Hvordan dele tre små barn?

[Anonym bruker]

Dette er min situasjon: Jeg har levd sammen med en mann i 8 år, vi er gift, har tre barn sammen fra 4 år og nedover. I nesten alle år har jeg gjort det som skal gjøres i husholdningen, alle innkjøp av mat, klær, utstyr, alt renhold og rydding, har hatt hovedomsorgen for barna, dag og natt, også gjennom sykdomsperioder. Men mannen min, han ble sjelden fornøyd med det jeg gjorde, iallefall sa han det ikke. Det var hele tiden ting ved meg, barna eller leiligheten han irriterte seg over, jeg fikk hele tiden høre at det jeg gjorde ikke var bra nok, minnet meg stadig på ting jeg hadde glemt, kjeftet på meg for bagateller osv. Jeg slet meg halvt fordervet de første årene sammen med han. Dumme meg lot meg piske og ydmyke, lot meg selv bli såret gang på gang, forsøkte likevel stadig videre å gjøre han glad og fornøyd. Kom det et lite rosende ord, så svevde jeg av glede, og kunne tåle en uke til med dårlig behandling. Familiemedlemmer fra både hans og min side, kom ved flere anledninger og sa til meg at jeg ikke burde finne meg i å bli tilsnakket slik jeg ble. Men jeg bagatelliserte det for meg selv, tilga og tilga. At det går an! Jeg kan i dag ikke begripe at jeg godtok å leve slik. Likevfullt startet vi med barn.

 

Gradvis har jeg sluttet å finne meg i å bli kjeftet på uten grunn, gradvis har jeg nekter å ta imot fler spydige, irettesettende, nedverdigende kommentarer.Jeg tok opp kampen mot mannen min. Først og fremst pga det første barnet som også fikk samme behandling som meg. Jeg kjente hvor nedbrytende min manns adferd virket på meg, og ble livredd for sønnen min sin utvikling og helse. Har vel hele tiden villet at dette forholdet skulle være bra, og har holdt ut og holdt ut, jobbet og jobbet. Tre barn har det blitt, krevende graviditeter, krevende hverdager, mange tårer og mye raseri og frustrasjon og fortvilelse, har det også blitt. Jeg blir helt uvel når jeg ser tilbake.

 

Til slutt endte vi hos en familieterapaut, og plutselig fikk jeg en ydmyk omsorgsfull mann. En mann som nå er livredd for å miste meg og barna, som gjør alt som nesten står i hans makt, for å hjelpe til med husarbeid og omsorg for barna.

 

Jeg har ingenting å utsette på mannen min slik han fremstår nå. Men det er veldig, veldig uvant for meg at han er slik, og jeg vet ikke om jeg tørr tro på at det skal bli sånn videre fremover. Jeg burde vel være glad for at mannen min har endret seg, og at det beviser at han tross alt elsker meg, men jeg føler jeg har brukt opp alle de følelsene jeg en gang hadde for han. Det har vært for mange år med regelrett slit. Føler meg utslitt, tom, full av sorg og frustrasjon og faktisk også bitterhet.

 

Jeg hadde avsluttet forholdet nå, dersom jeg hadde vært barnløs. Med tre så små barn, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Er det noen her inne som selv har opplevd samlivsbrudd med fler enn to barn?

 

 

[Anonym bruker]

uff... jeg forstår deg så inderlig godt! Hva hjelper nå-tiden med plettfri mann når en har 8 års historie sammen som har vært vond. Man klarer jo ikke bare slå en strek over det hele heller.

 

Jeg har ingen gode råd å komme med men tror uansett hva du velger så må du komme deg igjennom alt av: "Føler meg utslitt, tom, full av sorg og frustrasjon og faktisk også bitterhet", evt få hjelp til at alt dette kommer ut! (viktig i forhold til deg som ressursperson for barna også, mødre med innebygget sinne og frustrasjon er ikke bra)

 

Du sier du hadde avsluttet forholdet om det ikke var for barna. Og hvis dette er første gangen du sier ifra til din mann at behandlingen hans av deg er helt uaktuell er det kanskje riktig å gi ham en sjangs. Men du vet vel selv best om han har fått sjangser som det holder eller ikke.

 

Kan familieterapeut være et alternativ fremover?

(En siste ting, hvis det kun er økonomiske bindinger som gjør at du blir i forholdet så er verden likevel slik at vi klarer oss! Vi klarer oss ikke hvis vi blir svake, frustrerte og godtar destruktive situasjoner)

 

Ønker deg lykke til. Stå på!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg vet så inderlig godt at mødre med innebygd sinne og frustrasjon, ikke er bra for barna. Det er så alt for lett å bli alt for sint alt for fort, over typiske trass-ting barna gjør, og ikke gjør. Blandt annet. Det gir fryktelig dårlig samvittighet, og en følelse av å være en utilstrekkelig/dårlig mor, i tillegg til alle andre vanskelige følelser som tumler rundt og sliter i kropp og sjel. Det er jo ikke første gang jeg sier fra til min mann om at behandlingen av meg og barna er uakseptabel. Jeg begynte med det for tre år siden, og har intensivert opprøret/opplysningsarbeidet for hvert år som har gått, og hvert barn som har kommet. Familieterapauten fikk til slutt mannen min til "å se lyset" - han har iallefall endret seg veldig etter at vi begynte å ta timer hos henne. Men føler meg likevel usikker på om endringene kommer til å vare etter at vi har avsluttet samtalene. Kanskje må vi få gjevnlig oppfølging...? Og så skal jeg tenke litt over det siste du skrev...