Feller noen tårer jeg nå...

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke jeg takler morsrollen veldi bra for tiden... Jeg synes selv jeg er urettferdig, og klarer ikke være konsekvent nok, rett og slett for at jeg er sliten. Jeg har to små barn, går hjemme pga at jeg har en sykdom som gjør meg veldig sliten. Dette har fungert helt utmerket frem til nå.. Nå er barna 17 mnd, og 3 år. Barnet på 3 år har begynt med orntlig trass alder, og det andre barnet følger etter. Jeg er alene med de hele dagen frem til de legger seg om kvelden. Og sambo kommer ikke hjem før i 22 tiden. Da er det rydding, vasking og alt som skal gjøres. Jeg tåler ingenting, og DESVERRE så får den eldste nesten all pepperen, for det blir testet grenser hele dagen. Etter de har lagt seg om kvelden så sitter jeg og gråter, og har så dårlig samvittighet, føler meg som verdens verste mor. Jeg vil så gjerne kose meg med barna om dagen, ikke gå og være irritert hele tiden, og kjenne at jeg skal eksplodere. Eldstemann går i bhg 3 dager i uken, men er veldig mye syk så er mye hjemme.

 

Jeg føler st jeg ikke skulle ha hatt barn......... Jeg har ALDRI slått barna mine, de er alt for meg i hele verden!!! Men jeg føler at mishandler dem lit fysisk på måten eg reagerar på.... Jeg aner ikke kva jeg eg skal gjøre, eller hvor eg skal hendvende meg hen...

 

Håper jeg ikke får så alt for my "kjeft" fra dere nå.............

[Anonym bruker]

Kjefte på anonym? Det er det vel ingen som gjør.

 

Men til saken: Jeg synes du burde søke full bhg-plass til 3 åringen. I og med at h*n er mye syk og hjemme likevel, vil full plass i praksis si kanskje 60% av ukedagene i bhg, og det er jo det du ønsket i utgangspunktet. Koster deg bare ca 1000 kr ekstra i måneden i bhg-utgift, eller 3000 tilsammen for aril, mai, juni.

 

Å håpe på at bhg skulle være så fleksibel at en 60% unge som har vært mye borte kunne få "ta igjen" noen dager, går nok ikke.

[Anonym bruker]

Ikke tenk sånn at du ikke skulla hatt barn! Jeg er sikker på at du gjør så godt du kan. Du høres veldig reflektert ut og later til å bry deg veldig om barna dine. Det gjelder slett ikke alle foreldre! Jeg er sikker på at barna dine merker at du er oppriktig glad i dem, og det er viktig. Men dette høres ikke ut som en ideell situasjon. Hvis du har en sykdom som gjør deg sliten, så trenger du tid for deg selv uten barn, sånn at du kan hente deg inn igjen. Da er det lettere å være konsekvent også. Men nå det er sagt, tror jeg ingen av oss klarer å være konsekvente til en hver tid. Dessuten: jo mer vi analyserer oss selv og føler at vi feiler, jo flere feil finner vi....... Men sånn er det; ingen av oss er superforeldre.

 

Jeg råder deg til å ha begge barna i barnehage i full tid hvis du får plass, og heller hvile hjemme mens de er i barnehagen. Da vil du trolig få mer overskudd til barna på ettermiddagen / kvelden også. Det skal du ikke ha noe dårlig samvittighet for, i hvert fall. Og hvis du føler at du har overskuddet til det, kan du jo ha dem hjemme en dag i ny og ne. Men en slik hverdag som du har nå, høres veeeeldig slitsomt ut.

 

Selv har jeg trolig ME. Legen har gitt meg en foreløpig diagnose etter utredning. Nå er jeg sykemeldt 50% fra en full stilling. Mens datteren min på 19 mnd er i barnehagen, henter jeg meg inn ved å hvile hjemme. Jeg får av og til dårlig samvittighet for å være hjemme mens hun er i barnehagen, men jeg vet at jeg på den måten klarer å være mer til stede for henne etter barnehagen. Og da har jeg ikke noe alternativ. Dessuten; skal jeg ha noe håp om å bli friskere selv, må jeg jo hvile! At jeg blir sykere, er det ingen som er tjent med.

