bare stas å gå hjemme?

[Anonym bruker]

Alle spør om jeg "koser" meg hjemme, om jenta vår er "snill" og hvilken fantastisk tid dette er.

 

Ja, jeg er kjempeglad i jenta vår, hun er verdens nydeligste og jeg kan begynne å gråte bare fordi jeg er så glad i henne (snart 2 mnd).

 

Men jeg trives ikke noe særlig med å gå hjemme. Er det i det hele tatt lov å si det?

 

Jeg er vandt til å jobbe mye, trives med en hektisk hverdag med mye tlf, mailer, oppgaver som skal løses og resultater som skal nås.

 

Føler meg ikke videre lekker med gulp nedover ryggen og bæsj på magen.... (ikke hele tiden da, men....) og magen i tillegg disser som en bolledeig.

 

Har flyttet til samboers hjemsted, ikke mer enn 45 min fra byen jeg har bodd i, men likevel langt nok til at jeg syns det blir et ork å ta turen. Alle mine venner og familie bor der eller lengre unna og jeg føler meg ganske ensom til tider.

 

Har familien hans og noen venner av han med barn her, men føler ikke for å kontakte de alene....

 

Har tilbud om åpen barnehage, babytrim osv.... Er litt sjenert og føler alltid at alle måler meg opp og i mente, og blir helt kvalt av tanken på at alle har en mening om meg. føler alle kjenner alle på dette stedet også.. Nå som jeg er blitt mor har vel alle en mening om det også.... så da blir det enklest å holde seg hjemme... Savner jobb, vennene og familien min.

 

Sambo "maser" også om at jeg må komme meg ut, gjøre ditt og datt, møte den og den, og syns jeg er lat og tiltaksløs som bare sitter hjemme. vet han bare vil mitt beste og at jeg skal trives her.

 

Godt å bare skrive ned følelsene mine, forventer ikke at noen skal komme med en formel som forandrer hverdagen min, vet at det er bare jeg som kan gjøre det.

 

Så takk for at du tok deg tid til å lese, kanskje flere som føler det sånn?

[selfangerkjerringa]

Vil bare minne deg på at barseltiden er 6 uker... du har jo knapt rukket å komme ut av barseltida! Ingen kan forvente at du er fit for fight med en gang - heller ikke DU skal stille for høye krav til deg selv. Jeg merket en enorm endring da jenta tippa 8-9 uker - plutselig fikk jeg tilbake litt av piffen, det var mer rutine i hverdagen og jeg har begynt å ta kontakt med noen av naboene her for å få opparbeidet et nettverk. Vi flytta nemlig hit da jeg var høygravid, så jeg kjenner veldig få her foreløpig.

 

Altså: NEI du er ikke alene, og JA det bedrer seg etterhvert

[Anonym bruker]

Jeg har gått hjemme i 2år - og venter nå et nytt barn - så det blir vel 3år før jeg kommer meg ut i jobb igjen. Og alle spør meg hva jeg gjør på dagtid. Noen dager blir det husvask, tv-titting og andre "kjedelige" ting.

Helt greit for meg å ha slike dager, men folk blir jo sjokkert når jeg ikke forteller at ikke leker og går tur hver eneste dag. Alle skal liksom ha en mening om hva jeg bør gjør ettersom jeg ikke jobber.

 

Det er så mye lettere og koseliger å gå hjemme om våren og sommeren. Da finner du din egen rutine - og sikkert også mer til rette.

Men for all del.....klart man får lov til å savne jobben.

 

 

[Anonym bruker]

Takk

 

Merker jo at jeg blir tryggere på jenta vår etter hvert som hun blir større. Blir sikkert lettere å farte litt rundt!

 

Bare litt "nede" i dag, lyst til å flytte nærmere mine...

 

 

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Åja, jeg kjenner meg igjen der ;-) Jeg koser meg ikke, hører alle si "nyt tiden og kos deg hjemme" men det er ikke helt det jeg holder på med. Gleder meg til hun blir litt eldre så vi kan finne på mer, nå er jeg bare en hjemmesitter som venter på neste mating og lurer på om jeg har tid til pumping (hun tar ikke puppen så vi ammer ikke) og om vi skal tørre å gå tur i dag eller om hun får vondt i magen i dag igjen og bare skriker. Var så flink og begynte med daglige små turer (hun er 5 uker) men så fikk hun magevondt og jeg vet aldri når hyletoktene melder seg så jeg får liksom aldri gjort noe.

 

Jeg sa til mannen min at om han ville ha permisjonen så var det bare å ta den. Jeg skulle gitt mye for ei uke på jobben nå. Men jeg regner med at denne følelsen gir seg, jeg er bare ikke vant med daytime tv og å sitte hjemme med gulp over hele meg og at hele dagen skal handle om å få ut den rapen før den tar knekken på den stakkars jenta.

 

Du er ikke alene! Det blir nok bedre, det er bare en veldig stor overgang fra et travelt liv på jobb med helt andre oppgaver som man føler at man mestrer. Jeg tror nok at du gjør en god jobb med barnet ditt uansett jeg! Klem til deg :-)

[Anonym bruker]

Godt å høre jeg ikke er alene, vet jo egentlig det, at alt ikke er bare "glory" hos alle andre heller

 

Samme her, ang det med permisjon. Sambo vil gjerne gå hjemme etterhvert, og tror kanskje det blir til at han overtar permisjonen i august f eks....

 

Jenta vår er ganske grei å ha med å gjøre, blitt veldig våken på dagtid og vil helst ikke ligge alene, men ikke så mye skriking og føler at jeg takler henne ganske bra, så er vel ikke det det går på.

 

Men er litt sånn når sambo kpmmer hjem og spør hva vi har gjort i dag og jeg svarer "ingenting", så er det nesten jeg får kjeft for at jeg ikke har gjort noe....

 

 

[Anonym bruker]

Jeg koser meg hjemme...men jeg finner på ting så og si hver dag, babykino,tur,shopping,cafe, besøk osv!!

Har ikke kjedet meg en dag!!

[Salsa]

Det blir bedre!! Sånn hadde jeg det også, men etterhvert som tiden går, man får en rutine og en rytme, så blir man vant til å tusle hjemme. Hvis du i tillegg sliter litt med hormoner, så er jo humøret som en berg- og dalbane. Gi deg selv noen uker til hvor det er lov å gremmes over bæsj og tiss og gulp og søvnmangel. Gi det en sjanse.

For noen går det fort, for andre tar det litt lenger tid, men som oftest begynner det å bli morsomt å være hjemme når man får respons fra babyen. Den begynner å smile, le og kommunisere på en helt annen måte. Da er man mer på lag, liksom. Nå føler du deg nok bare som en matstasjon mellom soveøktene.

 

Men, når det er sagt: klart det er lov til å savne den hverdagen man er aller mest vant til og hvor man vet nøyaktig hva som kreves av en. Man kan bli temmelig overveldet over hvor mye makt et sånn lite nurk får over en. Men det meste sitter nok i hodet.

 

Og hvis du har muligheten til å gå til en åpen bhg noen timer i uka, så gjør det. Det er INGEN som ser på deg, vurderer deg. Det er også bare en følelse som sitter i topplokket ((: Hvorfor i all verden skulle de granske deg?