Situasjon

[ostekaka]

Vi sitter å spiser middag, oksestek og fint dekket bord.

Stesønn 12 spiste, men var misfornøyd, kjøtte var for seigt (kjøttet var mørt og fint), skulle ikke ha saus og ikke ha brokkoli, heller ikke tomater, men helst kun poteter.

Stesønn reiser seg, og går mot TV'n .......

Far spør hvor har du tenkt deg, vi spiser enda, kom og sett deg! Temmelig strengt, og litt irritert.

Stesønn svarer sur og sint øøøøøøøøø eg skal bare hente mer brus! Surt og sint!

Faren svarer litt forsiktig åja, og smiler litt unnskyldende, for å ha vært for streng.

Jeg holder på å sprekke

over stesønn sin dårlige oppførsel.

Slik vil ikke jeg at skal være mulig av et barn å tillate seg å snakke til en voksen i mitt hjem.

Jeg holder på å sprekke over at faren,

ar det går an å være så veik i forhold til barna at en ikke makter å lære dem vanlig folkeskikk.

 

Han ser det ikke selv, før jeg påpeker at sånn kan vi ikke ha det hjemme. Når det gjelder hans vei er det stor avstand når det gjelder liv og lære når det kommer til oppdragelse. Vi er i teorien veldig enige om grensesetting. Men han er redd barna. Vi er i konstant dialog, for det er alltids noe. Er så lei av å hele tiden bruke tid og energi å snakke om dem og sånne ting.

Hva gjør jeg?

[smillas]

Det finnes mange skilte foreldre som er redde barna. Det skaper utrygge og sosialt avstumpede barn. Men hva kan du gjøre med dette? Antageligvis ingenting. Dette er sikkert et helt grunnleggende reaksjonsmøster som faren må selv se behovet for å endre. Men hva kan du gjøre for din egen del?

 

Kos deg med maten! Forsyn deg ekstra av grønnsakene og tenk at du er heldig som får ekstra mye av det som gjør kroppen så godt. La sønnen og faren styre sine egne skjebner, og la ikke dem gjøre din skjebne ublid. Rist det av deg og tenk på noe hyggelig.

 

Du har bare kontroll på deg selv. Pynt for deg selv! Lag mat for deg selv! ...og mannen hvis han er grei mot deg, da...

 

[mukle]

Ja - du har lov til å bli frustrert.. Tenåringer er generelt til å være frustrert over, humøret er svingende og psyken ustabil. Og man kan bli lei av å ha dem i hus..

Men husk at

 

- man ikke kan forlange/forvente at barn eller ungdom skal "oppføre seg mot voksne" i sitt eget hjem. Med det så mener jeg at ALLE barn har behov for å få utløp for sitt "ustabile humør" - og heldigvis er dette noe de fleste barn gjør mot foreldrene sine (og ikke alle tilfeldig forbipasserende).. Så og si alle barn i tenårene glefser litt mot foreldrene sine. Ja- man bør si fra hva som er uakseptabelt og ikke.Og mannen din kunne gjerne korrigert sønnen Men - det du beskriver av oppførsel er jo ikke akkurat unormalt av en gutt på hans alder? Jeg kjenner til aldersgruppen relativt godt, og det er jo på en måte "den andre trassalderen". Ja- det finnes sikkert barn som oppfører seg bedre, spiser det de får, ikke svarer surt og smiler så sola revner... Men de er ikke i flertall blant tenåringsgutter:)

 

Nok en gang - far kan gjerne korrigere barnet sitt. Og kanskje han burde gjort det mer? Men jeg tror desverre dere har mer i vente av humørutbrudd. Og han tar nok sitt utover moren sin også, tro du meg.

 

Prøv for all del å unngå å ha en forventning om at din stesønn skal oppføre seg som en høflig gjest hos sin egen far og familie. Det er jo hans hjem også. Der han MÅ få rom til å vise alle sider av seg selv, selv i turbulente ungdomsår.

 

 

[Gjest]

Ja, du har mye rett i det du skriver mukle.

 

"Prøv for all del å unngå å ha en forventning om at din stesønn skal oppføre seg som en høflig gjest hos sin egen far og familie. Det er jo hans hjem også. Der han MÅ få rom til å vise alle sider av seg selv, selv i turbulente ungdomsår."

 

Stebarn skal være en del av familien på godt og vondt, men min erfaring er at de tar "gjesterollen" når det passer dem best - dvs. når pliktene kaller så gjelder det ikke dem for de er jo her bare annenhver uke! De skal jo slappe av og kose seg med far. Jeg undrer meg ofte på hvorfor det er slik skjevfordeling av ansvar og goder når det gjelder særkullsbarn. Skal de være fullverdige medlemmer av familien så får de F... meg engasjere seg litt i familien daglige liv. Nå er tenåringer i en særstilling om de er egne eller andres har jeg fått vite på dette forumet - men jeg ser at de slipper ganske billig unna i forhold til våre felles barn enda de er betydelig yngre.

 

Men jeg har funnet løsningen på hvordan jeg skal ha en god hverdag med hans og våre barn - jeg konsentrerer meg om min kjernefamilie så får han ta seg av sine barn. For meg er hans barn er likestilt med naboens - jeg respekterer dem for de personene de er, men engasjerer meg ikke i livet deres. De vil forøvrig ikke ha noe med meg å gjøre for tiden så dette er nok beste taktikken for oss alle - en måte å overleve på og vente på bedre tider - enten at de tar til vett når de blir eldre eller at de flytter ut når de fyller 18.

[ostekaka]

Jeg er veldig uenig med dere her. Jeg mener ikke at dette er en naturlig måte å snakke på, fra barn til voksen. Ikke er han teåring heller, netopp fyllt 12 år. Problemet mitt er jo at han sa det så dagligdags, han forventet ikke engan en reaksjon, og ble litt sånn "herregud da" da reaksjonen kom etter jeg sendte samboer et oppgitt blikk.

Han har tidligere i krangler tydelig slengt ut ting for å teste grenser, og det må han jo få lov til, men da er det jo viktig at grensene er der.

Det jeg snakker om er disse heletiden dagligdagse, vår vanlige omgangsform er så usivlisert. Jeg synest ikke det å forvente manerer innad i familien er å behandle noen som gjester.

Meg og faren er begge skjønt enige om at det hadde vært helt totalt uaktuellt å snakke slik til våre foreldre, og jeg ser ikke at ungene nå skal ha noe leghitimt behov for å være stor i munnen. Jeg er faktisk ikke så gammel, har nettopp fyllt 30.

Er forøvrig enig i dette at ungene lett prøver å være gjest når det gjelder plikter, men familiemedlem når det gjelder gode ting. Det er greit nok det, en naturlig kamp de prøver seg på, men som de selvsagt ikke bør få vinne frem med.

[HurraMora]

Klart unger skal få lov til å være "ustabile" i humøret. Men ikke ved middagsbordet. Skal det være sånn at man alltid bare skal oppføre seg foran "fremmede" og hjemme kan man få lov til å være frekk og respektløs?

 

Barna skal selvfølgelig ha et eierskap i hjemmet sitt og oppføre seg deretter, men de lever også sammen med andre, og må oppføre seg etter det.

Jeg hadde sagt ifra til denne gutten når jeg opplevde det så sterkt som HI. Pappan og jeg utøver regler ettersom hvem som ser det, og hvem som står nærmest. Vi er jo enige om reglene.

 

Dersom pappan er redd for å si ifra til sine egne barn om ting, i frykt for at de skal "hate" ham, så har dere et kjempeproblem. Og det er faktisk sant det om at barn trenger og vil ha grenser. Det er trygghet i grensene.

Når ungene her er så vet de godt hvilke regler som gjelder her, og de vet godt at ting man gjør får konsekvenser den ene eller den andre veien. Noen ganger ser vi jo at de "holder ut", fordi de allikevel skal til mor om kun kort tid, men vår filosofi er at man får ikke respekt om man ikke forlanger den - og fortjener den. Men fortjene respekt av en tenåring, det er ikke lett ;o) så da må man forlange.

 

 

[HurraMora]

Et PS: du som sier at du ikke bryr deg mer om stebarna enn nabobarna. Hvordan kan du noen gang få et ordentlig forhold til stebarna når du støter dem fra deg? Og ved å bare bry deg om deres "kjernefamilie" som du sier, så viser du barn som er uskyldige i situasjonen, at du er en voksen som ikke fortjener respekt.

