Forholdet har blitt forferdelig, men har jeg noen rettigheter?

[Anonym bruker]

Vi er gift og har to barn på fire og ett år. Har helt fra begynnelsen slet med dårlig kommunikasjon og kranglet mye, allikevel ble vi gift og fikk to barn. Han er en god pappa når han vil det. Når vi ikke har kranglet og har det ok da sier han aldri nei til å være sammen med barna sånn at jeg kunne gå ut og drive men mine hobbier eller gjøre noe. Barna er veldig glad i ham. Men når vi har kranglet, som skjer ofte, da ignorerer han både meg og barna. Og i det siste krangler vi sånn at jeg skjønner ikke en gang at jeg gjorde eller sa noe feil, men han blir sur og sint og stenger seg helt ute. Da han ikke hadde jobb var han i sengen hele dagen eller flere dager etter at vi hadde kranglet. Nå har han en jobb og da er han på jobb frem til leggetiden. Han kommer hjem litt før midnatt og går rett til sengs. De periodene tar alt fra meg, jeg mangler lyst til å gjøre noe og klarer ikke å konsentrere meg. Problemet er at vi ikke kan unngå krangel, selv om årsakene er helt meningsløse. Jeg kunne slutte en krangel ved å si at det var min feil og jeg er glad i ham osv. Men jeg føler jo ikke sånn, da blir det feil. Allikevel har jeg gjort det noen ganger, for å forbedre humøret hjemme. Barna har det jo ikke bra når pappaen blir helt borte i soverommet eller på jobben. Sist kranglet vi på søndag. Da hadde mannen min laget mat og sa at den er ferdig. Vårt eldste barn lekte hos naboene, jeg var i nettbank og passet på vår ettåring samtidig. Jeg sa til ham: "Kan du hente B. hos naboene?" Da ble han rasende sint og sur, bråkte med døren da han gikk ut. Jeg skjønte ingenting. Kanskje han var fortsatt opptatt med maten og ville at jeg henter barnet, men da kunna han jo bare ha sagt det. Det er bare et eksempel, sånne meningsløse krangler har vi hele tiden. Jeg vet aldri hva som kan irritere han. Det kan være at han ikke finner en ting på kjøkkenet og mener at jeg har rotet den bort og så blir han sur og sint uten å engang snakke med meg først.

 

Nå har vi nesten ikke kommunisert siden søndag. Som jeg skrev kommer han sent hjem bare for å legge seg, spør ikke om barna heller. I går da han kom hjem hadde jeg låst døren (som er jo helt naturlig når det er nesten midnatt). Han hadde ikke nøkkelen med seg. I stedet for å ringe på, ringe til meg på mobilen eller fasttelefon, banke på døren, banke på vindu.....sto han bare ute og ventet og ventet til jeg oppdaget ham. Vi hadde også bryllupsdag for to dager siden, som vi ikke feiret. Var jo ikke noe å feire eller noen å feire med:( det var en meget trist dag. Vårt eldste barn spør av og til hvorfor pappa ikke er hjemme i det siste og jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. En kveld da han hadde kommet hjem og gått rett til soverommet prøvde jeg gå og snakke med ham. Da hevdet han at han oppfører seg sånn på grunn av hektisk jobbsituasjon og mye stress på jobben. Det kan jo ikke være mulig. Ignorere bryllupsdagen totalt, ignorere alle dager, ikke sende melding, ikke ringe, ikke si hei når han kommer hejm, alt dette pga stressende jobb, det går jo ikke! Noe mer sa han ikke, han åpnet ikke engang øynene da vi snakket. Han vil aldri snakke for å løse en konfliktsituasjon. Han bare hevder at jeg skjønner ikke noe og at det er så meningsløst å snakke med meg. Når jeg prøver å snakke med ham går det an bare så lenge jeg ikke sier noe kritiserende. Med en gang når jeg kommer med noe som han ikke liker å høre, går han bort og vil ikke snakke mer.

 

Vi har også hatt mer "aktive" og styggere krangler. Han har i disse tilfeller bare forlot hjemmet vårt uten å si noe. Noen ganger har han kastet ting og sparket ting rundt, ropt og bråkt med dører. Da har jeg det så vondt. . Jeg må prøve å være hyggelig med barna mens jeg er bekymret for forholdet vårt med pappaen deres og lurer på hvor han befinner seg. En gang gikk jeg selv ut for å stoppe ham. Noen måtte jo passe barna. Jeg tenkte at når jeg går ut er han nødt til å ikke forlate huset en gang til, så roer han seg ned mens han er med barna, så kommer jeg tilbake og vi kan snakke. Men han ble bare kjempesint, låste døren bak meg og da jeg ville inn igjen åpnet han ikke døren til meg, selv om jeg banket, ringte osv. Da hentet jeg reservenøkkelen hos hans foreldre og kom til slutt inn.

 

Jeg føler at han torturerer meg og på en måte også barn, ikke fysisk men mentalt. Unnskyld sier han nesten aldri og han innrømmer nesten aldri at han har gjort noe feil. Når jeg prøver å begynne å si at jeg vi begge må jobbe med dette for å slutte å krangle så mye da hevder han at det er bare jeg som må forandre meg siden det er jeg som er skyldig i våre konflikter.

 

Nå føler jeg at jeg ikke orker mer. I tillegg til alt det jeg skrev om konflikter er han ganske sløv og lat når det gjelder ting som må gjøres hjemme. Han gjør bare det som han liker, han liker å lage mat og det gjør han om helgene, det er alt.

