Vær forsiktig med hva du ønsker...

[Anonym bruker]

Hei:o)

Tenkte bare jeg ville fortelle min historie til dere her inne. Anklager ingen av dere for å lure mennene deres,samtidig som jeg vet at det alltid er noen rundt forbi som er troende til akkurat det...

Meg og samboeren min har vært sammen i 3 fine år. Han har 3 barn i slutten av tenårene,jeg har en sønn på snart 10år. Jeg ønsket meg et barn til mer enn alt på denne jord,men han følte seg for gammel (40år) og fullstendig ferdig med småbarntilværelsen. Han var fullstendig urikkelig,men jeg gav aldri opp håpet. Jeg brukte ikke prevensjon,for som jeg sa til ham så var det ikke meg som ikke ville ha flere barn... Han snakket stadig om å sterilisere seg,men hadde aldri mulighet til å ta seg fri for å gjøre det (prioritering selvfølgelig,men dog...). Så det ble praktisering av "sikre" perioder,og hoppe av i svingen for oss. Og jeg spilte med rene kort,men var tydeligvis noen hakk for naiv. Hver mnd håpet jeg at mensen ikke skulle komme,og hver mnd kom den. Jeg ble trist hver gang den dukket opp,helt til den dagen den IKKE dukket opp - og jeg faktisk innså at denne gangen hadde det gått riktig/galt. Jeg har aldri hatet meg selv så mye som når jeg det positive tegnet på gr.testen gjorde seg synlig. Jeg visste at fra det øyeblikket hadde "jeg" knust hele hans tilværelse og fremtidsplaner i fillebiter. Vi var selvfølgelig to om det,men i og med at jeg aldri hadde tatt abort ble det til syvende og sist meg som avgjorde hans fremtid. Tiden som kom var rett og slett jævlig!! Jeg var ødelagt av skyldfølelse,og grein i dagesvis. Hatet meg selv for at jeg kunne påføre han så mye smerte. Han,som den gode mannen han er,sa at han støttet meg fullt ut til tross for at jeg valgte å beholde barnet,men jeg visste at han lå søvnløs og gikk rundt som en zombie pga min avgjørelse. Nå er jeg 4mnd på vei. Jeg har hatt oppturer og nedturer i svangerskapet til nå,og jeg har ikke hatt en mann å dele det med. Føler jeg har lagt nok byrder på skuldrene hans. Jeg begynner å glede meg til den lille kommer,men jeg vet at jeg gleder meg alene - og jeg har skyldfølelse over at jeg gleder meg over noe som gjør han vondt... Er ikke i tvil om at han kommer til å elske dette barnet,men jeg vet at det er en lang,og utrolig tøff vei dit. Han skal være med på fødselen,men jeg gruer meg til det øyeblikket barnet kommer ut - det blir et gledens øyeblikk for meg,men det blir ødelagt fordi jeg kommer til å se etter sorg og redsel i hans øyne. Jeg vet at jeg etter barnet har kommet ut,kommer til å måtte gå og føle på hva han føler for barnet i lang,lang tid... En vakker dag blir alt greit,men det blir en utrolig tøff tid frem til den dagen...

Dette ble laaaangt,men det får gå. Håper virkelig at dersom det er noen av dere som er i en lignende situasjon som jeg var,så tenk dere om mange ganger... Jeg unner ingen å komme i den situasjonen jeg har satt meg selv i....

[grand danois]

ej he på følelsen at du kansje dikkta opp ei historie. men ej velge å svare alikavell.

 

ej veit kor du he d der...ej gjor en fæl ting me min sambo når ej va 17. ej hadde så lyst på en liten...så ej heiv pillane. han stakar jekk rundt å trudde at ej tok dej:/ d jekk 6måna før d viste positivt på testen..først blei ej kjempe gla!! håppa rundt på bade i glede! men så slo d mej.. han hekje lyst på onga no (han va 19) tenk om han ikkje blir gla i ongen,tenk om han går fra mej. så komm tårene,å reddselen. ej klarte ikkje å stoppe å sjelve. men han va en kjempe mann å sa at han skulle stille opp å at alt skulle gå bra. så når han hadde klart å roe mej bjynte ej å gle mej... men ej gledde mej aleine. han va ikkje særli intresert i magen å å kjemme spark. ej spude na kvar dag om han ha bjynt å gle sei. en dag svarte han mej: ej ska sei i fra den dagen ej bjynde å gle mej. den kom når ej va 7måna. da sa han til mej en kveld han holdt mej på magen: no bjynde ej å gle mej til å bli pappa:) ej blei så gla!!

