Anonym bruker Skrevet 23. mars 2007 #1 Skrevet 23. mars 2007 Dette er min situasjon: Jeg har levd sammen med en mann i 8 år, vi er gift, har tre barn sammen fra 4 år og nedover. I nesten alle år har jeg gjort det som skal gjøres i husholdningen, alle innkjøp av mat, klær, utstyr, alt renhold og rydding, har hatt hovedomsorgen for barna, dag og natt, også gjennom sykdomsperioder. Men mannen min, han ble sjelden fornøyd med det jeg gjorde, iallefall sa han det ikke. Det var hele tiden ting ved meg, barna eller leiligheten han irriterte seg over, jeg fikk hele tiden høre at det jeg gjorde ikke var bra nok, minnet meg stadig på ting jeg hadde glemt, kjeftet på meg for bagateller osv. Jeg slet meg halvt fordervet de første årene sammen med han. Dumme meg lot meg piske og ydmyke, lot meg selv bli såret gang på gang, forsøkte likevel stadig videre å gjøre han glad og fornøyd. Kom det et lite rosende ord, så svevde jeg av glede, og kunne tåle en uke til med dårlig behandling. Familiemedlemmer fra både hans og min side, kom ved flere anledninger og sa til meg at jeg ikke burde finne meg i å bli tilsnakket slik jeg ble. Men jeg bagatelliserte det for meg selv, tilga og tilga. At det går an! Jeg kan i dag ikke begripe at jeg godtok å leve slik. Likevfullt startet vi med barn. Gradvis har jeg sluttet å finne meg i å bli kjeftet på uten grunn, gradvis har jeg nekter å ta imot fler spydige, irettesettende, nedverdigende kommentarer.Jeg tok opp kampen mot mannen min. Først og fremst pga det første barnet som også fikk samme behandling som meg. Jeg kjente hvor nedbrytende min manns adferd virket på meg, og ble livredd for sønnen min sin utvikling og helse. Har vel hele tiden villet at dette forholdet skulle være bra, og har holdt ut og holdt ut, jobbet og jobbet. Tre barn har det blitt, krevende graviditeter, krevende hverdager, mange tårer og mye raseri og frustrasjon og fortvilelse, har det også blitt. Jeg blir helt uvel når jeg ser tilbake. Til slutt endte vi hos en familieterapaut, og plutselig fikk jeg en ydmyk omsorgsfull mann. En mann som nå er livredd for å miste meg og barna, som gjør alt som nesten står i hans makt, for å hjelpe til med husarbeid og omsorg for barna. Jeg har ingenting å utsette på mannen min slik han fremstår nå. Men det er veldig, veldig uvant for meg at han er slik, og jeg vet ikke om jeg tørr tro på at det skal bli sånn videre fremover. Jeg burde vel være glad for at mannen min har endret seg, og at det beviser at han tross alt elsker meg, men jeg føler jeg har brukt opp alle de følelsene jeg en gang hadde for han. Det har vært for mange år med regelrett slit. Føler meg utslitt, tom, full av sorg og frustrasjon og faktisk også bitterhet. Jeg hadde avsluttet forholdet nå, dersom jeg hadde vært barnløs. Har behov for å begynne å leve. Med tre så små barn, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Er det noen her inne som selv har opplevd samlivsbrudd med fler enn to barn? Noen gode råd/tips? Erfaringer på godt og vondt?
Anonym bruker Skrevet 23. mars 2007 #2 Skrevet 23. mars 2007 Det blir vanskelig å komme med noen råd egentlig, men følte for å skrive noen ord til deg. Han er jo i en endring tydeligvis, og du sier selv at da vet du han elsker deg/dere. Han vil ikke miste dere. På den annen side er følelsene dine for han brukt opp og forsvunnet... Forsøk å reise bort alene noen dager? Bare du.. bare du med barna og bare du og mannen din..? Føl på situasjonen, kjenn etter om det er ett savn der. Er det godt å komme hjem igjen? Siden han legger inn alt han klarer å bidra med nå, gi det noen mnd, fortell han du er villig til å prøve i x-ant mnd til. Det fortjener dere begge to, og barna. Utover det vil jeg vel si at finner du det helt umulig å bli elsket av han igjen... så flytt. Som aleneforsørger har du krav på div stønader så fremt du har barna mer enn 50%. Deler dere likt mister du en del dessverre, for da regnes du ikke som aleneforsørger. Bidrag for 3, beregn på bidragsveileder på nav.no Barnetrygd for 4 ca 3800 kr Overgangsstønad på 9 600 kr ca Evt bostøtte Evt stønad til barnetilsyn dersom du er student eller registrert arbeidssøker eller i jobb. Dekker 64 % Lykke til, og håper du finner ut av alt sammen.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå