Noen som vil dele erfaringer fra "vanlig" fødsel

[coscos]

Synes det er så mange som vurderer planlagt keisersnitt. Må si at jeg selv ikke engang hadde tenkt tanken på at det var en mulighet dersom man har hatt en normal graviditet. Har derfor ikke snakket med jordmor om dette, og har skjøvet hele fødselen (og "redsel" for denne) foran meg (er 1. gangs).

 

Nå begynner det å nærme seg termin, har tatt yogakurs, har vært på fødselsforberedende (eller -skremmende...) kurs, og ser jo at det snart ikke er noen vei utenom å tenke gjennom det som snart skal skje. Har ikke tenkt på fødestillinger, smertestillende eller noen ting, bortsett fra at jeg vet at jeg ikke har noen høy smerteterskel så kommer til å si ja takk til alt jeg kan få, tror ikke fødselsøyeblikket er min tur til å leke helt :-).

 

Men, det jeg nok er mest redd for er om det skal skje noe med babyen i forbindelse med fødselen, man leser jo av og til slike skrekkhistorier, og tenker da at planlagt keisersnitt er en god løsning.

 

Ønsker derfor å høre om hva slags erfaringer andre har med en "vanlig" fødsel. Og gjerne dere som har vært gjennom begge deler, både vaginalt og keisersnitt, hva er fordelene/ulempene ved de forskjellige fødselsmetodene.

 

[*mamman til tw og bi*]

jeg hadde en helt fantastisk fødsel.vi er jo skapt til å føde.og ved et normalt svangerskap er det ingen ting i veien for og føde vaginalt.

 

det hele startet natta før tror jeg.var da i uke 37.med to-tre sterke kynner(rier var det nok,men det viste ikke jeg:) var sånn at jeg måtte sette meg opp i senga så sambo kunne massere.

 

 

kvelden etter startet det i gjen...først svake murringer som ikke forsvant..21.00

jeg henta en kompis av sambo på bussen 2mil unna.nå var klokka 22.00(sambo var reist på jakt og denne kompisen skulle låne min bil og komme etter tidlig neste dag) og var innom jobben og drakk kaffi(hotellkjøkken)

 

da jeg kom hjem ble det litt vindere og tettere.skjønte nå at det ikke bare var kynner det dreide seg om.måtte opp og gå for hver ri.

 

ringte sambo og føden.sambo var 16mil med bil og 2mil til fots unna.

ringte svigermor og reiste bort til henne.tusla av gårde med bagen i hånda(600m å gå)

 

økte på.kl.03.00 var vi på føden(tar 1 time og kjøre)

 

her konstanterte jm 4 cm opning.bada i 1,5t.sambo var nå på vei.

etter bading hadde jeg 7cm opning.klokka var nå nærmere 5.vannet hadde ikke gått med slimproppen forsvant da jeg var på do etter badinga.06.00 tar jm vannet.4pressrier senere var gullet ute.klokka vår nå 06.10hadde en helt fantastisk fødsel.fikk ikke smertestillende før jeg skulle sy.da var det lystgass som var tingen(jm m¨åtte sy med engang og hadde ikke tid til å vente på spraybedøvelsen)fikk totalt 12 sting.men sydde mangen fler da det ble sydd og tatt opp igjen noen sting.

var faktisk det verse med hele fødsel.jeg revna mye innvendig og det var kun min feil da jeg ikke venta skikkelig på siste press ria.

 

jeg var rolig under hele fødselen og konsentrerte meg veldig om å puste og ikke skrike.dette var en helt glimrende ting.fikk masse skryt av jm.

 

må legge til at sønnen vår var 3120gr,50cm og 32,5 cm i hodeomkrets.

 

sambo rakk ikke fødselen og kom 3 timer etter at hans førstefødte var kommet til verden.