 

Du kan ikke forvente at de skal oppføre seg, når ikke du selv greier det!

[Travelmor]

Kanskje er det noe med den generasjonen som vokser opp nå?

Mine to eldste barn, en tenåring og en som snart er der, kortslutter innimellom og sier ting som jeg aldri i verden ville drømt om å kalle mine foreldre. Stefaren tåler nok også minde av dette enn meg som er moren. Vi har hatt mindre feider pga dette. Men ingen av oss aksepterer stygg munnbruk. Samtidig har jeg fått et veldig godt råd av en bekjent om å la noen ting passere, la spesielt tenåringene være litt i fred og ikke mase for mye. Jeg er av den typen som har mast mye..

 

Helt fra mine barn var store nok til å kunne snakke om dagligdagse ting, har vi innimellom hatt familieråd. Mine eldste barn laget til og med regler til meg, for hvordan en god mamma skulle være da de var mindre:-)

Jeg tror det kan være lurt å la spesielt store barn få være med når man diskuterer regler for hvordan man vil ha det i familien. Da er det lettere å få dem med på det og praktisere det i etterkant.

Hos oss er resultatet forbausende bra når det gjelder regler barna har vært med på å utforme. Samtidig har vi voksne måttet gå litt i oss selv. Vi har nå færre regler enn før, men de vi har er absolutte. I tillegg har spesielt de eldste fått flere fordeler i det siste, som senere leggetid, mot at de følger reglene.

Når det gjelder måltidene, går det bedre hos oss dersom vi er fokusert på at alle skal delta og ikke snakke stygt om maten. Men vi må til gjengjeld godta at barna ikke forsyner seg med alt som står på bordet.

 

Dere har sikkert prøvd mye i forhold til gutten til samboeren din. Det er nok uansett veldig viktig at du og faren er enige og reagerer på de samme tingene. Håper du finner en metode slik at du slipper å irritere deg så mye! Det tar så vanvittig mye energi og tid.

[ostekaka]

En ting er jo gutten selv, hvor langt han skal få gå i å teste grenser. Jeg mener at test i vei, men bli ikke sjokkert over å møte motstand. Det er jo i familien de skal lære grenser for sitt eget dårligehumør og hvor langt en kan la det gå utover andre.

Jeg har nok et strengt konservativt syn på oppdragelse, og kommer fra et miljø der de fleste andre har hatt tilsvarende. Dette gjenspeiler seg jo også i hvordan en velger å oppdra egne barn. Jeg vet at en del av mine venner og min familie reagerer på stebarnas oppførsel, og derfor også på hvordan min mann er som oppdrager, forelder. Med dette mener jeg at jeg faktisk ikke er alene om den strenge linje her i verden :-)

En annen ting er jo hvordan det påvirker forholdet vårt, jeg blir jo helt fortvilet av at mannen jeg har funnet meg viser seg å være en dott, som lar en liten guttunge styre skuta. Og jeg er temmelig fortvilet over at mannen min som sammen med meg skal skape et trivelig hyggelig hjem å bo i, ikke tar mer ansvar for fellesskapet.

Hvordan en voksen mann lar seg glefse til av en liten gutt som han liksom skulle sitte på plass. Jeg mister respekten for han, synest det er svært lite tiltrekkende. Vi snakker om ting, og er enige, det er bare at han ikke er så flink til å følge opp. Jeg tror han er livredd sine egne unger. Dette nekter han selvølgelig for. Det burde jo ikke engang være noe å diskutere, han burde bare skjerpe seg!

Var godt ord dette glefse, veldig beskrivende. Jeg blir så lei hele sulamitten. Synest synd på ungene mine som må vokse opp i dette sinte huset.

[ostekaka]

Jeg mente at å se på dete som normalt er egentlig ikke et alternativ for meg, å akseptere og ignorere. Har ikke sansen for det, det kan da umulig være beste form for barneoppdragelse.

Kan være jeg blir tvunget til det å trekke meg unna, for å unngå å se og høre alle de tingene jeg reagerer så negativt på, bare for å ikke bli lei meg av det hele.

[mukle]

 

Jeg ser av de siste innleggene at du virkelig er frustert.. Og det var på ingen måte meningen å si at du skal godta munnbruk og dårlige bordmanerer. Vi er her i huset opptatt av dette selv, og synes det er viktig at de lærer seg folkeskikk. Både ovenfor oss og andre.

