Burde ikke jeg egentlig adoptere henne vekk?

[Anonym bruker]

Jeg er altfor ung, bare 16 år, jeg har ingen selvstendig økonomi og barnefaren kunne ikke ha brydd seg mindre om det faktum at han skal bli pappa.. Hva har jeg egentlig å tilby jenta mi? Annet enn akkurat livet er det ikke stort.. Hvordan skal jeg klare dette, jeg må jo adoptere henne bort, hun har ingen fremtid hos meg? Eller tar jeg feil, finnes det noe som helst sjanse for at jeg mot alle odds skal klare dette?

Hva mener dere og vær så snill ikke kom med unødvendige kommentarer om at det her er mitt problem siden det var jeg som i utgangspunktet ble gravid, det vet jeg allerde..

[Anonym bruker]

Dersom du i utgangspunktet vil ha barnet, men "bare" føler at du ikke er egnet, bør du neppe adoptere henne bort. Ta kontakt med amathea og barnevern, få råd og veiledning, opplysning om økonomiske ordning og avlastning etc.

 

Selvsagt finnes det en sjanse for at du skal klare det. Det at du i det hele tatt stiller spørsmålet gjør deg langt modnere enn mange andre tenåringsmødre.

[altommeg]

Har du noen rundt deg som støtter deg da? Ikke lett og få barn så tidlig men er jo ikke umulig heller da....... Skal ikke komme med noen formaninger, for skjedd er jo skjedd. Da kan man bare gjøre det beste ut av det, så må du selv finne ut om du klarer dette selv . Hadde støttet deg så godt jeg kunne hadde du vært min datter iallfall.....

[Gjest]

Heihei=)

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, jeg er 16 år, gravid og barnefaren vil ikke ha noe med meg og veslejenta å gjøre. Men jeg har familien min. Hvis familien din støtter deg og du egentlig vil ha det barnet, så bør du ikke adoptere henne bort! Du får jo ganske mye penger fra staten, blant annet 33.000 kr (ett en gangsbeløp) og disse pengene kan du jo bruke på å kjøpe det utstyret du trenger (det har jeg gjort) + at det helt sikkert er noen i familien din som har noen brukte babyting som du kan arve. Jeg har gått i igjennom mye jeg også, ekstrem kvamle og svangerskaps depresjoner, men nå som magen er stor og jeg kan jeg sparkene fra lillejenta, så vet jeg at det var vært det!

Tenk deg lenge om og gå igjennom alle muligheter før du adopterer henne bort, hvis du egentlig vil ha dette barnet vil du angre det veldig hvis du gir henne bort! Hvor langt er du på vei da?

[Anonym bruker]

Enig med hun over her!

Lykke til!

[Gjest]

Håper alt ordner seg for deg.Du høres fornuftig ut så uansett hva du velger er nok det riktige for deg og jenta di.Jeg er ganske sikker på at du vil klare deg dersom du beholder henne.Jeg har aldri møtt min far og har aldri savnet han,så du må ikke tenke på det.Økonomisk støtte vil du få,både til utdannelse,barnehage og et sted å bo.Og det finnes nok mange jenter i din situasjon som du kan ta kontakt med.Men,alt dette vet du sikkert,så tenk deg godt om og fortell oss gjerne om beslutningen din...

[blond]

Les litt på ungmor-forumet. Og søk informasjon slik en annen her anbefaler. Du er ikke den eneste 16-åringen som har fått barn. Å få barn er ikke det samme som å slutte å leve eller kutte ut utdanning og jobb. Du får sikkert en tøff tid, men ikke gi opp! Du kommer deg gjennom dette!! Ikke la alderen din avgjøre om du adopterer eller ikke.