 

 

[OktoberMa-04]

Har bare født normalt så kan egentlig ikke uttale meg om keisersnitt. Men etter det jeg har erfart og hørt av andre så er det jo fordeler og ulemper med begge. Det beste med vanlig normal fødsel er at man kommer seg ofte ganske så kjapt etterpå og kan ta seg av babyen sin. Med keisersnitt er man ofte ganske dårlig etterpå, kan ikke løfte noe særlig pga såret (har hørt flere som ikke kunne bære babyen sin i ganske lang tid etterpå) og generelt synes jeg den første uken i barseltiden virker mer slitsom om man har tatt keisersnitt enn om man har hatt en normal fødsel. Jeg er glad jeg fødte normalt, men vil presisere at jeg forstår veldig godt de som tar keisersnitt. Ofte er det jo en medisinsk vurdering at man velger keisersnitt, og ikke bare noe man har bestemt seg for fordi man er så veldig redd for å føde. Jeg lover at om man har en normal fødsel så glemmer man fort de timene med smerte, det er absolutt verdt det!

 

Jeg var "i fødsel" (altså hadde ganske så vondt...) i 8-9 timer, og det var jo en ganske så kjapp fødsel for førstegangsfødende. Men jeg var iallefall veldig sprek etterpå, hadde besøk allerede etter 3 timer og var i bryllup med mann og barn en uke etter fødselen. Følte meg bare kjempelykkelig og tenkte ikke så mye på fødselen etterpå, tenkte mer på lille vidunderet som lå i armene mine!

[Xenaen]

Heia! Du skal være veldig veldig trygg her i Norge. Det er virkelig få ganger det skjer noe under fødselen. Og husk: Fødsel er naturlig, noe alle kan!

 

Jeg kan jo dele både min erfaring og min svigersøsters. Hun hadde det nok verre enn meg fordi hun fødte stooore barn. Den første hadde hun akutt keisersnitt på (det høres skummelt ut, men tenk - det ordner de på en-to-tre). Nr to kom "rette veien" og hun sa sjøl at hun kom seg MYE raskere etter denne fødselen, sjøl om den også var hard!

 

Jeg har hatt to raske fødsler. Min første fødsel varte i fire timer fra jeg kjente noe til gutten min var ute. Det var en flott opplevelse og jeg kunne gjort det om igjen dagen etter.

Med nr to varte det litt lengre, fordi jeg fikk rier på morgenen, mens den aktive fødselen varte da i fire timer (fra fire cms åpning til ungen er ute).

 

Er spent og gla for at jeg får oppleve dette igjen. Det er litt trist at du føler det utrygt å føde, husk nå at et keisersnitt er en operasjon og at risikoen for komplikasjoner er stor ved slike inngrep. Det er en grunn til at Norge har såpass få keisersnitt som vi faktisk har! Jeg liker ikke utviklinga mot flere og flere keisersnitt!

 

Snakk med jordmora om din frykt, og fortell at du synes det egentlig ble verre med fødselsforberedende.

[Gjest]

Har kun født vanlig, men deler gjerne noen tanker med deg. Jeg visste ikke hva jeg gikk til første gang heller, men det første jeg sa når hun var kommet ut var; dette vil jeg gjøre en gang til! ikke fordi det ikke var vondt, men fordi det rett og slett er det råeste jeg noen gang har opplevd. Jeg fikk virkelig bevis for at kroppen min fikser alt bare jeg stoler på den. Jeg gikk hjemme lenge og pustet rolig under riene, var på sykehuset 2 og en halv time før hun kom ut. Stod oppreist eller hang over seng mesteparten av tiden, fødte på alle fire. Jeg hadde en fantastisk jordmor som stolte på meg, det er mitt eneste ønske denne gangen også til jordmor og kjæreste; stol på meg! Jeg var veldig redd første gang, men noe skjer når det starter, du får styrke, det er helt naturlig.

Selvfølgelig blir man redd innimellom, og vanskelige fødselshistorier gjør det ikke bedre. Jeg trekker meg mer og mer bort fra sånne historier før jeg skal føde, vi er så lette å påvirke når vi er gravide. En prat med mormor eller mamma som har født 3 hver på vanlig måte er mye bedre for meg enn all varselspropaganda i hele verden! Gode tanker

[2småkrapyl]

Hei!