 

Det viktigste for deg nå, tror jeg er at du får litt tid for deg selv, både fordi du er sliten og med tanke på sykdommen din. Men dette påvirker vel hverandre gjensidig også. Er du syk, blir du vel ikke så mye bedre hvis du i tillegg er sliten....

 

Lykke til!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev over.

 

Bare et lite tillegg: du kan vel søke om barnehageplass på særskilt grunnlag, siden du har en sykdom?

[Anonym bruker]

Å gå hjemme med barn er mer enn fulltidsjobb. Er du syk, bør du ikke ha barna hjemme - du er vel sykemeldt av en grunn? Send barna i barnehage, slik at du har en sjanse til å bli frisk! Høres strengt ut, men jeg har vært der og det er ikke noe ålreit!

[Anonym bruker]

Søk avlastning? Om du kontakter barnevernet og spør, og dokumenterer sykdommen din, vil de trolig kunne skaffe f.eks en helg i måneden med avlastning så du kan hente deg inn igjen.

[Maud]

Stakkars deg, det er tungt å være så sliten og ha så lite overskudd og så skulle fungere for barna sine. Med to såpass små er det slitsomt nok å få det til å fungere selv om man er på topp. Jeg synes du skal kreve av samboeren at han stiller mer opp. Kanskje kan dere få barnevakt en natt og reise på hotell og bare slappe av? Få eldstemann i full barnehage. Be venner og familie om avlastning. Du kan også søke barnevernet om avlastning en helg i måneden eller hver 3. uke.

 

Jeg lurer på om du er deprimert jeg. Vet fastlegen din hvordan du har det?

[Bubba75]

Ser ikke pappan til barna hva dette gjør med deg? Ut fra det du beskriver så ser jo ikke han barna i det hele tatt i arbeidsuka. Jeg syns vel at han må gjøre noe med prioriteringene sine. Og så er jeg enige med de andre som skriver at du bør skaffe barnehageplass til begge barna. Om det så bare er et par dager i uken, så gir det deg kanskje den avlastningen du trenger.

[Anonym bruker]

Ok, for det første er du den eneste moren disse barna har, og de elsker deg betingelsesløst. Det tipper jeg du gjør med dem også. Prøv å trekke frem det positive, sett deg ned og betrakt dem litt og se hvor fine barn du har. Pust litt innimellom.

 

Du sier ingenting om en eventuell samboer eller partner, men om du har en synes jeg du bør ta en prat med ham/henne om dette. Be om litt avlastning, forklar at du innimellom trenger et par timer for deg selv, og dette her.

 

Nå har jo du to veldig små barn, som selvfølgelig er veldig krevende. Jeg synes du burde gjøre som noen foreslår her, og søke full barnehageplass til treåringen.

 

Over til hvordan du kan takle barna dine bedre, slik at du ikke føler deg slem og urettferdig. Husk at du ikke vil at barna dine skal være redd deg, du vil de skal respektere deg. Hvis de skal respektere deg er de nødt til å vite at du mener det du sier, og at dersom du truer med en straff og de gjør det de skal for å få denne, så fullfører du den også. Du gjør ikke barna dine noen tjenester ved å være "snill" med dem fordi du synes synd på dem.

 

Barn trenger faste linjer, vaner og rutiner. De trenger også å få vite hva som kommer til å skje, slik at de ikke forestiller seg hva som vil skje, og så blir frustrerte når noe annet skjer istedenfor. Treåringen din vil helt sikkert være på det planet der han ønsker å være involvert, og trenger å være involvert for å føle seg velkommen og trengt. Dersom du lar ham få hjelpe med å smøre skiver selv, velge klær til lillebror, finne frem ting til barnehagen og sånt vil han bli mer harmonisk og ikke få raserianfall/bli frustrert, fordi han ikke tenker på det som underholdning mer.

 

Husk at dersom du koser med eldstemann, forteller ham hvor glad du er i ham, og hvor flink han er når han gjør ditt eller datt, så vil ikke kjeftingen din være det mest fremtredende mer. Det er viktig at han får masse skryt når han gjør noe som er bra!

 

Bare husk at du ikke gjør barna dine noen tjenester ved å følge deres minste vink. Du er sjefen, og de har å høre på deg.