.. og tilslutt måtte jeg bare gi meg hen til trykkepresset, selv om det var en liten del som stod litt i veien for hodet...

 

Da jeg endelig fikk presse var jeg i himmelen. Helt sykt, kjente ikke noe smerte, bare at det var skikkelig slitsomt. Siden jeg egentlig begynte å presse litt tidlig, hovnet denne "fliken" opp, og jeg endte med å presse i en time, men det var verdt det! For klokken 02.43 torsdag 22. mars kom Johannes til verden som ett skudd! mye av vannet kom samtidig, trodde han smalt i veggen først, hehe.. For en deilig følelse å være ferdig!

 

Han var 4130 gram og 53 cm, så han var ikke så liten nei, det var ikke rart det tok litt tid å presse:) Jeg kom ikke på før etterpå at jeg ikke hadde brukt noen form for bedøvelse, haha. Men det hadde vi jo ikke tid til. Derfor ble faktisk syingen (kun 3-4 sting etter ett klipp) og etter-riene mer ondt enn jeg hadde trodd. Jeg skulle jo liksom være "ferdig"! Hehe.. og hvem hadde tenkt på hemorider liksom?

 

..Rart så mye man tenker før fødselen, sånn type: herregud tenk viss jeg bærsjer på meg eller fiser, eller tørr jeg bruke den fødestillingen? Skal jeg være naken osv.. Hehe.. Men i situasjonen ga jeg blanke i hva som kom ut og hvem som så hva. Det eneste jeg tenkte på var målet, og guuuri malla for ett flott mål det er ) Dette ble laaaaaaaaaaaaaaaaangt dere! Men lykke til alle sammen, både de som har født og som skal føde! Dette er fantastisk <3

 

 

[Brenda med 2 ute]

Så fantastiskt! Gratulerer!

Er på besøk her inne fra Augustklubben, må ha litt inspirasjon nå i vente tiden, hehe. Man fantiserer så mye om fødselen så får man lese en historie som din og hele dagen blir rosa=)

 

Lykke til videre