Jeg er på runde 2 nå, og håper for all del at jeg skal kunne føde normalt også denne gangen. Føler nesten at jeg blir "snytt" for opplevelsen hvis jeg må ta keisersnitt.

Jeg fødte sist i 41 timer- en kjempeslitsom opplevelse. Hadde laaang åpningstid og prøvde alt de hadde av smertestillende. (ikke lystgass, for det hadde de ikke på Ahus) Fikk epidural når jeg hadde nok åpning, og det gjorde nok opplevelsen bedre. Synes smertene derfra og ut var helt greie i forhold til de jeg hadde hatt.

Presset på kommando fra jordmor, og det gikk greit. Presset i ca 45 min.

Men det største "opplevelsen" jeg sitter igjen med var følelsen av når den lille kroppen endelig ploppet ut av meg. En helt utrolig rar og intens ting å oppleve.Det var lettelse over at han var ute, spenning om hvem dette mennesket var, og glede over at alt var i orden på likt!!! Akkurat den følelsen vil jeg ikke være foruten denne gangen heller.

Jeg vet at det kan bli anderledes denne gangen, kanskje jeg ikke får epidural for eksempel. Men det er bare sånn det er. Ut kommer ungen uansett. Og jeg vet at de står klare til å gjøre inngrepene de må hvis det ikke fungerer normalt.

Følte etterpå at jeg var med i en egen klubb for "de som har født". Det er egentlig vanskelig å forklare til andre enn de som også har gjort det.

 

Å få barn er selvsagt en stor og spesiell opplevelse uansett hvordan barnet kommer ut eller til deg. Men siden du spurte- vil jeg anbefale å føde normalt hvis du ikke har noen medisinsk grunn til å gjøre noe annet. Noen synes det er det jæveligste de har opplevd- noen synes det er den største opplevelsen de har hatt. Dette er umulig å vite før du prøver. :-)

 

 

 

[MAMMA1]

Jeg har selv gjennomgått en normal fødsel tidligere, men går ikke inn på forløpet her nå bortsett fra at jeg grudde meg masse og takket ja til alt av smertelindring (akupunktur, lystgass, epidural) i tillegg til vannpapler. Anbefales IKKE, kan forklares med at vondt skal vondt fordrive.Hadde smerte i magen, men husker nesten smertene med paplene som verst under hele fødselen!

Når det gjelder keisersnitt, så tenkte jeg på det som en utvei forrige gang. Denne gang har jeg lest såpass mye om keisersnitt og at det ikke er så "enkelt" som det kan virke som. "Alle stjernene i Hollywood gjør det jo" og det virker mye lettere.Men etter å ha lest at dødeligheten for babyene er kjempehøy de første 3mnd spesielt etter keisersnitt, så tør jeg ikke.Dessuten er det jo ikke naturlig på noen måte for barnets lunger osv å plutselig se dagens lys. Nei, ikke vurder det, fød naturlig, du klarer det!

[Coria]

Uff jeg blir litt iriitert når jeg leser hvordan folk svartmaler keisersnitt her. Jeg mener også at man skal føde vanlig, hvis det ikke er spesielle grunner til det, men selv om risikoen ved keisersnitt er noe høyere enn ved vaginal fødsel, er det veldig trygt å ta keisersnitt i Norge i dag!

 

Selv har jeg født en gang. Var litt nervøs, for man vet jo at det kommer til å være veldig vondt. Og det var det! Jeg fikk heldigvis epidural, og det fungerte kjempebra for meg. Jeg var veldig sliten etter en lang åpningsfase frem til 4 cm, men når epiduralen virket fikk jeg slappet av og hentet meg inn igjen til jeg skulle presse.

 

Jeg har vel vanskelig for å se at fødsel kan være en god opplevelse, for jeg er ikke spesielt tøff og har lav smerteterskel. Men man får jo hjelp med smertelindring, hvis man trenger det. Tror det er viktig å si i fra med en gang, hvis man er bekymret, så vet helsepersonalet hva de trenger å hjelpe deg med. Jeg vil derfor føde vanlig dersom det er mulig, men skulle legene anbefale keisersnitt, så velger jeg det uten bekymring.

