Er så frustrert over samboer!!

[henchi]

Hei, jeg har en sønn på snart 8 år fra et tidligere forhold. Jeg og min samboer har en datter sammen som snart er 1 år. Må vel si at ting har forandret seg ganske mye siden vi fikk datteren vår i forhold til før vi fikk henne. Sønnen min er verdens snilleste og har aldri lagt en hånd på datteren vår. Han er snill og god mot henne hele tiden - hvis han får være nær henne! Det er det som er det store problemet!!! Samboeren min "nekter" sønnen min å komme nær datteren vår. Så snart han nærmer seg henne eller hun nærmer seg han, er han der og plukker henne opp. Da skal plutselig han kose/leke med henne.. Det er fryktelig sårt å se på, spesielt fordi jeg ser at sønnen min ser dette (selv om han ikke har sagt noe). Har prøvd å ta dette opp med samboeren min, men han skjønner ikke hva jeg snakker om. Han ser ikke problemet!! Barna mine trives kjempegodt sammen, men får altså ikke omgås hverandre fordi samboeren min av en eller annen merkelig grunn ikke vil at de skal omgås.. Det er fryktelig frustrerende og jeg kjenner at jeg kan bli helt inneslutta og trist bare jeg tenker på det.

En annen ting er at han hakker fryktelig mye på sønnen min - MYE mer enn han gjorde før datteren vår ble født. Nesten for alt. Det må jo føles som et fengsel for sønnen vår å være hos oss! Jeg prøver så godt jeg kan å si i fra når ting blir for galt og jeg prøver også å si til sønnen min så ofte som mulig at han må gjerne leke med søsteren sin, men alt blir liksom feil når samboeren min er til stede. Ting har gått for langt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få ordnet opp i dette. (Bare for å nevne det så er samboeren min fantastisk med sønnen min i enkelte situasjoner og vi har det også helt fantastisk sammen utenom dette). Men jeg trenger noen å snakke med om dette, men vet ikke helt hvem jeg skal henvende meg til?

[ana baroma]

Snakk med helsesøster kanskje? Høres ut som samboeren din har fått det samme som enkelte stemødre får når de får egne barn i tillegg til stebarn:) De får helst ikke komme nær den lille.

Aner ikke hva man skal gjøre med problemet, men håper for guds skyld at jeg ikke blir sånn når småtten kommer ut. for den lille får nemlig verdens beste storebror!!

[Gjest]

Det er jo tydelig at det er noe som plager din samboer.. Og det er viktig at dere får avdekket raskt. Det er veldig uheldig for dere som par og det er ikke minst uheldig for bror å søster å bli forskjellsbehandlet når de bor under samme tak. - uansett av hvem!

 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med helsesøster på skolen til gutten din eller helsestasjonen i området du bor i. Hun kan også snakke litt med ham, uten at han føler han tråkker mamma på tærne. Her kan han fortelle sin versjon av det som skjer og hvordan han oppfatter situasjonen. - det kan jo hende at han ikke oppfatter situasjonen på samme måte som deg, og da har det ikke skjedd for mye skade enda. Men det er fortsatt viktig å gjøre noe med det!

 

Det er ikke rett at samboeren din skal behandle barna forskjellig, selv om det er enklere å forelske seg i sine egne barn først, så må man også ha respekt for sin partners barn.

 

Jeg anbefaler også at du og samboeren finner en ekstern person som kan hjelpe dere å finne ut av hva det er som plager ham. - Jeg er stemor selv og jeg vet at i enkelte perioder så er det vanskeligere å "svelge" min manns datter, og det er fordi det er småting som plager meg i forholdet. Ikke nødvendigvis noe alvorlig, men om vi ikke hadde klart å snakke sammen og løst konflikten så hadde det blitt et problem.

 

Ønsker dere masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg veit akkurat hvordan du har det - og i miutt tilfelle har jeg måttet sette hardt mot hardt når det gjelder hva jeg sier til samboeren min og hvordan jeg sier det. Jeg ville ha satt meg ned med ham, forholdt meg rolig og oppriktig, ikke falt for fristelsen til å kjefte eller syte, og sagt omtrent noe slikt:

 

"Sånn som vi har det nå, syns jeg samspillet her hjemme gjør livet mitt veldig vanskelig. Det er veldig smertefullt for meg at du henvender deg så negativt til sønnen min, og til syvende og sist er det skadelig for han.

 

Det er mulig du finner mye å irritere deg over, men i samvær med barn er det ens egen innsts en må endre på og ens egne ord en må velge med omhu. Barnet kan ikke endre på forholdet mellom seg selv og den voksne.

 

Ditt forhold til sønnen min er i ferd med å bli så negativt at det påvirker mitt forhold til DEG. Dette er - for meg - et problem som kan felle oss to som par.

 

Jeg må be deg konkret om to ting: det ene er at du gjør et forsøk i noen uker, der du holder inne med dine kritiske kommentarer overfor gutten. Dersom han gjør noe som er så åpenbart grovt at det må tas tak i, vil jeg at du henvender deg til meg, og ber meg gripe fatt i det. Alt som er i mindre format, ber jeg deg om å la ligge, samme hvor mye det irriterer deg. Jeg mener ikke å la oppdragelsen gå for lut og kaldt vann, jeg mener at det er viktig å gripe folk i å gjøre det riktige - ikke vent med å kommentere det til de gjør noe galt. Positive tilbakemeldinger får det til å gro.