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Det at du i det hele tatt tenker tanken viser at du er mer moden enn mange andre 16 åringer Du vil få engangsstønad på 33 000 kr til utstyr, og når barnet er født vil du få overgangsstønad på 9700 kr + småbarnstillegg på 600 kr, dobbel barnetrygd og bidrag fra far eller bidragsforskudd fra staten Du ender opp med en sum på ca. 13000 kr i mnd og det klarer du deg fint på. Dette får du i 3 år og du kan få 2 år ekstra hvis du skal gå skole. Du får dekket 64 % av barnetilsyn og har du dagmamma eller er hjemme med barnet etter det er 1 år får du 3300 kr i kontanstøtte Du klarer dette økonomisk hvis du vil, ta deg en tur på Amathea og snakke med de Skriv gjerne et brev til meg her inne hvis du vil prate med noen. Klem

[PrincessElisabeth]

håper du leser dette selv om det er en stund siden du la inn dette innlegget.

 

Jeg er en ung mamma selv, jeg er ikke 16, men 19, men alder har ikke så mye med hvordan du vil fungere som mor.

Du har gode muligheter, økonomisk kommer du til å få god støtte, og helsestasjonen er der for deg om du vil trenge det, men du kjenner deg selv best. Jeg satt med slike tanker selv da jeg ble gravid, om hvordan jeg skulle klare meg og om jeg kom til å bli en god mor. Jeg tror mange sitter med disse tankene.

 

Jeg er adoptert selv, kjenner følelsen, men jeg var kun 3 dager da jeg kom til mine foreldre(dere som kjenner reglene vil nok se at det er ikke normalt at barn kommer så tidlig, men det var snakk om at min biologiskemor skulle rømme med meg, for hun ønsket å ha meg). Jeg er evig takknemlig for at jeg har de foreldrene jeg har idag så jeg er langt fra imot adopsjon.

Med det sagt ville jeg tenkt meg nøye om, snakket med foreldre og venner og gjerne fortelle barnefaren at en grunn til at du føler det slik er han. Her inne er det vel ingen eller få som kjenner deg godt nok til å gi deg et rettferdig svar, rett og slett fordi vi kjenner ikke deg som person.

Dette er en utrolig stor og viktig avgjørelse for deg, og en uhyre vanskelig en. Jeg vet bare det at da jeg fødte jenta mi og fikk henne opp på brystet for første gang og fikk se på henne; ingen følelse kan noensinne måle seg, det å holde den lille jenta di og vite at ingen andre kan noensinne lage en lik en og at denne er bare din...følelsen når du går inn til babyen din og den roer seg i armene dine, helt fantastisk!

 

Tenk deg godt om på hva du går glipp av, jeg har troen på at alle har noe godt å tilby babyen sin, og jeg håper virkelig at du gjør det rette valget.

Jeg vil ønske deg lykke til, du er utrolig modig og uansett hva du velger så velger du det som er riktig for deg og din situasjon.

klem fra Elisabeth og Bethina

[Anja83]

Jeg var selv 17 år da jeg fikk datteren min, og hadde også en pappa til henne som ikke har brydd seg. Jeg vil bare si at jeg vet at det går an! Datteren min er i dag 6 og et halvt år, og jeg synes som alle foreldre at hun er verdens skjønneste. Jeg var alenemor med henne til hun var 3 år, og tok alle tre årene på videregående samtidig. Pga overgangsstønaden og hjelp av foreldre som stilte opp med billig hybel har vi klart oss veldig bra. I dag har jeg hatt samboer i snart 3 år, vi har kjøpt hus, jeg er ferdig barnevernspedagog i juni og vi forsøker å bli gravid i disse dager. Jenta mi går i 1. klasse, og stortrives. Du høres ut som ei fornuftig jente som kommer til å gjøre alt for at barnet ditt skal ha det bra hvis du velger å beholde henne. Så lenge du har tro og vilje, mener jeg at du kan klare dette. Det har vært tøft for meg i perioder, men i dag er alt bare fryd og glede. Vet ikke om dette var noe hjelp for deg, men jeg skal krysse fingrene for at du tar den rette avgjørelsen for datteren din. Det er heller ingen skam hvis du føler at oppgaven blir overveldende, og dermed velger å adoptere henne bort. Du er en super mamma hvis du klarer å gi barnet ditt en god oppvekst, uansett om det er du eller noen andre som må oppdra henne. Lykke til!

[Kyria]

Kjære 16 åring!