[MAMMA1]

Det handler ikke om å svartmale keisersnitt, men å være realist!! Klart det er "trygt" å ta keisersnitt i norge i dag, men de tallene jeg leste om dødeligheten i ettertid var hentet fra USA...dvs det hjelper ikke hvor flinke kirurgene er her til lands, her er det naturen som råder.Det er jo ikke naturlig, og iflg tallene/forskning så virker det jo som det i utg pkt er en stor risiko for babyens eksistens i den første levetiden utenfor livmoren. Det jeg mener er at ingen som ikke MÅ bør vurdere keisersnitt.

[*trollmor til 3-snart 4*]

Hei!

 

Jeg har ikke erfaring med keisersnitt, men har 2 fødsler bak meg( den ene i seteleie). Gruet meg veldig første gang, og kjenner igjen det du beskriver veldig godt. Fødselen gikk veldig fint, selv om det ble oppdaget seteleie etter at pressriene satte igang. Jeg følte meg nesten litt"dum" som hadde vært så bekymret etter at fødselen var over- jeg brukte ca 5 timer fra jeg kom til sykehuset med 3 cm åpning, og det føltes ikke som så veldig lenge. Man er superkonsentrert når det virkelig braker løs- og selv om det er smertefullt osv er faktisk en fødsel en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg var i ettertid veldig glad for at jeg ikke fikk velge mellom vanlig fødsel og keisersnitt, for da hadde jeg nok valgt det siste. Lå på rom med en dame som hadde tatt KS og hun var mye mer sliten enn meg, og måtte ha hjelp til alt- mens jeg løp rundt full av energi, og hadde nesten ingen plager.

Min andre fødsel var helt annerledes- jeg mistet mye blod, og måtte sy mye. Den gangen gikk det kun 3 timer fra jeg kom på sykehuset, og jeg følte faktisk at det hele nesten gikk litt for fort!! Nå venter jeg nr 3 i midten av mai- og fødselen er det jeg bekymrer meg minst for. Den varer så kort tid i den store sammenhengen- og man glemmer veldig fort! Lykke til med fødselen- dette klarer du helt fint!!!!!

[coscos]

Takk til alle sammen som har villet dele sine fødselserfaringer med meg!

 

Jeg var hos jordmor i går og snakket mye med henne om fødsel. Må innrømme at følelsene tok litt overhånd når jeg skulle fortelle henne om mine tanker rundt fødsel, og spesielt det at det skal skje noe med babyen i det han blir født. Føler at vi har strevd så lenge med å komme dit vi er i dag (har 3 aborter bak meg), men denne graviditeten har jo egentlig gått som en drøm (får ekstra oppfølging og må ta en del medisiner, men har ikke hatt noen plager og jobber fremdeles 100 %), men har vært fryktelig redd for at det kan gå galt på målstreken.

 

Hun sa at det var viktig at jeg tenkte nøye gjennom det som skulle skje, hvordan jeg ønsket det, og at jeg burde skrive ned det jeg var bekymret for slik at de visste om det på forhånd. Hun sa også at jordmødre skulle høre på de fødende, og at det skulle skje på våre premisser. Følte at jeg ble litt beroliget av henne.

 

Etter å ha leste alle innleggene her, synes jeg alle virker så positive til det å føde, måten dere takler egen smerte, og den gleden det er å få se sitt barn for første gang. Synes at det er oppmuntrende at det er så mange som har en sånn fin innstilling til fødsel, for det er jo gjerne "skrekkhistoriene" man pleier å huske.

 

Så, jeg er forsåvidt innstilt på å føde vanlig, og håper at dette er noe jeg også kan mestre! Jeg kommer nok ikke til å "detaljstyre" hvordan jeg vil at fødselen skal skje på forhånd, men at jeg kanskje bare skal stole på at kroppen selv gir signaler underveis, instruere min mann om hva jeg ønsker av smertestillende, og med hjelp av jordmor, så håper jeg at jeg også kan komme å fortelle om en fin fødselsopplevelse om ca. 1,5 md!