 

Det andre er at du i samme periode prøver å holde tilbake i forhold til den samhandlinga de to små har seg imellom. Prøv å være en observatør i større grad, som ikke griper inn i hva de to gjør eller hvordan de egnasjerer seg i hverandres lek. De to skal bygge opp et forhold uavhengig av oss.

 

Og for en lillesøster fins det ingen bedre ressurs enn å ha en storebror - på sikt kan en god bror bli veslesøsters høye beskytter og beste venn. Dette må de få bygge opp i fred uten oss. Da er det viktig at også den store får oppleve at vesla ikke bare er et lite kryp som tilraner seg oppmerksomheten til de voksne, men som tvertimot er en egen person som det kan være morsomt å bli kjent med."

 

Noe av dette er veldig basert på hva jeg faktisk har sagt til min elskede - jeg veit ikke om det er representativt for det DU føler. I mitt tilfelle var det faktisk sant at det eneste jeg kunne se for meg, som kunne ødelegge vårt parforhold, var hans ensidig negative feedback og respektløse oppførsel overfor sønnen min. Ikke bare fordi det var dårlig gjort mot gutten, men fordi det gjorde at jeg så ham i et annet lys. Drømmemannen min ble liksom til en smålig, sutrete, kjeftete fyr, som gjorde seg selv mindre, i mine øyne, ved å krangle og mase på en 8-åring.

 

I mitt tilfelle har ikke mannen min noe imot at de to blir kjent og leker og koser - det ser vi begge på som noe positivt. (Ikke minst kan vi av og til få spise middagen varm, fordi stor og liten leker fint sammen på gulvet, så 1-åringen holder seg opptatt og ikke klenger på oss voksne!) Men jeg formulerte likevel noen ord om det, selv om jeg ikke har erfaring med det. Kanskje du kan la deg inspirere. Det er helt på generelt grunnlag, men også fordi jeg selv har storebrødre, og veit at det er viktig både i oppveksten og som voksen å ha et godt forhold.

 

NB: selv om vi her hos meg til slutt fikk hull på byllen, tok det lang tid. Han kan ikke begynne å se ditt barn som sitt, det er for mye å be han om, men han skal heller ikke markere forskjellen - verken bevisst eller ubevisst - overfor barna. Når de blir større vil de merke forskjellsbehandling enda tydeligere, om det ikke stoppes på et tidlig stadium.

 

Men vent ingen mirakler. Jeg har gått mange runder, og sagt de samme tingene på mange ulike måter til samboeren min. Stebarn/stefar-forholdet er ikke uproblematisk, selv om det mest er stemorsproblematikk å finne på disse sidene. Gutter og stefedre er en kombinasjon som er veldig viktig - dersom man kan få forholdet til å fungere.

 

Minn mannen din på at HAN, den voksne, alltid har ansvar for at forholdet til barnet funker. Klarer han ikke "føle" noe spesielt, så er rådet bare ett: Fake it until you make it, som Sissel Gran skriver i boka si. Samboeren min påstår at det har hjulpet: først gjøre og si de rette tingene, deretter vente på at det skal funke. Og det gjør det for han.

 

Heldigvis har han barn fra før av selv, og det satte i gang noen tankeprosesser hos han når jeg minte ham på at det var litt av hvert jeg også kunne begynne å hakke på - hvordan ville stemningen bli hjemme hos oss da? Ville ikke ekskona hans ringe og være gloende forbanna og kjefte oss opp, dersom det var JEG som gikk rundt og hakket og hakket? Hun ville ha nektet all kontakt, vedder jeg på, og det kunne han levende se for seg.

 

Så da ble han også i stand til å se hva sønnen min - og jeg - faktisk godtok, alt vi gikk og beit i oss eller tok til oss fra ham, som JEG aldri ville ha sluppet unna med overfor hans barn...

 

Tvi tvi til deg. Jeg håper det er mulig å nå inn til samboeren din.

[henchi]

Hei, vil bare si tusen takk for svarene alle som har svart!! Skal prøve å snakke med han.. så får vi se hvor mange flere "runder" jeg må gå.. Det er i alle fall veldig vondt å observere og jeg kan ikke ha det slik!!!

[Anonym bruker]

hvofor gjør samboeren din dette?

jeg er litt på samme måten, min stesønn slet veldig med sjalusi både da jeg var gravid og etter barnet vårt var født. han sa han ville at babyen skulle dø. jeg prøver å ta meg i det, nen de får ikke alenetid sammen, og jeg vil helst ikke at gutten skal komme nærme mitt barn.

jeg har også en stedatter, der er jeg på en annen måte, hun får mer tid sammen med barnet, men hun herjer så fælt, akkurat som om det var en dukke. skal skifte bleie, skifte klær, løfte, bære, og hører ikke på tilsnakk. jeg blir provosert og har forsøkt å snakke med henne flere ganger. stakkars liten blir lei og hyler. hvert andre minutt så vil hun holde, jeg leverer og sier sitt ned og kos litt, bare jeg nermer meg armene så hyler ungen, for det er nok. må si de har mye latter også, men det blir for mye.

min mann vet hvorfor jeg vil begrense ting, da er det lettere.spør han så får du vel svar. han har vanskelig for å sette grenser.