Jeg vet ikke om jeg har det bedre når vi går fra hverandre, men det samlivet suger meg helt tom hvis det går an å si det sånn.

 

Det jeg ikke vet er om vi kan i det hele tatt skilles.Jeg er utlending, har bare vært hjemme med barna mens jeg har bodd i Norge. Har også gått på norskkurs, lært meg norsk og kommet inn i et universitet her i Norge, rakk å studere bare et halvt år før jeg fødte barn nr 2.

Så jeg har ikke noe inntekt. hvordan klarer jeg meg etter en skilsmisse? Må jeg slutte å studere og finne en jobb for å forsørge barna? Nå bor vi i et hus som er hans og er helt avhengige av en bil som er hans. Selv om han har en veldig god jobb og inntekt har vi for tiden ganske dårlig økonomi, fordi han har masse gjeld fra før som han må betale. Jeg er den som handler mat oftest og kjøper alt som barna trenger (klær, sko, bursdagsgaver etc) . Jeg har arvet noe penger men det er ikke mye. Han betaler huslån og kjøper ofte bensin. Også betaler han for barnehage. Vårt ungste barn er fortsatt hjemme med meg både fordi han ikke fikk barnehageplass og fordi vi begge er enige om at det er beste for ham å ikke begynne i barnehagen før han har blitt 1,5 år.

Jeg antar at hvis vi går fra hverandre skal jeg ha hovedomsorg for barna, men kan jeg det? Kan en som ikke har jobb, ha hovedomsorg? Selv om han er glad i barna tror jeg at han ville gå med på det. Når han kan ignorere barna en hel uke bare fordi han ikke likte noe jeg sa, da tror jeg at han heller ikke krever hovedomsorg eller 50/50 når vi skilles. Også er han så opptatt med jobben sin at han aldri leverer vår fireåring i barnehagen eller henter henne der. Han er heller ikke hjemme når barna er syke. Som er ganske naturlig når jeg er selv hjemme, men han ble heller ikke hjemme når også jeg selv var syk med høy feber og begge barna var syke. Det var helt forferdelig og han hadde ikke noe SOS-situasjon på jobben, men allikevel kom han ikke hjem. Da jeg studerte hadde han ikke jobb og da var det han som hentet barnet i barnehage, men det gjorde han som oftest 5 minutter før barnehagen ble stengt og noen ganger etter at barnehagen var stengt. Jeg fikk vite det på foreldresamtale, han selv innrømmet det aldri til meg.

 

Nå ble dette veldig langt, jeg håper at noen har orket å lese dette og kan komme med tanker rundt situasjonen. Jeg måtte vel skrive det ut og derfor ble det så langt. Hovedproblemet mitt er at jeg ikke føler at han har noen følelser lenger, han er bare så likegyldig hele tiden. Og da er spørsmålet om en utlending som ikke har jobb kan gå fra mannen sin og ha hovedomsorgen for barna???

[camilla^]

Spør på trygdekontoret, de er nok de eneste som kan gi deg best svar.

Aleneforsørgere får masse som overgangsstønad, barnetrygd for ett barn ekstra, også er det noe om en studerer. Men det bør du snakke med dem om du har krav på eller ei. Jeg vil nok tro du klarer deg veldig bra om dere går fra hverandre. Er du alene forsøger får du også dekt 64% av barnehagen.

[tullemor_til_snart_4]

Helt vanlig at mor får omsorg for barna, selv om hun ikke har jobb eller utdannelse.

 

Vet det er noen regler for hvor lenge man må være gift for å så skille seg og bli i landet, men tror ikke det er noe problem hvis barna er norske statsborgere.

 

Ville tatt en anonym tlf til UD eller hørt med familievernkontoret eller NAV. De vet som regel det;)

 

Lykke til;)

[Solitude]

Det du må gjøre er å enten ringe trygdekontoret eller be om en time slik at du kan få informasjon om du har krav på noe eller om du står utanfor trygdesystemet. Vet ikke hvilket land du kommer ifra, men du får nok mest korrekt informasjon derifra.

 

Kan ikke se at det har noe med hovedomsorgs muligheter å gjøre at du er utlending, det som taler jo i din fordel er at du har vært hjemmeværende mor og tatt vare på ungene imens din mann har vært mye fraværende pga jobb.

 

Det forholdet du lever i nå, hadde jeg ikke orket. Har du prøvd å foreslå parterapi eller en tur til familievernkontoret ? Sjekk alle rettigheter først slik at hvis han blir forbannet så vet du ihvertfall om du ligger dårlig an økonomiskt eller ikke.

 

At han låser deg ute og ikke åpner !!!!! Tror du vet at det er ikke akseptabel oppførsel av en voksen familiefar. Tenk om barna fik med seg noe av dette der. Kansje de ikke gjorde det denne gangen, men hva om de våkner og får med seg neste gang ?

 

Selvom du ikke er i arbeid, så har det lite med omsorgs egenskaper å gjøre. Hvis du får økonomisk hjelp via trygdekontoret, så ligger du godt an.

 

Hvis han jobber så mye som han gjør og ikke vil redusere arbeidsmengden, så kan jeg ikke se at han skal klare hovedomsorgen heller.

 

Men somsagt begynn med trygdekontoret, og lykke til..