 

etter d he alt gått strålande:) jenta vart fødd å han skreik som en onge:) no i dag e ho 4år. vi e fortsatt sammen å ho e ei kjempe pappa jente.

 

ej fortalte na 3 år etterpå at ej hadde heve pillane. han sa: ej hadde d på følelsen,men ej trengde at du sa d til mej,for ej va ikkje heilt sikker. men han sa at d spelte inga rolle.for du he gitt mej d beste her i verda:)

 

så d kan gå bra:)

 

lykke til=)

 

[Anonym bruker]

Det var faktisk ikke noe jeg diktet opp...men jeg skulle ønske det var det... Jeg må nok belage meg på å vente lengre enn de 7mnd før samboeren min ser lyst på tingene,men det er jo oppløftende å høre at det har ordnet seg for andre som har vært i mer eller mindre samme situasjon...)

[prøver&prøver...]

huff,dette var ikke koselig lesning...

lykke til anonym å til dere andre her :=)

 

klem frameg:=)

[♥Tullerusk♥]

Hei..

 

Har vært i noe lignende situasjon, men ikke der jeg har lurt sambo til å gjøre meg gravid...

 

Hadde problemer en stund med p-pillene og valgte å slutte på dem en liten stund for å få syklusen og blødningene i sjakk... Sambo visste om det, men vi valgte å ha sex uten kondom...det hele endte med at jeg fant ut at jeg var gravid tilslutt...etter 3 mnd...Visste ikke at jeg var gravid, trodde jeg hadde blitt feit...

 

Sambo hadde jo håpet på at jeg tok abort, men siden jeg var kommet så langt valgte jeg å beholde det...Han var ikke spes blid til å begynne med og han måtte tenke litt og sånt men han ble glad etterhvert. Var vel 5-6 mnd da han tok på magen min og han ville høre på fosterlyden og hentet en tom dorull...=o)

 

Når vi var kommet frem til fødselen så var han så stolt og han måtte felle en tåre eller flere etterpå...

 

Har spurt han nå i ettertid på om han angrer på at vi fikk sønnen vår og da har han sagt nei med engang...

 

Nå er det 3 år siden dette skjedde og jeg føler at vi er klare for en til...Men han har masse motsigelser som jeg vet vi kan klare og ordne opp i...Så ser ikke problemet...

 

Så nå bare venter jeg..Har sluttet å mase på han...

 

 

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Dette var veldig trist å lese, håper det ordner seg for dere og at han begynner å glede seg snart. Uansett så kommer han nok til å bli veldig glad i barnet, håper det ikke tar for lang tid.

 

Jeg har selv tenkt den tanken, og ble veldig usikker på om det var en god idé å slutte på pillene. I tillegg til barn så ville jeg gjerne finne ut av om jeg hadde eggløsning og normal mensen, fordi at da jeg begynte på pillene hadde jeg hatt mens en gang etter et opphold på 2 år grunnet spiseforstyrrelser. Sambo sa det var greit, men ville gjerne at jeg skulle begynne på dem etter 3 mnd, og det var planen. Så fikk jeg så lyst på barn at jeg ville ikke begynne på dem igjen. Har hatt veldig dårlig samvittighet for det, så jeg har nå spurt han flere ganger om jeg skal begynne på dem igjen. Det trenger du ikke sier han, så jeg håper at han vil glede seg hvis jeg blir gravid.

 

Takk for tankevekkeren, masse lykke til!

[tuppa prøvd lenge]

vi bruker hoppe av i svingen metoden men blir jeg gravid så tar jeg ikke abort og jeg skal fortsette med å bruke den metoden uansett.

sambo er 100% informert om mine eggløsningstester og hoppe av i svingen metoden og at det kan skje en glipp...hvis han absolutt ikke vil ha barn da får han la vær å ha sex!så greit er det:)

og han veit dette og vi har snakket så mye om dette og jeg veit at jeg ikke ødelegger hans liv på noen måte for han mener også at det er hans ansvar.

 

den som er med på leken den får tåle steken:)

[-Mariposa-]

Eller: den som er med på leken får tåle STREKEN

 

[♥Tullerusk♥]

Hahaha...ja...=o)