 

Men det kan jo se ut som det er mannen din som er problemet her, og ikke sønnen. Han er jo et produkt av den oppdragelsen han har fått. Iallefall i sterk grad. Du får ta et famileråd..

 

Uansett utfall- lykke til

[Gjest]

Hei HurraMora,

 

Bakgrunnen for min kommentar som du referer til har en historie. Hvis du leser tråden "Tenårings-stebarn" så vil du nok skjønne hvorfor jeg skriver det jeg skriver. Det er som jeg sier; en måte å overleve på for å ikke lage to nye skilsmissebarn. Jeg har hatt et meget godt forhold til mine stebarn siden de var små - og skulle ønske at de var mine.

 

I familien vår er det nok lojaliteten til mor som har ødelagt det gode forholdet mellom meg og mine stebarn. - moren deres taklet ikke at vi hadde et godt forhold og levde sammen som en familie. Jeg vet ikke hva hun har sagt - men noe har skjedd, sammen med at de er tenåringer og hormonene raser. Jeg håper og venter på at vi igjen skal finne tilbake til den gode tonen. Hvis de skulle ta til vett og slutte å fryse meg ut av familien i fremtiden så vil jeg åpne hjertet mitt for dem igjen; men inntil da behandler jeg dem som nabobarna for å beskytte meg selv og våre felles barn. Intet menneske er så sterkt at man kan finne seg i å bli frosset ut og neglisjert i år etter år uten å bli ødelagt.

[Gjest]

Jeg synes forøvrig at du skal være litt forsiktig med å dømme andre før du vet bakgrunnen til historien folk forteller - det er fordømt sårt å ha brukt noen av sine fineste år (jeg var ung uten egne barn) på å oppdra og gi omsorg til andres barn som om de var mine egne - og ikke få noe annet igjen enn en kald skulder når de nå er blitt så store at de stort sett klarer seg selv. Nå er det bare mor og far som gjelder....

 

Jeg mener selv at jeg fortjener respekt for den jeg er som person og det jeg har gjort for familien min (min mann, hans barn og nå etterhver felles barn). Jeg vet med meg selv at jeg kan se speilbildet mitt uten å skjemmes for stebarna er nok ikke så uskyldige små som du vil ha det til. Jeg har litt forventninger til tenåringer som snart er myndige - de burde huske på historien til familien. Når de ikke gjør det så har ikke jeg som stemor noen rett til å minne dem på det - dessverre!

 

 

[ostekaka]

Takker for svar alle sammen.

Jeg er litt for mye som Tante Sofie, sint som fy, og vil at alle andre skal være som meg :-)

Det er bare at det er så fryktelig stor avstand mellom meg og barna når det gjelder det aller meste, deres liv, verdier og omgangsform er meg helt fremmed.

Jeg er også helt uten påvirkningskraft, jeg tror de liker litt å demonstrere avstand fra meg, med å fremheve forskjeller, også der de ikke er så mye.

Ting har blitt gradvis verre, i begynnelsen hadde de jo sterk innflytelse fra faren fordi han nettopphadde flyttet ut, han var fremdeles sterk i forhold til dem. Nå har mor hovedomsorgen og mesteparten av oppdragelsen, far er redd og barna er eldre. Vi to har veldig lik bakgrunn, og begge hatt en relativt streng oppdragelse.

Jeg henger meg kanskje mer opp i ting nå fordi jeg har eget barn jeg ønsker å oppdra, påvirke. Det er viktigere å da ha kontrollen i hjemmet. Det er ikke lett alltid.

[ostekaka]

ps. Ja, selvsagt er det mannen som er mitt problem. Det blir jo veldig ensomt når en spriker så veldig i hvordan vi vil ha det. Han sier seg enig, men følger ikke opp. Jeg mener jo helt klart at han har et ansvar for å integrere dem i vår familie, og sørge for at de ikke får forsure livet til oss som bor her fast.

Jeg går jo ikke rundt og er sur eller utrivelig mot dem, men prøver å få til at vi kan ha det hyggelig sammen. Men som en psykolog vi gikk til fremhevet er jo at de ikke nødvendigvis synest de samme ttingen er trivelig. Ikke lett.