 

Jeg var selv 16 år da jeg ble gravid, hadde ingen familie som kunne hjelpe meg og oppdaget da jeg var 7mnd på vei at kjæresten min var utro. jeg var helt alene. Det er naturlig at man begynner å tenke på å adoptere bort barnet. I mitt tilfelle var aldri abort ett alternativ, så da jeg forsto at jeg skulle bli helt alene i verden, meldte tankene om adopsjon seg. Men alt ettersom magen vokste (og da også min kjærlighet for det ufødte barnet) bestemte jeg meg for at dette skal jeg klare!

Jeg har altså i dag en nydelig datter på 14 år, til tross for mine (kun) 31 år. Jeg har aldri angret på avgjørelsen, noensinne. Sånn sett så er vi heldige i Norge, vi får egentlig den støtten vi trenger (økonomisk), og livet har en tendens til å ikke gi deg mer enn du faktisk klarer. Jeg forstår tankene dine veldig godt, å det er stort av deg å tenke som du gjør. Men vær aldri i tvil om at du kan klare det. I de fleste byer i Norge har man også ulike foreninger som kan hjelpe deg med barnepass, avlastning m.m.

Selv om jeg forstår deg veldig godt, er jeg redd for at hvis du gjennomfører adopsjonen, vil kanskje dårlig samvittighet og anger forfølge deg gjennom livet.....Beholder du barnet, blir det til tider tøft, men du vil aldri angre. Du må bare skrive til meg hvis du ønsker, jeg hjelper deg gjerne med de spørsmål du måtte ha. jeg vet hvordan du har det. Lykke til og stor klem fra meg=)

[*Vetlis*]

Nå har jeg ikke lest igjennom alle svar her, for det var så mye :-)

Men det er klart du kan klare dette om du vil. Forhåpentligvis har du et lite nettverk rundt deg, med foreldre, venner, besteforeldre osv. Å du får engangsstønad , barnetrygd/bidrag , kontantstøtte, overgangsstønad osv.

Men jeg vil anbefale deg å gå til Amathea. Rådgivning til alternativ abort i Norge. De kan sikkert hjelpe deg og besvare mange av de spørsmålene du lurer på.

 

Skjønner at du har mye å tenke på og du har det sikkert ikke så veldig bra nå, men det kan hjelpe å prate med noen om det.

 

Ønsker deg masse lykke til og håper du finner ut av det.

[storbil]

Hei:-)

Syns du har fått mange gode råd her. D jeg vil si, er at jeg ble også mor veldig ung, og tok utdannelsen slik ettervert. Det var slitsomt men veldig greit på mange måter også.

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Heisann... Jeg vil bare du skal vite at det er kjempe mange rundt om i norge som får barn når de eg 16... Min aller bestevennine fikk barn da hun var 16-17 år, barnefaren var faktisk 14-15 så der var det ikke mye støtte å få ... Hun bodde i egen leilighet som hun leide, under svangerskapet, hadde hun et par småjobber/ekstravakter som hun fikk litt penger utav å sparte litt ekstra..Hun har klart seg helt fint, det er så mye støtte du kan få .. Mer enn du aner som 16 åring.. Oppsøk ditt lokale nav og Amathea og trygde/sosialkontoret, de vil gi deg en time hvor du kan forklare situasjonen, så vil de fortelle deg hvordan du kan gå frem for å få støtte o.l. Jeg er gravid selv i uke 16, å jeg står helt alene , nå er jeg da 21 , snart 22 år,men føler meg forsatt ganske ung.. Men vit. at det er så mange forskjellige mennesker der ute.. folk som vil råde deg til å adobtere bort, min vennine Ble råde dette av både foreldre, venner å lokale sosialkontor.. de sa de måtte være det beste for henne .. da.. Den dagen i dag jobber hun på flyplassen, hun har fullført 2 år i lære ireiselivsbransjen, som alenemor. Å hun sier hun er SÅ utrolig glad for at hun ikke adobterte vekk barnet..

 

Men alt i alt er bare dette ditt valg.. bare du som kan velge det.. å kjenne på dine følelser .. hva du selv ønsker..

 

Lykke til!